Valg trumfer perspektiv

Med jevne mellomrom legger norske regjeringer fram perspektivmeldinger. Basert på det de vet om trender og utviklingstrekk, framskriver de norsk økonomi 45 år fram i tid. Regjeringen er nå i startgropa for neste melding, og inviterte i slutten av januar til første innspillsmøte, der jeg deltok. Våre anbefalinger er samlet i et notat vi har lagt fram.

Det er viktig å gå løs på dette arbeidet med stor ydmykhet. Går vi 45 år tilbake, er vi i 1970. Det er før internett, vi ante ikke omfanget av oljeformuen, verdens første mobiltelefon var ennå ikke laget. Arbeidsinnvandring var i sin spede begynnelse, og kvinner som arbeidet tilhørte sjeldenhetene.

Vi bestemmer hvordan vi vil møte disse trendene.

Perspektivmeldingen er et redskap for å vurdere politikk i et mer langsiktig perspektiv enn vi vanligvis gjør, og omhandler rammer og utfordringer for en framtidig bærekraftig politikk. Perspektivmeldingen forteller oss hvordan ting kanskje blir dersom vi fortsetter å gjøre ting på samme måte som i dag, og rammebetingelsene er noenlunde det samme. Det eneste vi vet helt sikkert, er imidlertid at vi ikke kommer til å gjøre ting på samme måte og at verden rundt oss kommer til å endre seg. Hvordan vi skal løse framtidas utfordringer vil påvirkes av viktige trender som vi i varierende grad har kontroll over:

Innvandring: Hvor stort blir omfanget, og lykkes vi med integrering? Eller får vi en stor permanent underklasse som lever på siden av det norske samfunnet?

Teknologi: Én av tre jobber kan bli automatisert bort i Norge innen 2030. Klarer vi å ta de enorme endringene i bruk til vårt felles beste, eller bidrar det til økt arbeidsledighet og større forskjeller?

Klima: Hvor streng blir klimapolitikken? Hvor omfattende blir klimaendringene?

Ulikhet: Siden 1980- tallet har ulikheten økt i den vestlige verden. I Norge har vi fortsatt små økonomiske forskjeller, men ulikhetene har siden 1980-tallet økt dobbelt så mye som snittet i OECD. Fortsetter vi i samme tempo vil vi ha like store økonomiske forskjeller som dagens Frankrike innen 2030. Også her hjemme anslås ulikheten av OECD å ha skadet den økonomiske veksten med hele ni prosentpoeng siden 1990-tallet.

Dette er globale trender og beslutninger som påvirker Norge, men det er samtidig stort rom for politikk. Vi bestemmer hvordan vi vil møte disse trendene. Derfor er arbeidet med perspektivmeldingen viktig. Det får oss til å tenke lenger, og hjelper oss å se hvor det er nødvendig å utvikle ny politikk dersom framtida skal bli slik vi vil.

Det kommer ikke resten av befolkningen til gode.

Men framtidige perspektivmeldinger bør tydeliggjøre rommet for politikk i enda større grad. Kanskje kunne perspektivmeldingen i større grad vise noen alternative scenarier, basert på noen sannsynlige trender som for eksempel innvandring, klima og økt ulikhet, for å bedre hvordan ulik politikk kan påvirke framtidsutsiktene. Det kan bidra til at vi ikke bare setter oss ned og venter på framtida. Og at vi tydeligere ser at det er de valgene vi gjør i dag bestemmer hvilke inntekter og utgifter vi har i 2060 og dermed også hvilken velferd vi har råd til.

Et av temaene som skal belyses i den neste perspektivmeldingen er framtidas velferdssamfunn. Regjeringen peker helt riktig på at vi får flere eldre, flere som står utenfor arbeidsmarkedet og økt velstand som øker etterspørselen etter tjenester det offentlige tilbyr. Det blir dyrt. Den blå regjeringens svar har til nå vært å ta det ulogiske skrittet å kutte i skattene, det vil si våre felles inntekter, for å få mer penger i framtida. Spesielt store kutt har de rikeste fått. Såkalt trickle-down economics, der kutt på toppen skal komme resten til gode, er et utdatert syn på økonomisk politikk som ettertrykkelig er motbevist av historien. Det som skjer når de rike blir rikere, er at de rike blir rikere. Det kommer ikke resten av befolkningen til gode. Og det finansierer i alle fall ikke framtidens velferd.

