En beretning om alt det du ikke ser når du leverer barnet ditt i barnehagen.
For fire år siden fikk hun fast jobb. Full av forventninger om å utøve faget og med et inderlig ønske om å forme framtider tok hun fatt på jobben som pedagogisk leder i en privat barnehage. Hun var nyutdannet. Ærekjær og profesjonell. Hun gledet seg til å praktisere det hun hadde lært på studiet. Hverdagen ble ganske annerledes.
«Det er en jobb jeg elsker, verdsetter og brenner for. Men arbeidsforholdene knekker meg», fortalte hun meg nylig. Hun jobber på en avdeling med 17 barn i alderen tre til seks år, sammen med to medarbeidere. Bemanningsnormen tilsier at det skal være seks barn per ansatt når barna er over tre år. For mindre barn tilsier den tre barn per ansatt.
Det sier seg selv at strikken er strukket for langt.
Det betyr at avdelingen hun jobber på er fullt bemannet og oppfyller normen. Men barnehagen har en åpningstid på 10 timer. Hver ansatt jobber sju timer og 30 minutter hver dag. «Det vil si at vi har fire og en halv time der vi alle tre er på jobb. Innenfor disse timene skal det avvikles 30 minutters pause per ansatt. I tillegg har vi møter», forteller hun. Det sier seg selv at strikken er strukket for langt.
I oktober kledde barnehageansatte og foreldre seg i rødt for å markere krisen i barnehagesektoren. «Rød dag står for krise, alarm, rødt flagg – for barnehagesektoren er i knestående!», skrev Foreldreopprøret og Barnehageopprøret på sosiale medier.
Barnehagekrisen havner aldri lenge på dagsorden.
Vi har hørt skrekkhistorier. I 2023 viste en undersøkelse Utdanningsforbundet gjennomførte at én av tre barnehageansatte vurderte å slutte i jobben i løpet av ett til tre år. Dagsavisen snakket med flere som tidligere har jobbet i barnehage. Historiene er nedslående: For høyt arbeidspress. Utbrenthet. Dårlig samvittighet.
Det er velkjente toner. For kort tid siden krevde Utdanningsforbundet økt fokus på bemanning i barnehagene. Igjen. Så ble det påfallende stille. Igjen. Barnehagekrisen havner aldri lenge på dagsorden.
Og skal man tro opptakstallene til høyere utdanning, er vi langt forbi å rope varsku. Krisen er her. Mange plasser på barnehagelærerstudiet står tomme. Yrket som kan gi så mye glede har fått et dårlig stempel. Pedagognormen, som tilsier at det skal være én pedagogisk leder per sju barn under tre år og én pedagogisk leder per 14 barn over tre år, kan mange barnehager se langt etter å oppfylle.
Hver dag knekker motiverte fagpersoner bit for bit.
«Hverdagshelt» sto det på kaffekoppene vi foreldre i barnehagen til sønnen min ga de ansatte i gave. Det er kanskje tidenes underdrivelse. Jeg vet at de som jobber i akkurat denne barnehagen vet at de verdsettes. Men det er unntaket. Kanskje ikke normen.
«Bemanningsnormen er tilpasset en gruppe med barn hvor alle er selvstendige og kan regulere egne følelser. Slik er det ikke. Som oftest går jeg hjem med dårlig samvittighet. Jeg har dårlig samvittighet for ikke å kunne sitte ned med barnet som tydelig trenger støtte og hjelp uten avbrytelser. For å ikke være 100 prosent til stede for barnet som trenger støtte i lek», forteller min venn den pedagogiske lederen meg.
Barnehagen hun jobber i bryter ingen lover. Den oppfyller stort sett bemanningsnormen, med mindre fraværet til ansatte er uforutsett og det ikke er mulig å finne vikar. Beretningen til min venn er ikke uvanlig. Hver dag knekker motiverte fagpersoner bit for bit. Ildsjeler brenner ut. Og det er de politiske rammebetingelsene som har skylden.
Om vi ikke satser mer på barnehager nå, vil vi få regningen i framtiden.
I år ble barnehageplassen til sønnen min billigere. Velfungerende valgflesk spisset mot småbarnsforeldre, vil mange si. Feilslåtte prioriteringer kan andre mene.
Løsningen er ikke enkel. Men spør du enhver barnehageansatt hva som trengs, er svaret klart. Flere hender. Uten det er det til slutt barna våre som vil lide. Ettåringen som ikke får støtte og trøst de første ukene uten mamma og pappa. Fireåringen som sliter med å komme inn i lek.
«Å skulle være til stede for 17 barn på en gang samtidig er umulig. Det sier seg selv», avslutter min venn, hun som virkelig kjenner barnehagevirkeligheten fra innsiden. Alt har en kostnad. Om vi ikke satser mer på barnehager nå, vil vi få regningen i framtiden.
Den barnehageansatte i denne teksten er anonymisert. Historien er ekte, men kun ment som en representasjon for hele sektoren. Barnehagen hun jobber i følger alle lover og regler.
Kommentarer