Etterspørselen etter gratis helsehjelp er uendelig. Vi må derfor prioritere, og gjør det.
Til hverdags forstår alle at vi er nødt til å sette en grense for hvor mange penger vi skal bruke på helse i Norge. Diskusjonen om fødestuer renner en i hug. Det er ingen tvil om at det er god helse for en fødende kvinne å ha kort avstand til fødestuen.
Samtidig bor vi nordmenn så spredt at hvis vi skulle hatt fødestuer med fullt utstyr til alle komplikasjoner «der folk bor», ville det ha kostet så mye at vi knapt hadde hatt penger og personell til andre ting. Så da prøver vi å lage kompromisser, da. Som regel blir ingen helt fornøyd. Det er gjerne kjennetegnet på et godt kompromiss.
Det er vurderinger som tas hver dag og som stort sett er uomstridte. Vi må prioritere.
Men det er forskjell på hverdag og krise. På det som er fjernt og det som er nært.
Grunnen til at en som er dømt for voldtekt ses på med forakt mens en som er dømt for skattesvindel eller brudd på aksjeloven fortsetter å gå rundt med hevet hode, er at hvitsnippforbrytelser er «victimless crimes». Du kan ikke se hvilken person som får et dårligere liv av at naboen snyter på skatten, derfor reagerer du mildere.
Hvis vi reduserer budsjettet til helsevesenet, eller unnlater å øke det, vil folk få dårligere helse enn de kunne ha fått. Noen vil kanskje dø, som kunne fått leve lenger. Det er vurderinger som tas hver dag og som stort sett er uomstridte. Vi må prioritere.
Men se for deg at det kommer leger til sykesenga der du som pårørende sitter og passer på en venn som ligger i ventilator og kjemper for livet. Legen sier: «vi må koble henne av. Vi har en annen pasient som er yngre og har færre komplikasjoner. Han trenger maskinen mer. Din venn må dessverre dø.»
Ikke tro at dette er dilemmaer som skiller partiene på Stortinget.
Det er forskjell på hverdag og krise. På det som er fjernt og det som er nært
Samtidig: Hvis vi har flere pasienter enn vi har ventilatorer, tvinges vi til å velge hvem som skal få leve og hvem som skal dø. De gjør det i Italia mens du leser dette. Hvem skal velge?
I hverdagen lærer vi oss å akseptere at gjennomsnittlig levealder er lavere enn den kunne vært fordi vi prioriterer symfoniorkestre framfor enda mer rassikring. Eller lavere skatt framfor enda flere fødestuer. Dilemmaene blir ikke borte om vi velger motsatt.
Det vi alltid være en vei som kan sikres bedre eller ei bygd som kan få kortere vei til nærmeste fødestue. Det vil kunne redde liv. Men vi prioriterer det bort til fordel for noe annet. Og vi kommer til å gjøre det igjen.
Økonomer kan hjelpe oss å prioritere knappe ressurser, men de har ingen trøst å gi på akuttavdelingen.
Ikke tro at dette er dilemmaer som skiller partiene på Stortinget. De er nok uenige i enkeltsaker, men alle er enige i at det skal være en grense. Også for helsetjenestene. Alle møter derfor nøyaktig det samme dilemmaet.
En situasjon der et stort antall nordmenn som kunne ha overlevd, blir koblet av ventilatorer fordi andre trenger dem mer, er grusomt å se for seg. Økonomer kan hjelpe oss å prioritere knappe ressurser, men de har ingen trøst å gi på akuttavdelingen.
Men å kjøpe inn enorme mengder dyrt utstyr vi kanskje får bruk for, er bare en måte å sørge for at det er nok ventilatorer og annet materiell til oss alle. Det finnes en annen måte: Hold deg hjemme. Hold avstand. Vask deg på henda.
(Teksten ble først publisert i Dagsavisen 30. mars 2020. Framover vil Agenda Magasin republisere Kjetil Staalesens tekster fra Dagsavisen annenhver uke.)
Kommentarer