USAs sanksjoner gjør vondt, men krisen er selvforskyldt

Det virker å være to slags reaksjoner på krisen Venezuela er i for tiden. Enten sees det som et autoritært regime (ledet av Nicolás Maduro) som klamrer seg til makten, og trosser folkelige krefter som har samlet seg om den nye, selv-erklærte, midlertidige presidenten Juan Guaidó. Eller så sees det som at Venezuela er i ferd med å bli kuppet av amerikanske imperialister med Venezuelas oljereserver for øye.

Som i de fleste komplekse situasjoner, er ingen av disse fortellingene helt dekkende for det som foregår. For de fleste venezuelanere – de tusener som igjen har tatt til gatene på tvers av landet i fredelige demonstrasjoner – er ideologiske beretninger helt underordnet de økonomiske problemene de nå møter i hverdagen.

Mange sulter og ser familiemedlemmer flykte fra landet (nesten 3 millioner har forlatt Venezuela). Landet står i en tøylesløs hyperinflasjon (beregnet av IMF til å nå astronomiske 10.000.000 % i 2019).

Regjeringens forsøk på prisregulering av basisvarer, valutakontroll og profittreguleringer har desimert innenlandsproduksjonen.

Og tro ikke annet – trass i de mye omtalte amerikanske sanksjonene, er den økonomiske krisen i Venezuela selvforskyldt. Regjeringens forsøk på prisregulering av basisvarer, valutakontroll og profittreguleringer har desimert innenlandsproduksjonen.

Det har også ført til at svartebørsvirksomhet har bredt om seg og til at det nå smugles alt fra kjøtt til tørkepapir over den colombianske grensen. Grensehandelen har blitt en overlevelsesstrategi for tusenvis av venezuelanere.

Maduro-regjeringen har ført retorikk om en “økonomisk krig” i over fire år. De benekter til og med at inflasjon faktisk eksisterer, mens de trykker opp penger til å betale for økninger i minstelønnen som ikke en gang dekker prisen på en pakke egg.

Nye sanksjoner har blitt utformet for å begrense tilgangen på mat og materiell til petroleumsindustrien.

I et nylig tv-intervju la Maduro skylden på den såkalte “økonomiske krigen” når han ble spurt om inflasjonen på 3 % per dag i 2018. Han uttrykte også vilje til å samtale med rivalen Guaidó – samtidig som han kom med et illevarslende poeng om at 50.000 medlemmer av borgermilitsen hadde tilgang på våpen og stod klare til å “forsvare freden”.

Sanksjonene som Venezuela har vært ilagt siden 2017 har forverret den økonomiske krisen, men lyktes ikke i å tvinge Maduro fra makten. Men paradoksalt nok har Maduros påstander om en “økonomisk krig” blitt mer rimelige etter at USA så tydelig har stilt seg bak Guaidó. Nye sanksjoner har blitt utformet for å begrense tilgangen på mat og materiell til petroleumsindustrien.

Det faktum at krisen er selvforskyldt har de som har tatt til gatene fått med seg. Da kan virke pussig at en del sinte venezuelanere ikke ønsker regimeendring med internasjonal støtte. Andre igjen, er svorne tilhengere av “chavismo” – den politiske bevegelsen som er oppkalt etter tidligere president Hugo Chávez, Maduros forgjenger. “Chavismo” har fremdeles avgjørende betydning blant de som vil forsvare “la patria” (fedrelandet) fra alle former for intervensjon fra utlandet.

La oss se på ett tydelig eksempel. Jordbrukskollektivet “El Maizal“, mellom delstatene Lara og Portuguesa, er kanskje det mest vellykkede arbeidersamvirket – som fortsatt streber etter målet om en sosialisme for det 21. århundre. Mens de er ekstremt kritiske til “korrupsjonen, byråkratiet og klientilismen” som gjennomsyrer regjeringen, uttrykker twitterfeeden til samvirket et militant ønske om å stå opp mot det de oppfatter som en trussel fra “yankee-imperialisme”.

Prat om et kupp støttet fra utlandet møter fruktbar jord. USAs mislykkede forsøk på å presse Chávez fra makten i 2002 er friskt i minne. I tillegg skal Det hvite hus ha visst at Guaidó skulle erklære seg som interim-president 23. januar, mens det tok andre venezuelanske politikere på sengen, og mens 81 % av befolkningen aldri hadde hørt om den unge politikeren.

Penger har betydning

Militæret i Venezuela virker å ha trumfkortet internt i landet for øyeblikket. Så langt har bare én høyere offiser gjort opprør mot Maduro. Men det er ikke bare innenrikspolitikk som betyr noe, det gjør også geopolitikk.

Kina og Russland, som Venezuela skylder milliarder i forhåndsbetalte oljeleveranser og andre lån, støtter Maduro. Det samme gjør Cuba og Tyrkia. Flertallet av latinamerikanske land (unntatt Mexico, Uruguay og Bolivia) og EU (unntatt Italia) har fulgt USA i å anerkjenne Guaidó, og har bedt om nye valg.

Mens krisen fortsetter, har det økonomiske presset på Venezuela økt. Storbritannia avslår å frigjøre venezuelanske gullreserver verdt 1,2 milliarder dollar. USA har innført nye sanksjoner og tatt kontroll over aktiva i et forsøk på å styre midler i retning av Guaidós ferske, parallelle regjering.

En forhandlet overgang hvor alle sider i konflikter møtes for å planlegge nye valg har blitt foreslått som den eneste veien ut av den polariserte situasjonen.

At det juridiske grunnlaget for Guaidós krav – inkludert hans egen “demokratiske” legitimitet – i beste fall er tvilsomt, bør ikke avlede oppmerksomheten fra massedemonstrasjonene som krever Maduros avgang.

En forhandlet overgang hvor alle sider i konflikter møtes for å planlegge nye valg har blitt foreslått som den eneste veien ut av den polariserte situasjonen. Denne muligheten virker å være foretrukket av det store antallet venezuelanere som hverken er imponert av Maduro eller Guaidó. De er hverken for den ene eller den andre: “Ni con uno ni con otro!”

Denne artikkelen har også stått på trykk i The Conversation, og er republisert her under en Creative Commons-lisens. Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli.