Demokrati i respirator

I 2016 døde den konservative høyesterettsdommeren Antonin Scalia, og etterlot som dermed et åpent sete i den amerikanske høyesteretten.

Obama, da fortsatt president, utnevnte sin kandidat til å fylle det tomme setet, og alt så lyst ut. Ja, republikanerne kom nok til å lage bråk, dra ut utspørring av og generelt gjøre det knøvlete å få innsatt den nye kandidaten – men all tidligere presedens og alle usagte normer tilsa at de til slutt ville akseptere ham. Man hadde tross alt aldri blokkert høyesterettskandidaten til en sittende president før.

Slik gikk det ikke.

Ikke bare nektet republikanerne i senatet å godkjenne Obamas kandidat, de hevdet også at de ville blokkere enhver kandidat fremmet av Hillary Clinton om hun skulle bli valgt til landets neste president.

Bak dette lurer den altoppslukende silhuetten av Trump.

I boken «How Democracies Die» fremhever bokens forfattere denne hendelsen som betegnende for et demokrati i fritt fall. Det amerikanske demokratiet, hevder forfatterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt, har ikke vært på så gyngende grunn siden borgerkrigen.

Portvoktere

Bak dette lurer den altoppslukende silhuetten av Trump. Han har, mener forfatterne, klare autoritære trekk.

Man skal være hengiven Trump-fan for å ikke tilkjenne dem et poeng. Det er tross alt ikke lenge siden Trump om hverandre truet journalister med vold, oppfordret tilhengerne sine til å bli voldelige mot demonstranter og forsikret dem om at han ville betale advokatregningen deres.

Noe har åpenbart gått galt i Det ville vesten – men hva?

Videre har Trump, etter å ha inntatt presidentembetet, brutt så godt som samtlige uskrevne normer for sunn statsstyring. Man lener seg generelt på at det presidenten sier er sant, men Trump lyver nærmest manisk.

Man setter sin lit til at presidenten holdes ansvarlig av den dømmende makt, men Trump prøver aktivt å avspore etterforskninger mot seg selv, og holder muligheten åpen for å benåde seg selv og sine nære medarbeidere.

Levitsky og Ziblatt mener de politiske partiene skal fungere som sikkerhetsventil for at ikke kandidater som Trump vinner frem. Noe har åpenbart gått galt i Det ville vesten – men hva?

På samarbeidet løs

To elementer sikrer et levedyktig demokrati, hevder Levitsky og Ziblatt – mutual tolerance og institutional forbearance.

Med det første mener de at politikere må kunne være svært uenige med hverandre uten at de av den grunn ender med å anse hverandre som livstruende fiender.

Republikanere og demokrater ser på hverandre som eksistensielle trusler og behandler hverandre deretter.

Med det andre begrepet sikter de til at høyesterett, kongressen og senatet må være tilbakeholdne med makten de har til å stikke kjepper i hjulene for en president de ikke liker, og vice versa.

I dagens USA, mener forfatterne, følges ikke noen av disse prinsippene. Republikanere og demokrater ser på hverandre som eksistensielle trusler og behandler hverandre deretter. Følgelig bruker de den institusjonelle makten de har for å ødelegge så mye som mulig for hverandre.

Obamas høyesterettskandidat er ett eksempel på dette. Man trenger ikke å lete lenge for å finne flere.

De har vist seg langt mer villige til å akseptere ekstreme ledere som Sarah Palin, Ted Cruz og ikke minst Donald Trump.

Dette fører til en farlig polarisering hvor landets velgerbase flytter lenger og lenger fra hverandre i enkelte sentrale spørsmål. Er for eksempel abort kvinners private valg og en rettighet, eller er det spedbarnsdrap? Den eldre garde i det republikanske partiet har sakte, men sikkert tapt grunn til fordel for en ung garde radikale ideologer som ser på politikk som sivilisasjonskamp.

Disse har vist seg langt mer villige til å akseptere ekstreme ledere som Sarah Palin, Ted Cruz og ikke minst Donald Trump.

På slavenes rygger

Polariseringen sporer Levitsky og Ziblatt tilbake til 1960-tallet og borgerrettighetskampanjen. Denne sikret endelig stemmeretten til afroamerikanere, noe langt fra alle var enige i at var et gode.

Fra borgerkrigen til 1960-tallet hadde nemlig amerikansk stabilitet bygget på undertrykkelsen av stemmeretten til tidligere slaver.

Etter borgerkrigen, forklarer forfatterne, ble tidligere slaver gitt stemmerett. I mange tilfeller førte dette til at de nå frigitte slavene utgjorde majoriteten av stemmeberettigede, og de tidlige slaveeierne reagerte forutsigbart.

Nye stemmerestriksjoner ble innført med de nordlige statenes velsignelse, og med dette hadde man sikret hvitt ettpartistyre i de tidligere slavestatene i hundre nye år.

Da dette til sist endret seg på 1960-tallet, ble grunnlaget for stabiliteten skylt bort. Dette kombinert med demografiske endringer i den amerikanske befolkningen har etterlatt den tidligere majoritetsgruppen i amerikansk politikk – hvite kristne – på vikende front.

Frykten ved ikke å lenger være majoriteten, hevder Ziblatt og Levitsky, har ført til en ny runde stemmerestriksjoner «kirurgisk rettet mot afroamerikaner» og, som den amerikanske forfatteren Ta-Nehisi Coates beskriver Trump, den første presidenten noensinne som defineres av sin hvithet.

Demokraturet

Parallelt med fortellingen om det amerikanske demokratiets nedadgående kurve, beskriver Levitsky og Ziblatt hvordan en rekke demokratier i land som Chile, Venezuela og andre gikk fra å være sunne demokratier til skinndemokratier.

 

 

I likhet med prosessen beskrevet av Timothy Snyder i boken «Twenty Lessons from the Twentieth Century», gikk utviklingen fra demokrati til skinndemokrati – og i noen tilfeller diktatur – sakte og usynlig.

Institusjoner brytes sakte, men sikkert ned, og plutselig slår en krise inn som «tvinger» en frem til da demokratisk president til å ta fullmakter han tidligere ikke hadde. Fullmakter han siden finner det vanskelig å gi slipp på.

Ziblatt og Levitsky er redde for at dette mønsteret i fremtiden også kommer til å være beskrivende for Trump.

Restriktiv løsning

Ziblatt og Levitsky har fått en god del kritikk fra amerikansk venstreside for løsningen de beskriver på den politiske krisen i USA. Det er ikke vanskelig å se hvorfor.

Det kan virke som om mye av deres mistillit til Trump går på at han ikke følger vanlig presidential kutyme.

For det første nærer de sterk sympati med en sterkt partistyrt nominasjonsprosess av presidentkandidater. Med dette menes det at de ikke ser på det som negativt at folk i partiene har stor kontroll på hvem som velges til partiets kandidat. Snarere tvert imot mener de at dette er en viktig, demokratisk sikkerhetsventil mot at populistiske folkeforførere kommer til makten.

Videre mener de at veien fremover politisk er i sentrum. De mener at man må bygge en sterk koalisjon på kryss av ideologiske skillelinjer for å slå Trump og nøytralisere de som stemmer på ham.

Blant annet trekker de frem at progressive demokrater kanskje må undertrykke sinne mot eksempelvis abortmotstandere, for å finne felles grunn.

Til sist kan det virke som om mye av deres mistillit til Trump går på at han ikke følger vanlig presidential kutyme. Med andre ord vil enkelte hevde at om Trump bare oppførte seg mer «korrekt», så hadde ikke innvendingene mot ham vært like heftige.

Feel the Bern

Venstresiden stiller seg kritisk til de første to punktene, da disse aktivt gjør det vanskeligere for venstrepopulister som Bernie Sanders å vinne valg.

Under primærvalget i 2016 viste The DNC (Det demokratiske parti) at de er alt annet enn velvillig innstilt til Sanders som presidentkandidat, og jobbet i enkelte tilfeller aktivt mot ham.

Polariseringen mellom høyre og venstre er vanvittig.

Et enda sterkere fokus på partivalgte kandidater vil derfor favorisere sentrumkandidater som Hillary Clinton.

Det tredje punktet peker mot en gnagende følelse på en del av den amerikanske venstresiden – en følelse av at man egentlig ikke er så fryktelig negativt innstilt til politikken Trump fører, bare måten han oppfører seg på.

Røff sjø i vente

Uansett hvilke løsninger man går for, fremstår det som helt klart at det amerikanske demokratiet har sett bedre dager. Polariseringen mellom høyre og venstre er vanvittig, og spesielt høyresiden tar en stadig mer radikal vending.

Det er viktig å ikke bli historieløse.

Ziblatt og Levitskys forsøk på diagnose er kanskje mer vellykket enn medisinen de foreslår, men i en verden hvor stadig flere demokratier tar en sving mot det autoritære, er bøker som deres gull verdt.

Det er tross alt mye lettere å avsløre autoritære ledere – og nedkjempe dem – dersom man vet hvordan utviklingsløpet til lignende ledere tidligere foregikk. Som Snyder i sin bok slår fast, er det viktig å ikke bli historieløse – og mot det er «How Democracies Die» en god spiseskje tran.