Høyere vekst er ikke svaret alene

Hvordan skal de tre første årene med Emmanuel Macrons progressive politikk forstås? Siden valget har Macron iherdig i snakket progressivismens språk. Han posisjonerer seg som talsmann for tidens store progressive saker – et sterkt Europa, menneskerettigheter og personlig frihet. Samtidig er Macrons nasjonale prosjekt grunnlagt på avvisningen av den dyptpløyende høyre-venstre-konflikten i fransk politikk.

Det er velkjent at presidenten brøt ut av sosialistpartiet for å bli presidentkandidat, selv om han satt som minister i en sosialistisk regjering. Han tror at utfordringene landet star foran ikke kan adresseres skikkelig gjennom den tradisjonelle venstreside-diskursen. Etter tiår med omstrukturering av velgermassen, må sentrum-venstre-partier være i stand til å vinne oppslutning blant middelklassevelgere for å vinne valg. Derfor har Macrons rådgivere vært intenst opptatt av å forsøke å definere et nytt konsept om progressivisme for det 21. århundre.

Hvor relevant er Macrons nytenkning for problemene sosialdemokratiske partier på tvers av Europa står overfor? Det er ingen hemmelighet at sentrum-venstre-partier det siste tiåret har hatt alvorlige problemer, selv om det er tegn på det motsatte i land som Portugal, Spania, Finland og Danmark. Det er uansett klart at det er et strukturelt skift på gang – på tvers av land – som undergraver sosialdemokratiets velgerstøtte. Noen stiller spørsmål ved hvor levedyktig et framtidig sentrum-venstre-prosjekt er i Europa.

Økonomiske kriser har historisk gitt høyresiden, ikke venstresiden, større oppslutning.

I mange land har arbeiderklassevelgere forsvunnet til ytre venstre og ytre høyre i takt med at bekymringene tårner seg opp: innvandring, jobber som forsvinner og lønninger som stagnerer. Tyskland og Sverige har særlig sett venstrepartier vokse fram som utfordrere til sosialdemokratiet. Pressede velgere seiler vekk fra sentrum-venstre: fallet i medianlønn og levestandard har skjedd mens sosialdemokratiske partier hadde makt. Yngre velgere stikker også. Forsmådd av den konvensjonelle politikkens banalitet går de til grønne og liberale partier, i tillegg til nye sosiale bevegelser. Dette er svært tydelig i land som Tyskland og Storbritannia, hvor unge oftere stemmer på protestpartier.

For tjue år siden var venstresiden på en oppadstigende bølge i Europa. Sosialdemokrater hadde makten i 13 av 15 EU-land. Ideene deres satt premissene for debatten. Så er ikke tilfelle i dag. Dette er et resultat av økonomisk motgang. De europeiske økonomiene har kanskje fått en oppblomstring med vekst og økende levestandard. Men finanskrisen har omformet den politiske økonomien i Vest-Europa. Økonomiske kriser har historisk gitt høyresiden, ikke venstresiden, større oppslutning.

Den grunnleggende utfordringen for Macrons variant av progressivisme i denne nye virkeligheten er at han mangler både en helhetlig analyse av kapitalismen og en klar forståelse av nasjonalstatenes fortsatte betydning.

Den økonomiske veksten har gått ned fra 6 prosent vekst på 60-tallet til mindre enn 3 prosent vekst siden 90-tallet.

Den strategiske nøtten for progressive partier når det kommer til nasjonalstaten, er at de rives mellom et verdenssyn som legger vekt på multi-level governance og internasjonalisme på den ene siden, og en velgermasse med varige bånd til nasjonalitet, identitet og tilhørighet. Det sies gjerne at stater, i en stadig mer globalisert verden, må gå sammen for å takle felles utfordringer – klimaendringer, handel, internasjonal kriminalitet, terrorisme – eksemplifisert ved venstresidens forsvar for EU. Men sosialdemokrater må også anerkjenne disse velgernes bekymringer for grenser som viskes ut, parallelt med den kosmopolitanismen og det mangfoldet som følger. I en usikker verden i forandring og omveltning må tilhørighet til fellesskapet på nytt bli vektlagt.

Alle sentrum-venstre-partier står overfor et tilbakevendende dilemma: den politiske koalisjonen deres fragmenteres. Macrons svar er å stå for en fullblods internasjonalisme og samtidig gjennomføre reformer for økt vekst. Etterkrigstidens sosialdemokrati var bygd på høy vekst – en kapitalistisk “gullalder” fra 1940- til 1970-tallet la forholdene til rette for økte offentlige utgifter og omfordeling. Den økonomiske veksten har gått ned fra 6 prosent vekst på 60-tallet til mindre enn 3 prosent vekst siden 90-tallet. Lavere vekst gir større motstand mot omfordeling fra middelklassen. Men høyere vekst alene vil ikke bygge bro over den politiske kløften.

Utfordringen for progressive, i forståelsen av kapitalismen, er å gå forbi politisk reform og liberalisering, som Macron står for. Oppgaven er å smi en ny økonomisk modell som røsker opp i konsentrasjon av økonomisk makt, og styrer økonomien i fellesskapets interesser. Det krever skikkelig forvaltning av fellesskapets grunnleggende tjenester og infrastruktur, en økonomi som gir flere arbeidstakere en større del av overskuddet i økonomien, selveierdemokrati og omfordeling av overskuddsgenererende kapital. Hvis Thomas Piketty har rett i at avkastningen på kapital alltid er større enn den økonomiske veksten, må kapitalismen reformeres sånn at arbeidstakerne får ta fullt del i det økonomiske systemet.

Et nytt progressivt prosjekt i Europa må stå for mer enn Macrons frihetlige internasjonalisme. Det kreves også at man begrenser de uhemmede markedene som står i veiene for et mer likeverdig samfunn.

Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli