Vårens vakreste eventyr

Alle er ifølge Google gode kandidater til å vinne tittelen vårens vakreste eventyr. Jeg sikter selvsagt til lønnsoppgjøret, som fikk sitt startskudd 9. mars da Fellesforbundet og Norsk Industri satte seg ned på hver sin side av bordet for å forhandle om norsk arbeidslivs framtid. Om tariffavtalene.

Navnet gir kanskje ikke inntrykk av enorm ekstravaganse, men disse avtalene er selve juvelen – eller grunnmuren – i den norske modellen. Du vet den modellen som er helt avgjørende for produktivitet og omstilling i norsk arbeidsliv og økonomi: Et trygt arbeidsliv med høy grad av medvirkning har verdi for norske arbeidstakere, men er også lønnsomt for norsk næringsliv. Modellen er organisert rundt et system med tariffavtaler.

Tariffavtalene flytter makt fra politikken over til partene i arbeidslivet.

Men hva er de egentlig?

I privat sektor er tariffavtale en samlebetegnelse på i hovedsak to avtaler: hovedavtalene og overenskomstene. Hovedavtalene kalles tariffavtalens del I og binder sammen to parter på sentralt nivå, for eksempel LO og NHO – og legger grunnlaget for samarbeidet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Den viser tydelig et særtrekk ved den norske modellen: at de ansatte (gjennom tillitsvalgte som velges av arbeidstakerne) har rett og plikt til å bidra i utviklingen av sine arbeidsplasser. På denne måten anerkjennes de ansatte som en ressurs i bedriften.

Overenskomstene er tariffavtalenes del II. De omhandler vanligvis lønns- og arbeidsvilkår for en bransje, som for eksempel industri eller servering. I tillegg kan det også inngås særavtaler eller lokale tariffavtaler med de tillitsvalgte. Det som står i disse avtalene, former store deler av din arbeidshverdag.

Tariffavtalene flytter makt fra politikken over til partene i arbeidslivet og gir deg og samarbeidet på arbeidsplassen reell beslutningsmyndighet. Felles og avtalefestede kjøreregler for representasjon og medvirkning, slik det går frem av avtalene, gjør at uenighet håndteres mer effektivt, og at beslutninger respekteres. En tariffavtale tillater dessuten større fleksibilitet og lokal og bransjemessig tilpasning enn det nasjonal lovgivning i utgangspunktet gir rom for.

Et trygt arbeidsliv med høy grad av medvirkning har verdi for norske arbeidstakere, men er også lønnsomt for norsk næringsliv.

Selv om lovverket også skal være dynamisk, er det mindre forutsigbart og i sin natur tregere enn enighet partene selv kommer fram til. Denne dynamikken er en fordel, spesielt i en tid der teknologien endrer arbeidsforhold og forutsetninger så raskt som i dag.

Noen temaer er alltid viktige, som ferie, velferd og skiftordninger. I takt med at samfunnet endrer seg, havner stadig nye temaer på forhandlingsbordet, som tilgang på kompetanse og hvordan partene i arbeidslivet gjennom tariffavtalene kan bidra til den grønne omstillingen.

Avtalene gir deg som arbeidstaker generelt flere rettigheter og bedre vern enn lovens minimumskrav. Et eksempel er 37,5 timers arbeidsuke, mot 40 timer som arbeidsmiljøloven slår fast. Andre eksempler er minstelønnssatser, høyere overtidstillegg, lengre ferie, og tillegg på hellig- og høytidsdager.

Tariffavtalene og det formaliserte partssamarbeidet er svært lurt og lønnsomt – både for samfunnet og for den enkelte arbeidstaker.

Og den gir deg trygghet.

Det holder ikke at ledelsen har bestemt å «følge tariffen» når det gjelder lønn og/eller andre arbeidsvilkår, uten at det er formell tariffbinding. Det er viktig å være klar over at det da ikke får noen konsekvenser om brudd eller avvik skjer. Om bedriften eller arbeidstakerne ikke er organiserte i en arbeidstaker- eller giverorganisasjon, får de heller ikke bistand og oppfølging i samarbeids- og/eller konfliktsituasjoner.

Det er dessuten sjelden tariffavtalen følges i sin helhet. Man er heller ikke fullgodt dekket selv om man jobber et sted der tariffavtalen er allmenngjort – altså der en landsomfattende tariffavtale er gjort gjeldende for alle arbeidstakerne i en bransje som følge av sosial dumping. Det er ikke slik at alle tariffavtalens bestemmelser er allmenngjorte, det dreier seg i hovedsak om tariffavtalens minstelønnssatser. Det er altså forskjell på lønns- og arbeidsvilkår i bedrifter innenfor de allmenngjorte områdene med og uten tariffavtale.

Tariffavtalene og det formaliserte partssamarbeidet er svært lurt og lønnsomt – både for samfunnet og for den enkelte arbeidstaker. Derfor er det bekymringsfullt at andelen som omfattes av tariffavtaler og andelen som er fagorganisert i Norge har gått svakt ned de senere årene. Strukturelle endringer i økonomien er én av årsakene: det er sektorene i landet med lavest organisasjonsgrad som vokser mest.

Avtalene gir deg som arbeidstaker generelt flere rettigheter og bedre vern enn lovens minimumskrav.

Demografi er en annen driver; de eldste arbeidstakerne er oftere fagorganisert enn de yngre. Fallende organisasjonsgrad er også selvforsterkende. Når stadig flere arbeidsplasser mangler et fungerende partssamarbeid, møter mange unge arbeidstakere heller ikke tillitsvalgte og tariffavtaler når de trer inn i arbeidslivet. Dersom denne utviklingen fortsetter, kan partssamarbeidets betydning og den norske modellen svekkes betydelig på lengre sikt.

Vi har med andre ord en viktig jobb foran oss. I mellomtiden kan vi sende en takk til dem som sitter lange dager og netter inne i en stadig varmere vårsol og forhandler om et produktivt, trygt og lønnsomt arbeidsliv – på vegne av oss alle.