Ny vår – og president – i Venezuela

Regimet til Nicolas Maduro, bussjåføren som ble pekt ut av Castro-vennen Hugo Chávez til å overta presidentembetet etter ham, har de siste årene vist en formidabel evne og vilje til å klamre seg til makten – til tross for å ha lagt landet i ruiner, og til tross for å være forhatt av det brede lag av befolkningen.

Det er derfor ikke opplagt at Maduro setter seg på et fly til Havanna allerede om noen dager eller uker. Men det er helt overveiende sannsynlig at regimet ikke overlever 2019.

Ungdommer blir skutt på gatene av regimets styrker, og barn som voksne leter etter matrester i søpla.

Fortellingen om hvordan den s.k. chavismoen rev et relativt velfungerende demokrati, samfunn og økonomi i fillebiter på rekordtid, er en lang fortelling hvor mange detaljer først vil bli kjent etter regimets fall, når kontorene og presidentpalasset er ryddet og kontoutskriftene med rød saldo tikker inn. Men ingrediensene i chavismoens giftige cocktail er for lengst kjent, mange av dem allerede kort tid etter at Chávez kom til makten i 1999:

Systematisk nedbygging av rettsstat og demokratiske institusjoner, revolusjonær demagogi, massiv nasjonalisering og «ekspropriasjon» av selv helt alminnelig privat vareproduksjon, kompetanse og kunnskap erstattet med partilojalitet og ignoranse i kunnskapssensitive sektorer som oljeindustrien, statlig/marxistisk regulering av priser og valutakurser, angrep på og avskaffelse av den frie presse, forfølgelse, fengsling og tortur av politiske dissidenter, kopling av matrasjoner til stemmeseddelen, overlatelse av fordeling av statlige matrasjoner (og kokaintrafikk) til generaler for å beholde militærets støtte, populistisk hatretorikk (enten er du med oss – de gode, og da skal du få privilegier, eller så er du en imperialistisk fiende av fedrelandet), legitimering av militær og paramilitær voldsbruk mot sivile, despoti, undertrykkelse og – nokså reinspikka mafiavirksomhet.

Har du lest George Orwell’s «Animal farm», har du allerede en god idé om hva det handler om.

Resultatet ble som det måtte; ufrihet, hyperinflasjon, tomme butikkhyller, underernæring og nød, mangel på medisiner, oppblomstring av for lengst utryddede sykdommer, 3 millioner mennesker på flukt, kapitalflukt og resesjon, kollaps i skolevesen, industri og infrastruktur, systematiske menneskerettsbrudd, frykt, tragedie, vold og død.

Anslagsvis 80-90 prosent av befolkningen i verdens mest oljereserverike land er nå fattige og opplever sult daglig eller svært ofte. Gravplasser graves opp for stjele smykker, og sykehusene er tomme for de mest grunnleggende medisiner. Spedbarn settes igjen på sykehus fordi fortvilte mødre ikke klarer å fø dem. Vanlige folk stjeler mat for å overleve. Ungdommer blir skutt på gatene av regimets styrker, og barn som voksne leter etter matrester i søpla.

Den viktigste lærdommen er for det første at det liberale demokratiet må forsvares for enhver pris.

Venezuelas tragedie går på menneskeverdet løs. Men for chavista-regimet, som har stjålet milliarder av dollar fra landets oljeproduksjon, er ingenting galt i Venezuela.

Det er de kriminelle sidene ved regimet som nå dominerer beretningene om årsakene til Venezuelas vanstyre. Men om man har (vilje til) kunnskap om Venezuela og et noenlunde riktig innstilt kompass for sant og usant, er det umulig å mene at Venezuelas tragedie ikke har noe å gjøre med Chávez’ bolivarianske og Cuba-inspirerte revolusjon, eller hva han fra 2005 kalte «El socialismo del siglo XXI» – det 21. århundrets sosialisme, som bygger på Marxistisk ideologi, altså kommunisme.

Venezuelas tragedie er en materie som særlig venstresiden i både Norge og andre land må gå i rette med for å kunne være en viktig kraft i utviklingen av en moderne politikk som kan gjøre livet bedre for de som trenger det mest. Den viktigste lærdommen er for det første at det liberale demokratiet må forsvares for enhver pris. Blant annet ved å identifisere og ta tydelig avstand fra alle varianter av autoritære regimer som opererer utenfor demokratiets absolutte rammer, også – og særlig – når disse stammer fra ytterst på din egen side av høyre/venstre-aksen.

Audun Lysbakken gjorde nylig dette på en prisverdig måte, og det gjorde meg håpefull. I Rødt ser det ut til å være mer krevende å vaie demokratiets flagg over det røde, selv om enkelte forsøker. Det er lov å ha tatt feil om Chávez. Men det er usolidarisk i dag å fornekte at 20 år med chavismo samlet sett har vært en katastrofe for millioner av venezuelanere.

Vær gjerne mot amerikansk intervensjonisme i Latin-Amerika (som har vært alt annet enn uproblematisk), men vær samtidig tydelig på hvem som fortjener vår solidaritet og ikke. Og det er for ordens skyld altså ikke Maduro, som snart går inn i historiebøkene som en nokså kynisk og betydelig despot og kleptokrat. I samme kategori stiller partipampen Diosdado Cabello og flere av de fremtredende chavistaene.

De fleste som følger nyheter har nå fått med seg hva som har skjedd i Venezuela de siste ukene.

For det annet: internasjonal økonomisk historie de siste 60-70 årene har vist oss at en grunnleggende fri økonomi, regulert når det er nødvendig, er en absolutt forutsetning for velferdsutvikling. Alle forstår det absurde og dysfunksjonelle i at myndighetene bestemmer at et baker skal selge sitt brød for mindre enn produksjonsprisen, og senere erklærer krig mot «bakermafiaen» for i stedet å selge annet bakverk de kan leve av (dette skjedde i 2017).

Eller når deres løsning på grunnleggende strukturelle økonomiske problemer er å trykke opp mer penger, presentere en ny valuta, devaluere, eller bestemme ny minstelønn, som bare dager etter er like lite verdt. For dem som er opptatt av omfordeling og å hjelpe dem som trenger det mest (og det bør vi alle være), må verktøyet være skatteseddelen og trygge ordninger og vilkår for både arbeidstakere og de som faller utenfor, ikke revolusjonær og virkelighetsfjern demagogi om at kapitalisme er roten til alt ondt i verden.

Det er den beviselig ikke (selv om den må reguleres), og Venezuela er et skrekkeksempel på hvor raskt en økonomi og et helt samfunn kan legges i ruiner når revolusjonært tankegods får rå.

De fleste som følger nyheter har nå fått med seg hva som har skjedd i Venezuela de siste ukene, med nesten daglige innslag på NRK og TV2. Den unge opposisjonspolitikeren og familiefaren Juan Guaidó (35) ble nylig valgt til president for Venezuelas nasjonalforsamling. Vel vitende om at han når som helst kan bli kastet i en mørk celle på ubestemt tid, slik hans partikollega Leopoldo López ble, erklærte han seg som landets nye president foran en begeistret folkemasse i Caracas’ gater 23. januar.

Vi vet at et fortsatt høyt internasjonalt press mot og fordømmelse av Maduro-regimet vil være avgjørende for at diktaturet til slutt faller.

For første gang på lenge har befolkningen nå en ny energi og et nytt og berettiget håp om å vinne tilbake demokratiet og en bedre fremtid for sine barn.

Vi vet at et fortsatt høyt internasjonalt press mot og fordømmelse av Maduro-regimet vil være avgjørende for at diktaturet til slutt faller, og at ukene og månedene som kommer er kritiske. Norge er i skrivende stund likevel ett av noen ganske få land (vel å merke blant velfungerende demokratier) som – skuffende nok – ikke anerkjenner Guaidó som landets rettmessige president.

EU og dens medlemmer (herunder Sverige, Danmark og Finland), USA, Canada og viktigst; de aller fleste latin-amerikanske stater, deriblant Colombia, Brasil, Argentina og Chile, har alle erklært ubetinget støtte til Guaidó som landets rettmessige president. Landene som for sin del har uttrykt støtte til Maduro kan trygt betegnes som land med et litt mer fleksibelt forhold til demokrati og menneskerettigheter; Cuba, Iran, Tyrkia, Russland, Kina, Nicaragua, og Nord-Korea.

I stedet har Norge uttrykt støtte til Venezuelas nasjonalforsamling, men samtidig manet til «dialog mellom begge parter», tilsynelatende etter samtaler med både Guaidó og Maduro-regimet. Om dette skyldes en urokkelig tro på Norges rolle som foretrukket mekler på verdenspolitikkens storstilte arena, eller et embetsverk som i noe monn stadig nærer en nostalgisk forkjærlighet for Chávez, vet jeg ikke. Men jeg vet at absolutt alle venezuelanere i både Norge og andre land er dypt bekymret for sine familier i hjemlandet og at lidelsene der er store.

