Verden har gått videre

CAMBRIDGE: USA er inne i en mikrobrikke-boom. I begynnelsen av april kunngjorde Taiwan Semiconductor Manufacturing Company (TSMC) sine planer om å etablere et tredje produksjonsanlegg i Arizona for å lage verdens mest avanserte mikrobrikker – og med dette øke investeringene i delstaten til 65 milliarder dollar.

TSMCs investeringer er kraftig subsidiert av amerikanske myndigheter, som følge av CHIPS and Science Act. Selskapet vil motta 6,6 milliarder dollar i tilskudd og kan få 5 milliarder dollar i lån. TSMC kan også få skattefradrag på opptil 25 % av kapitalinvesteringene.

Så er det målet om å skape gode jobber.

Denne nyheten kommer etter at Intel nå nylig kunngjorde at de vil motta et enda større beløp – 8,5 milliarder dollar – fra amerikanske myndigheter (sammen med 11 milliarder dollar i lån som blir gitt med «sjenerøse betingelser»). Gjennom CHIPS-loven har det blitt satt av 39 milliarder dollar til slike tilskudd. Og myndighetene er i ferd med å inngå andre slike avtaler i tiden framover. Ifølge Det hvite hus, har nesten 300 milliarder dollar blitt avsatt til investeringer i produksjonsindustri i USA bare i løpet av de siste to årene.

President Joe Biden ser disse avtalene som bevis på en ny oppgangstid for amerikansk industri. Som han sier: «Hvor i all verden står det skrevet at vi ikke skal være verdens produksjonssenter igjen?»

Biden-administrasjon har kanskje ikke så mye til felles med sin forgjenger, Trump-administrasjonen. Men begge administrasjoner har vært opptatt av å gjenopplive den amerikanske industriproduksjonen.

Det er flere grunner til at industriproduksjonen igjen blir viet mye oppmerksomhet i den økonomiske politikken. For det første spiller industrisektoren en uforholdsmessig stor rolle i å drive fram innovasjon og styrke produktiviteten i økonomien. Og pandemien viste klart og tydelig hvor risikabelt det kan være å ha omfattende forsyningskjeder som strekker seg på tvers av landegrensene.

Dette målet gir tilsynelatende mye mening.

I en tid med økt geopolitisk rivalisering, spesielt vis-à-vis Kina, anser politiske beslutningstakere i USA det som avgjørende å produsere avansert teknologi, som halvledere, på amerikansk jord.

Så er det målet om å skape gode jobber. «Å legge til rette for en gjenoppblomstring av industrien, bygg- og anleggsvirksomheten og ren energi» står helt øverst på administrasjonens agenda for å bygge en økonomi med gode jobber.

Dette målet gir tilsynelatende mye mening. Historisk sett har industriarbeidsplasser med fagorganiserte arbeidere vært selve fundamentet for middelklassen. Bortfallet av godt betalte industriarbeidsplasser i det amerikanske rustbeltet og andre steder – som følge av globalisering og teknologisk endring – er i det minste en medvirkende årsak til framveksten av autoritær populisme.

Arbeidsproduktiviteten i amerikansk industri har nesten seksdoblet seg siden 1950, sammenlignet med bare en fordobling i resten av økonomien. Resultatet har vært en markant økning i industrisektorens evne til å produsere varer, men også en like dramatisk nedgang i dens evne til å skape jobber.

Antallet arbeidsplasser har riktignok ikke blitt redusert.

Mens verdiskapningen innen industrien (i faste priser) generelt har holdt tritt med resten av den amerikanske økonomien, har seks millioner industriarbeidsplasser gått tapt siden 1980. Samtidig har 73 millioner jobber (utenom landbruket) blitt skapt andre steder (hovedsakelig i tjenesteytende næringer).

Da Donald Trump tiltrådte som president i januar 2017, utgjorde andelen industriplasser 8,6 % av den samlede sysselsettingen utenom landbruket. Da han gikk av som president, hadde den falt til 8,4 % – og det til tross for hans forsøk på å styrke sysselsettingen ved å øke tollsatsene. Og til tross for Bidens innsats, som har vært betydelig mer ambisiøs, har sysselsettingen i industrisektoren falt ytterligere, til 8,2 %. Nedgangen i industriarbeidsplasser som andel av samlet sysselsetting ser ut til å være en uopprettelig trend. (Antallet arbeidsplasser har riktignok ikke blitt redusert.)

En skeptiker kan innvende at man hittil ikke har sett de fulle resultatene av Bidens politikk, og at de ikke er fanget opp av den offisielle statistikken ennå. Men faktum er at svært kapitalintensive halvlederfabrikker genererer få jobber i forhold til de fysiske investeringene de krever.

Og produksjonsteknologien har ugjenkallelig endret seg.

TSMCs tre mikrobrikkefabrikk-investeringer i Arizona forventes å sysselsette bare 6 000 arbeidere – noe som tilsvarer mer enn 10 millioner dollar per jobb. Selv om det, i henhold til prognoser, skulle dukke opp titusener av andre jobber i leverandørnæringene, er det en heller mager avkastning med tanke på sysselsettingen.

Man skal lete lenge – for ikke å si forgjeves – etter vellykkede eksempler på land som har klart å reversere avindustrialiseringen med tanke på industriens andel av den samlede sysselsettingen. Tyskland har en større industrisektor enn USA, i forhold til størrelsen på økonomien, men andelen ansatte i industrien har falt som en stein.

Sør-Korea kan vise til denne bemerkelsesverdige prestasjonen: Her har man klart å øke industriens betydning i økonomien jevnt og trutt de siste tiårene. Men dette har ikke forhindret at sektorens andel av sysselsettingen har sunket. Selv i Kina, verdens industrielle kraftsentrum, har sysselsettingen falt i industrisektoren i mer enn ti år, både absolutt og som andel av samlet sysselsetting.

Men dersom man skal klare å gjenoppbygge middelklassen, skape tilstrekkelig med gode jobber og revitalisere regioner i tilbakegang, vil det kreve en helt annen politikk.

Det er vanskelig å ikke trekke følgende konklusjon: Forsøk på å øke sysselsettingen i industrien er som å løpe etter et mål som trekker seg stadig lenger unna. Verden har gått videre. Og produksjonsteknologien har ugjenkallelig endret seg. Automatisering og ferdighetsfavoriserende teknologi har gjort det svært lite sannsynlig at industrien kan bli en kilde til sysselsetting i like stor grad som tidligere.

Enten vi liker det eller ikke, vil tjenester som detaljhandel, omsorgsarbeid og annen personlig tjenesteyting forbli den primære motoren for jobbskaping. Det betyr at vi trenger en annen politikk for å fremme opprettelsen av gode jobber, med større fokus på å fremme produktivitet og arbeidstakervennlig innovasjon innen tjenestesektoren.

Dette betyr ikke at CHIPS-loven eller andre tiltak for å øke industriproduksjonen nødvendigvis er malplasserte eller feilaktige. Det kan godt hende at disse tiltakene bidrar til å styrke landets industrielle base og fremme en større grad av innovasjon. Men dersom man skal klare å gjenoppbygge middelklassen, skape tilstrekkelig med gode jobber og revitalisere regioner i tilbakegang, vil det kreve en helt annen politikk.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org