Vår bulimiske kultur

Det er i sannhet en merkelig virkelighet vi må forholde oss til. Krig kan være veien til fred, oljenasjonen vår er grønn, og det skal dryppe rikdom og glede ned til oss alle bare vi lar noen som har mye penger fra før bli enda litt rikere.

Vi er omgitt av paradokser og halvsannheter. Lite viser det tydeligere enn den eksplosive framveksten av semaglutid-medisin de siste årene, denne nye, flotte kuren for alt som er vondt. Som fjerner sultfølelsen og dermed bidrar til at mange slanker seg.

Det var vel der vi bare måtte havne i vår verden av overflod. Vi spiser til vi sprekker – og så tar vi medisin for å bli slanke.

Jo, det er grunn til å feire. Men det er også grunn til å peke på paradokser. På ubehaget i kulturen.

Så mange av oss i den rike verden driver nå og injiserer oss selv med legemidlene Ozempic og Wegovy at det danske selskapet Novo Nordisk, som produserer dem begge, har vokst seg til Europas mest profitable.

Rent fysisk etterligner semaglutid et hormon i tarmen kalt GLP1. Hormonet øker frigjøringen av insulin i kroppen og regulerer blodsukkeret. Ozempic ble i utgangspunktet utviklet for å behandle diabetes, men så viste det seg at den hadde en lykkelig bieffekt: Semaglutid reduserer også aktiviteten i magen, og demper sultsignalene som magen og tarmen sender til hjernen.

Dette er åpenbart en gave til det moderne mennesket. Vi har spist for mye i mange år, og nå har vi endelig fått den hjelpen vi trenger. Flere andre typer slankemedisin er på vei, med andre virkestoffer og tilsvarende effekt. 15 til 30 prosent av kroppsmassen kan bli borte nesten av seg selv.

Det finnes altså piller mot møkkete vann. En «Magic Pill» (som riktignok ikke er en pille), som den britiske journalisten og forfatteren Johann Hari talende nok kalte boka si om disse nye medisinene og hvordan de virker.

Det er på mange måter grunn til å feire disse «magiske» medisinene, all den tid 59 prosent av norske menn er overvektige eller fete. For kvinner er tallet 47 prosent. I land som USA og Storbritannia er statistikken enda dystrere.

Det er samfunnet det er noe galt med.

Jo, det er grunn til å feire. Men det er også grunn til å peke på paradokser. På ubehaget i kulturen.

På 1970-tallet var fedme og overvekt knapt et problem i vestlige land, det vet vi både fra statistikken og fra familiealbumet. Folk var tynne før. Nå er altså mer enn halvparten av oss overvektige.

Vi kjemper mot kaloriene og vekta. Vi løper i tekniske treningsklær som om det er døden selv vi har i hælene – og det er det jo faktisk, på sett og vis. Overvekt er ikke bare ansett som ulekkert og et bevis på manglende selvdisiplin, det er også farlig for helsa. Alt som hjelper oss moderne mennesker i kampen mot fettet burde derfor være velkomment.

Men så var det dette ubehaget, da. Det sier noe om hvordan vi lever, alene og sammen, at vi trenger medisin for å holde overvekten unna. Og dette noe er trolig et ord som «grotesk».

Vi ser gjerne på tynnhet og fedme som et individuelt ansvar. Noen tar vare på seg selv, mens andre lar humla suse. Men når fedmen og overvekten blir epidemisk, må vi trolig lete etter ansvaret utenfor individet. Det er samfunnet det er noe galt med.

Dermed kan overvekt bli en enda tydeligere markør på status enn det allerede er i dag.

Det moderne mennesket spiser ikke lenger hjemmelagde måltider basert på rene råvarer. I stedet spiser vi ultraprosesserte ferdigprodukter som er fulle av energi, laget av en matvareindustri «som bevisst utnytter vår steinalderpsykologi til å drive konsumet opp», som lege Lasse Pihlstrøm skrev i Morgenbladet forleden.

Vi er skapt slik at hjernen vår vil hive i seg så mange kalorier som mulig når vi har tilgang til dem – for hvem vet når vinteren kommer.

Og så løper vi for å kvitte oss med overvekten, bare for å bli fortvilet over at pulsklokka viser at noen fattige hundre kalorier er forbrent på en times løpeøkt. Så spiser vi knekkebrød i tre uker, eller vi faster i dager eller halve døgn. Og vi skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å holde på vekta.

For den enkelte kommer disse slankemedisinene som en gave fra oven. Det er ingen grunn til å moralisere over at folk benytter seg av midlene som finnes for å holde på fasongen. Men det er mange grunner til å snakke om litt god, gammeldags klassepolitikk rundt fenomenet.

Når så mange lider av overvekt og fedme, er det for enkelt å peke på mangel på selvkontroll og dårlige vaner. Det er noe med vannet vi svømmer i – og drikker av – som er galt.

Likevel er det slik at noen fortsatt spiser sunnere og mindre ultraprosessert. De av oss som fortsatt sverger til sauser kokt fra bunnen av og ren, hvit fisk, har nok av tid, penger og oversikt til å sørge for et mer sammensatt og sunnere kosthold enn mange andre.

Så kan det selvsagt bli for mye sunn mat og gjæret drikke også i dette klassesegmentet. Da kan tilgangen til de nye slankemedisinene bli redningen. Det er nemlig ikke billige saker, dette, så tykkelsen på lommeboka vil avgjøre hvem som har råd til å kjøpe seg unna sultfølelsen.

Dermed kan overvekt bli en enda tydeligere markør på status enn det allerede er i dag.

Alle spiser kanskje for mye, men noen har tid til å trene.

Og kanskje enda tyngre å svelge for oss som liker å se på samfunnet vårt som et fellesskap: Slik feier vi et samfunnsproblem under teppet og gjør hver enkelt ansvarlig for noe vi burde ta tak i sammen. Om det er noe galt med det vi spiser, burde vi endre kravene til maten. I stedet setter de av oss som har nok penger en sprøyte med slankemedisin og lar det bli med den saken.

Og da har vi ikke engang berørt potensielle bivirkninger med disse medisinene som gjør oss så slanke og lekre.

Det er mulig å se for seg, som lege Lasse Pihlstrøm gjør i Morgenbladet, at vi en dag vil fortelle barnebarna om de siste 40 årene som en unntakstilstand da vi alle ble tjukke og ingen gjorde noe med saken. «Du skulle sett hva folk spiste!».

Men det er enklere å se for seg en framtid der Norge minner enda mer om California, USA. Der bor de slankeste og vakreste menneskene. Og resten, som er tjukke og ofte fattige.

Alle spiser kanskje for mye, men noen har tid til å trene. Og penger til å sette seg et skudd som holder dem slanke når overfloden vises på kroppen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)