Utenriksminister Søreide er nok allerede godt kjent med hvorfor også Norge bør anerkjenne Guaidó som Venezuelas eneste legitime president:

• I 2017 utmerket Maduro seg som en akrobat ved grunnlovsstridig å innstifte en s.k. «grunnlovsgivende forsamling» («constituyente») av lojale regimetilhengere, som pretenderte å sette til side det som i dag er landets eneste legitimt valgte statsmakt; nasjonalforsamlingen. Opposisjonen vant kontroll med sistnevnte med et stort flertall i nasjonalforsamlingsvalget i 2015. Slikt kan man jo ikke ha noe av i et diktatur, som for øvrig tok livet av et hundretalls demonstrerende ungdommer våren 2017.Constituyente-valget som ble gjennomført i 2017, var en farse. Selskapet Smartmatic, som leverer elektroniske systemer for gjennomføring av valg, gikk til det oppsiktsvekkende skritt å erklære stemmefusk i million-klassen. Maduros respons? At selskapet hadde blitt presset av «gringoene» til gi uriktige opplysninger.
• Da Maduro så ble «valgt» til president i mai 2018, skjedde også det i et valg som allerede lenge før valgdagen var blitt en farse av åpenbare og grove uregelmessigheter. Valget, som av åpenbare grunner ble boikottet av en kneblet og fengslet opposisjon og som hadde en rekordlav deltakelse på ca 46 % ifølge myndighetene selv (det reelle tallet var antakelig lavere), ble med rette fordømt både av et overveldende flertall av Venezuelanere og av verdenssamfunnet (EU, Lima-gruppen, Organisasjonen av Amerikanske Stater, Australia, Norge m.fl.).
• Da Maduro 10. januar i år pretenderte å tiltre en ny presidentperiode, var han således ikke lovlig valgt. Venezuelas demokratiske konstitusjon art. 233, tolket i samsvar med grunnlovens sentrale demokratiske prinsipper om folkestyre slik de blant annet kommer til uttrykk i art. 2, 333 og 350, peker ved fraværet av en (lovlig valgt) president ut nasjonalforsamlingens president som midlertidig president for landet frem til det holdes nye valg innen 30 dager. Det er nettopp dette konstitusjonelle mandat og ansvar Guaidó nå har påtatt seg. Han er forberedt, sindig, tydelig og modig, og har på rekordtid vunnet massiv folkelig og internasjonal støtte.
• Om noen for øvrig skulle være i tvil om Maduros demokratiske sinnelag kan det ellers være grunn til å minne om hva han sa ifm. innstiftelsen av den s.k. grunnlovsgivende forsamlingen 27.06.2017: «Lo que no se pudo con los votos, lo haríamos con las armas» («det som ikke lot seg gjøre med stemmer, gjør vi med våpen»). Slik snakker bare en ekte og fullblods diktator. Maduro rapporteres nå for øvrig igjen å ha gitt ordre om bevæpning av tusenvis av paramilitære for å «beskytte revolusjonen». Gud hjelpe Venezuela.

Med det omfattende valgfusk og undertrykkelse regimet har bedrevet, kan det simpelthen ikke få ha noe å gjøre med et fremtidig presidentvalg. Det kan heller ikke Venezuelas Høyesterett, som grunnlovsstridig og i all hast ble pakket full med regimetro tilhengere rett etter nasjonalforsamlingsvalget i 2015, og som i 2017 presterte det kunststykke å overføre nasjonalforsamlingens lovgivende makt til seg selv, riktignok bare i en ukes tid.

Diktaturer skal presses og falle, ikke prates med.

Høyesterett ledes for øvrig av Maikel Moreno, som rapporteres å ha deltatt i drapet på 19 år gamle Rubén Gil Márquez i 1989. Bare i Venezuela gir dette god mening; landets øverste domstol ledes av en kriminell. Venezuela kom for øvrig helt sist (av 113 land) på World Justice Project’s s.k. Rule of Law Index for 2017-2018.

Mot denne bakgrunn er det både skuffende og trist at Norge maner til nytteløs dialog med regimet, og dermed anerkjenner regimet som legitim part. Nøkkelen til regimeendring er landets militære styrker. Og de er antakelig tilbøyelige til å snu seg mot Maduro-regimet først når det er klart at hele det demokratiske verdenssamfunnet står ved Guaidós side.

Det er ingen skam å snu mens man kan, utenriksminister Søreide.

Norges linje er derfor alene egnet til å gi Maduro det spillerom han trenger til igjen å ri av stormen og drive Venezuela enda lenger ned i avgrunnen, om det er mulig. Linjen kan også meget vel være et hinder mot å få frem livsviktig humanitær hjelp til landet, som har blitt avvist av Maduro som forsøk på kupp og intervensjon. Dialog forutsetter to parter med legitime interesser som skal leve side om side. Men Maduro er en diktator uten legitimitet, og har ingen del i Venezuelas fremtid.

Det er ingen skam å snu mens man kan, utenriksminister Søreide. Diktaturer skal presses og falle, ikke prates med.