Har vi en velferdsstat som tror på folk?

De har ikke blitt sett og hørt, de har ikke blitt trodd på hvordan livet oppleves for dem.

Mange som møter systemet vårt skammer seg over hvordan livet deres har blitt. De skammer seg over at det ikke ble som de ville. At rusen ble løsningen når dagene ble for harde, at de ikke klarte å holde på jobben, at familielivet ikke funka sånn som de hadde tenkt.

Men skam kan også forsterkes av blikk som gjør det motsatte.

Derfor trenger de hjelp fra velferdsstaten. Den skal sørge for at de får den hjelpa de trenger.

Velferdsstaten skal være et trygt sted for alle som kommer med sin skam og sine historier. Møtene med systemet skal ikke gi enda flere erfaringer av å ikke bli sett, ikke bli hørt og ikke bli trodd.

Nederlag kan bare bli borte ved å vise dem frem til andre, slik at den andre kan se oss med vennlig blikk og godta oss likevel. Se muligheter i oss som vi ikke ser selv.

Møter med velferdsstaten kan få oss til å føle mindre skam. Hvis jeg har mista jobben, føler meg liten og mislykka når jeg kommer til NAV-kontoret, kan jeg gå ut igjen og føle meg lettere fordi jeg møtte noen som forstod, og ga meg et håp for veien videre.

Vi skal holde avtaler, gjøre det vi har sagt vi skal gjøre.

Men skam kan også forsterkes av blikk som gjør det motsatte, som leter etter feil i oss, som dømmer før vi har fått fortalt skikkelig.

Skam er inni mennesker, men kan forsterkes i systemet. Det må vi alltid huske når vi lager tjenester for mennesker.

Vi skal tåle å bli holdt ansvarlig i møte med velferdsstaten. Alle vi som er voksne er ansvarlige for vårt eget liv, også når vi trenger hjelp. Vi skal holde avtaler, gjøre det vi har sagt vi skal gjøre.

Ansvarliggjøring er viktig, men samtidig kan vi ikke holdes ansvarlig før vi har blitt sett og trodd på historien vår. Først da finnes det en tillit og en trygghet som gjør at vi stoler på den vi gjør avtaler med.

Det er farligere å la veldig mange mennesker ikke bli trodd og føle sinne, fiendtlighet og maktesløshet mot systemet, enn det er å tro på noen mennesker som viste seg å ikke presentere alt riktig med en gang. I vårt moderne, kvalitetssikra system vil det som oftest komme for en dag uansett.

Det er systemet vi må se på, rammene de ansatte jobber innenfor.

Ambisjoner på vegne av systemet er også hvilke følelser folk skal sitte igjen med etter å ha kommet med sin skam og sine historier.

Derfor har jeg følgende drømmer for møtene med velferdsstaten:

• at systemet skal stille gode spørsmål som gjør at jeg kan bli forstått. Ikke spørsmål for å ta meg, avsløre meg og sjekke meg.
• at på samme måte som jeg holdes ansvarlig, skal jeg kunne holde velferdsstaten ansvarlig tilbake. Avtaler skal holdes begge veier, vi kan stole på hverandre, og at jeg får et unnskyld hvis jeg blir behandla feil.
• utgangspunktet skal være å tro på det folk sier, om hva de har opplevd og hvordan de har opplevd det.

Jeg vet om mange som jobber i velferdsstaten som har det vennlige blikket, og som bruker det hver dag i yrket sitt. Også vet jeg om ganske mange som bruker det blikket selv om tiden er knapp og skjemaene de skal fylle ut om dem de møter er både strenge og rigide.

Vi må ha en velferdsstat som grunnleggende sett tror på folk.

Det er systemet vi må se på, rammene de ansatte jobber innenfor. Og på alt det gode som skjer, hva vi kan gjøre mer av.

Målet vårt med velferdsstaten er ikke å redde mennesker, ingen trenger å bli reddet. Det er ikke å dømme mennesker,  for ingen trenger å bli dømt heller. Det er å gi redskapene folk trenger for å skape sin egen trygghet og sin egen frihet.

Skal vi gi de rette redskapene, må vi vite hva de skal brukes til. Da må vi lytte til historien som blir fortalt og tro på det som blir sagt, også når tiden er knapp eller vi sliter med å forstå den som sitter foran oss.

Vi må ha en velferdsstat som grunnleggende sett tror på folk.