Her har verken en rødgrønn eller en blåblå regjering levert.

Det er andre brytere vi må skru på for å sørge for at vi ikke går baklengs inn i framtida. Den aller viktigste faktoren på inntektssiden er hvor mye vi jobber. Vi lever av hverandres arbeid. Det er langt viktigere for norsk økonomi enn oljeinntektene. Den forrige perspektivmeldingen konkluderte med at vi vil gå med seks prosent underskudd på statsbudsjettet i 2060, dersom vi viderefører dagens arbeidstilbud og velferdsnivå. Den sier at vi må øke arbeidstilbudet med 165 timer i året per person for å opprettholde velferdstilbudet i 2060 (gitt at samfunnet utvikler seg som i dag). Da er vi på linje med Island.

Det betyr ikke at de som i dag jobber fulltid skal jobbe mer. Det største potensialet ligger i å hente inn flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet. Disse er i hovedsak tre grupper: eldre uføre, innvandrere og unge som har falt fra utdanning. Noen av disse kan ikke jobbe. Men det er utvilsomt mulig å få flere ut i arbeidslivet. Den første gruppen synker. Innsatsen bør rettes mot de to siste, der antallet øker. I tillegg til at det lønner seg for samfunnet å få flere i jobb, er det også et gode å delta i arbeidslivet. 

Jeg er svært optimistisk til hva teknologien kan hjelpe oss med her.

Mange løsninger ligger i skattesystemet og i utformingen av velferdsordningene. Pensjonsreformen har allerede bidratt til at flere jobber lenger. Legger vi SSBs beregninger av pensjonsreformens effekter til grunn, minker det framskrevne underskuddet i 2060 til bare to prosent. På samme måte øker arbeidstilbudet når trygden ikke avkortes. Forslag som jobbskattefradrag bør også utredes. Velferd som ikke gir insentiver til å arbeide må kuttes. Et eksempel er kontantstøtten, som koster 1,5 milliarder kroner. Her har verken en rødgrønn eller en blåblå regjering levert, på tross av at de fleste er enige om at ordningen er utgått på dato for lenge siden. Et annet eksempel er skatteklasse 2, som innebærer at du betaler mindre skatt om ektefellen har lav eller ingen inntekt, som har en prislapp på om lag 330 millioner kroner.

I tillegg til å øke inntektene, må vi se på hvordan vi kan redusere utgiftene. Det absolutt viktigste på utgiftssiden er effektivisering av offentlig sektor. Her er det stort potensial for forbedring: En kvart prosents effektivisering i ressursbruk per år vil ifølge den forrige Perspektivmeldingen redusere finansieringsbehovet med 3,75 prosent.

Jeg er svært optimistisk til hva teknologien kan hjelpe oss med her. Teknologi gir muligheter for redusert etterspørsel, bedre livskvalitet og bedre brukertilfredshet (gjennom økt kvalitet). Det er strengt nødvendig. Viderefører vi samme antall ansatte per bruker i framtida, må én av tre jobbe med helse og omsorg i 2060. Det sier seg selv at ikke går. Men også dette er et valg: vi må gjennom måten vi kjøper tjenester og utformer finansieringsordninger på, sørge for at de øker bruken av teknologi og satser mer på innovasjon.

Vi bør også øremerke investeringsmidler til teknologi.

Vi er blant de mest digitale landene i verden, og vi er verdensledende i å ta i bruk ny teknologi. Vi har en sammenpresset lønnsstruktur som sammen med høyt utdannet arbeidskraft gir bedriftene sterke incentiver til å ta i bruk teknologi. Men potensialet er langt større. Det finnes mange konkrete virkemidler myndighetene kan vurdere og teste ut i arbeidet med å øke bruken av teknologi i offentlig sektor som et effektiviseringsverktøy. Vi bør for eksempel i større grad stimulere til innovasjon gjennom innkjøp.

