På denne dagen, 25. november 1943, tok motstandsmannen, skolemannen og historikeren Einar Musæus Høigård sitt eget liv mens han var i tysk fangenskap.
Høigård ble tidlig en sentral lederfigur i lærerorganisasjonenes illegale arbeid mot nazistene. «Om tyskerne seirer i krigen, da først begynner vår kamp for alvor!», slo han tidlig fast, mens mange andre fremdeles nølte.
Høigård var med på å utarbeide «de fire kardinalpunktene», som la grunnlaget for en av de viktigste kollektive streikeaksjonene mot nazismen under krigen: Læreraksjonen.
Lærernes kall er ikke bare å gi barna kunnskaper.
I de fire punktene avviste de norske lærerne ethvert krav om medlemskap i eller lojalitetserklæringer til Nasjonal Samling og deres organisasjoner. De avviste også alle forsøk på å bringe NS-propaganda inn i skolen, nektet å ta imot ordre fra ikke-kompetent hold, og avviste enhver medvirkning i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking.
Høsten 1941 reiste Høigård rundt og holdt foredrag for lærerne, der hovedpunktene i motstanden mot NS ble presentert og presisert. I et minneord skrevet av Reidar Frafjord heter det at «det som gjorde sterkest inntrykk på de nærmeste medarbeiderne hans var karakteren hans, «det rene sinn». En iakttaker formulerte det slik: «En kunne bli glad og oppmuntret bare av å vite at det lever slike mennesker.»
Da undervisningen etter hvert kom i gang igjen, leste alle lærerne som kom tilbake, opp en erklæring for elevene sine:
«Lærernes kall er ikke bare å gi barna kunnskaper. De skal også lære dem å tro og ville det som er sant og rett. Derfor kan de ikke, uten å svikte sitt kall, lære noe som strider mot deres samvittighet. […] Dette lover jeg dere at jeg ikke skal gjøre.»
Lærerne fikk mye støtte fra resten av befolkningen. Et eksempel var Anders Lothe, fylkesagronom i Vesterålen, som siden 1941 hadde arbeidet med å utgi og distribuere illegale aviser. Vinteren 1942, da lærerne aksjonerte, brukte han kontaktene sine blant fiskerne til å få vedtatt en protestresolusjon som gikk fra alle de 145 fiskarlagene i Nordland.
Einar Høigård etterlot seg fire barn; den yngste datteren ble født etter hans død.
Da kampen spredde seg til Universitetet i Oslo høsten 1943, fulgte en ny arrestasjonsbølge. Høigård ble etterlyst av statspolitiet og gikk under jorda, og fra en hemmelig adresse i Oslo skrev han blant annet et brev til en tidligere elev ved katedralskolen. «Jeg tenker på ærlighet og mot, på klar tanke og på forståelse av de verdier vi har», skrev han, «kort sagt vilje og evne til å motarbeide den nazistiske ødeleggelsen ikke bare av vårt land, men av vårt indre.»
I et forsøk på å ta seg over til Sverige ble han tatt, og fengslet og torturert på Bredtvet. For å unngå å røpe andre motstandsfolk, tok han sitt eget liv ved å hoppe ut fra et vindu i tredje etasje, på vei til nye avhør ved Victoria terrasse.
Einar Høigård ble en talsmann for den personlige samvittighetens krav: «Gjør du din del – uten å se deg om – til ditt ytterste!»
Lærer- og foreldreaksjonen skapte mer enn noen annen handling under krigen et antifascistisk kampfellesskap, basert på ideologisk motstand mot fascismens tankegods og metoder. Aksjonene synliggjorde hva som sto på spill, og betydde trolig mye for kampmoral og motstandskraft. For Quisling og hans menn ble det deres største nederlag, og ikke minst medvirket aksjonen til at flere årskull med norske skoleelever ble vernet mot nazistisk propaganda i undervisningen. En som vitnet om det, var den streikende læreren Einar Lundeby.
Det viser at selvmordet ikke var en impulshandling, men nøye overveid for unngå ytterligere tortur.
Han fortalte seinere at han hadde fått kontakt med en tysk soldat mens han var internert i Kirkenes, og at de hadde kommet i prat under en marsj mot Elvenes. Da hadde den unge soldaten plutselig vendt seg mot ham og sagt: «Hadde tyske lærere gjort som dere, ville Hitler aldri ha kommet til makten!»
Einar Høigård etterlot seg fire barn; den yngste datteren ble født etter hans død. I norsk biografisk leksikon kan man lese at det ble funnet et brev i en av strømpene hans, skrevet til barna. Det viser at selvmordet ikke var en impulshandling, men nøye overveid for unngå ytterligere tortur.
Til den seks år gamle sønnen Tore, som ikke kunne lese så godt ennå, skrev han med store bokstaver:
«VÆR STOR, STERK, FLINK OG SNILL GUTT. SNILL GUTT ER VIKTIGST».
(Dette er et bearbeidet og forkortet utdrag fra boka Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag)
Kommentarer