Velferdsstat for de som gidder

Høyere krav til aktivitet til sosialhjelpsmottakere. Det er forslaget til utvalget som har ansvar for arbeidslivslivspolitikken fram mot Høyres landsmøte etter påsken. Også sykemeldte, uføretrygdede, og lavinntektsfamilier med barn i barnehagen skal være mer i aktivitet, ønsker Høyre.

Slike krav om innskjerpinger i velferdsstaten, hvor aktivitet blir forutsetningen for å motta ytelsene, er det blitt flere og flere av. Trygdede og sosialhjelpsmottagere møtes med strengere krav, mens middelklassen slipper de samme kravene.

Velstandsutviklingen vi har opplevd de siste tiårene, har vært massiv over hele den vestlige verden. Der den jevne mann i gata tidligere levde under relativt skrinne kår, og jobbet i et arbeiderklasseyrke, har dagens Ola Nordmann et til sammenligning langt mer behagelig liv.

Der arbeiderklassen tidligere utgjorde et solid flertall av befolkningen, er arbeiderklassen i dag redusert til en fjerde-femtedel. For partiene betyr det at partiprogrammene skrives om. Arbeiderklassen utgjør ikke lengre en trygg grunn å stå på, og sosiale goder er ikke noe et flertall av velgermassen selv stiller krav om til seg selv.

Nå er det middelklassen som er den store velgergruppen for partier både til høyre og venstre. Da blir de sosiale ytelsene noe som gis til «de andre». Man stoler ikke på andre som man stoler på seg selv, og velferdsstaten blir «kravifisert» for å beskytte skattepengene mot unnasluntring blant sykemeldte og personer utenfor arbeidslivet.

Kostnaden ved å kravifisere velferdsgoder er at mottakerne i enda større grad blir stående med lua i hånda i møte med staten.

Forskning støtter opp om dette bildet. Den delen av middelklassen som i dag er tilhengere av en omfattende velferdsstat, har andre prioriteringer enn den arbeiderklassen som i sin tid bygde opp den samme velferdsstaten for seg selv. Å gi en anstendig levestandard for arbeidsledige er mindre viktig for middelklassen enn for arbeiderklassen.

Goder middelklassen selv har større nytte av, som foreldrepenger, gratis skole og gratis barnehage av høy kvalitet, har derimot større støtte i middelklassen. I takt med at middelklassen har vokst i størrelse, og arbeiderklassen har krympet, har partiene tilpasset sine prioriteringer. Velferdsstaten blir, i dag som før, formet i flertallets bilde. Og dette flertallet er i stadig større grad middelklassedominert.

Resultatet kan bli en velferdsstat hvor sosiale ytelser begrenses til målrettede goder for sliterne, som det stilles strenge aktivitetskrav til, samtidig som godene som middelklassen selv nyter godt av, bygges ut og i liten grad begrenses av krav.

Sosialhjelpsmottakerne er så få at de ikke utgjør en betydelig velgergruppe for noe parti

Det er ikke sånn at krav er galt i seg selv. Noen ganger er et puff bak det som skal til for å komme inn på et bedre spor. Noen ganger er det mer nyttig å bruke offentlige midler annerledes. Noen ganger er det lurt med innsparinger.

Men kostnaden ved å kravifisere velferdsgoder, er at mottakerne i enda større grad blir stående med lua i hånda i møte med staten. Allerede i dag møtes trygdede med umyndiggjørende skjema-lister som saksbehandlere må krysse ut før utbetaling av månedens penger til mat, klær, busskort og en tur på kino av og til.

Det er neppe tilfeldig at det er nettopp krav til sosialhjelpsmottakere som pekes ut av Høyre. Sosialhjelpsmottakerne er så få at de ikke utgjør en betydelig velgergruppe for noe parti. Det er lett å stille krav til innsatsen til «de andre», heller enn de middelklassevelgerne som er nøkkelen til valgseier.

Men vi må vokte oss vel for å skape en velferdsstat hvor sikkerhetsnettet bare er satt opp for dem som aller nådigst oppfører seg slik staten ønsker.