Samlet kjøpte det offentlige varer og tjenester for 462 milliarder kroner i 2014. Store kontrakter og detaljerte anbudstekster bestiller forhåndsdefinerte løsninger i stedet for problemer som skal løses, og dermed blir det vanskelig for nye og innovative løsninger å få prøve ut, videreutvikle og etablere seg. PWC og Menon har vist at innovasjon kommer nederst på lista over det som har fokus i de offentlige innkjøpsstrategiene, og innkjøpene baseres i for stor grad på allerede eksisterende løsninger og teknologier. Utviklingskontrakter der myndighetene i stedet for å bestille konkrete løsninger i stedet definerer problemer de ønsker å løse, er et alternativ vi bør vurdere.

Vi bør også øremerke investeringsmidler til teknologi, slik for eksempel Danmark har gjort. Det er lett å forstå at kommunepolitikere som skal få neste års budsjett til å gå opp, ikke våger å investere i ny, dyr teknologi – selv om det vil lønne seg på sikt. Derfor bør vi støtte dem som gjør det gjennom øremerkede midler.

Velferdsordningene er en felles forsikringsordning.

Det er også rom for å effektivisere offentlig sektor gjennom måten vi organiserer den på. I Norge er alle offentlige enheter styrt etter mål- og resultatstyringsprinsippet, som skal sikre at vi har øye på målet og kan justere underveis, og at de ansvarlige holdes ansvarlig. Men mål- og resultatstyring har også gitt oss uløste utfordringer. Vi måler for mye og ikke de riktige tingene, vi tenker for lite nytt og vi skaper unødig byråkrati, er blant innvendingene. Dagens utstrakte kontroll- og rapporteringskrav tar for mye tid. Dessuten bidrar det til å skape en kultur der man blir redd for å gjøre feil. Konsekvensen av det er vi heller ikke får mange nye tanker og ideer til hvordan man kan løse ulike oppgaver. En tillitsreform etter dansk modell kan løse mange av disse problemene.

Velferdsordningene er en felles forsikringsordning. Dersom alle skulle betalt hver for seg, ville det blitt mye dyrere for hver og en av oss. Det er derfor samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjøre det i fellesskap. Men selv om velferd ikke automatisk blir billigere gjennom privatisering, må vi ikke ha ideologiske skylapper på i arbeidet med å skaffe innbyggerne et best mulig tjenestetilbud.

Statens oppgave er å gjøre velferden tilgjengelig for alle og sikre at staten får mest mulig igjen for pengene. Det innebærer at den er så effektiv som mulig. For dem som kjører på veien, får mat på eldresenteret og leverer barn i barnehagen, er det kvalitet og tilgjengelighet som er viktig, ikke hvem som utfører tjenesten. Hvis det blir billigere og kvaliteten er god nok med private aktører, er det fornuftig. Myndighetenes oppgave er å utforme et godt regelverk slik at ikke private aktører vinner anbud gjennom lav kvalitet eller dårlige arbeidsforhold for de ansatte.

Dessuten er ikke framtida noe som bare skjer med oss.

Den norske modellen, med noe høyere skatter og mer velferd enn andre land, har gitt oss høy vekst og velstand, høy produktivitet, og lav ulikhet. Det må vi bygge videre på. I dag er vi få eldre per arbeidstaker og vi har fortsatt store oljeinntekter. Det gir oss handlingsrom til å skape den framtida vi vil ha. Vi kan investere i mennesker så de blir kompetente, viktige arbeidstakere og teknologi som bidrar til å effektivisere offentlig sektor. Det kommer til å koste mye nå, men det er langt dyrere på sikt å la være. Å kaste bort det handlingsrommet på store skattekutt, spesielt til de rikeste, slik regjeringen i stedet gjør, fratar oss den muligheten. Det svekker samtidig finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten i framtida.

Perspektivmeldinger er viktige, og får oss til å tenke litt lengre enn til neste statsbudsjett og valg. Men de kan ikke brukes til å spå framtida. Det eneste vi vet helt sikkert, er nemlig at vi ikke kommer til å gjøre ting på samme måte som i dag, og at verden endrer seg. Dessuten er ikke framtida noe som bare skjer med oss. Det er ikke perspektivmeldinger, men de politiske valgene vi gjør i dag, som former Norge i 2060.

(Dette er en lengre og omarbeidet versjon av en kronikk som sto på trykk i papirutgaven av Klassekampen 5. februar)