Verdien av en kvinne

På NRKs nett-TV for tiden ligger den nyeste sesongen av den svenske TV-serien “Frøken Frimanns krig”. Dramaserien tar for seg den spede begynnelsen av kvinnebevegelsen i Sverige.

Den siste sesongen handler om kvinner i arbeidslivet. Kvinnene på gulvet i fabrikkene, arbeiderkvinnene. De som ikke fikk delta i mennenes fagforeninger, de som derfor tjente langt mindre enn menn som gjorde samme type arbeid. De som mistet jobbene de var økonomisk avhengige av dersom de tok seg tre minutters pause for å amme et spedbarn, de hadde ingen stillingsvern.

Men mest likestilt betyr ikke dermed det samme som ferdig likestilt.

Vi har heldigvis kommet mye lenger i nåtidens Skandinavia, den mest likestilte fliken av verden. Men mest likestilt betyr ikke dermed det samme som ferdig likestilt. Arbeidslivet er fortsatt ulikestilt i Skandinavia, og i Norge som sådan. Og et av de områdene vi fortsatt er ulikestilte på, er arbeidslivet.

Au-pair som løsning?

“Ifølge Statistisk sentralbyrå jobber 36,8 prosent av alle yrkesaktive kvinner deltid, mot 12,5 prosent av alle yrkesaktive menn. Blant dem som jobber deltid, er det flere kvinner uten barn enn kvinner med barn under 16 år,” skriver Aftenposten (og flere medier) i en sak om NHOs årskonferanse “verdien av arbeid”.

I saken har Spekters administrerende leder Anne-Kari Bratten uttalt at “Det er mange kvinner der ute som vil ha tid for seg selv. De vil heller gå og shoppe på CC Vest enn å jobbe”. Det fikk sosiale medier til å gå varmt de siste dagene. Spesielt kvinner ble, forståelig nok, sinte.

Individet stilles til ansvar når det er systemet som er årsaken til problemet.

Brattens uttalelser kommer etter at NHO-sjef Kristin Skogen Lund uttalte på NHOs årskonferanse at man ikke må fordømme arbeidende kvinner som kjøper seg hjelp i hjemmet. Skogen Lund foreslår en reform av au-pair ordningen. I stedet for å jobbe for bare én familie, vil Skogen Lund sende au-pairene på rundgang. Et forslag som i seg selv er helt på jordet, det er jeg enig med Bratten i.

Skogen Lund viser ikke noe som helst evne til å sympatisere med de kvinner vi henter til landet vårt under svært dårlige arbeidsvilkår. Dessuten vil løsningen være forbeholdt bare dem som har startkapital til det. En radikal, alternativ idé til løsning på tidsklemma, kan jo være at vi først forsøker å dele mer likt mellom mann og kvinne når det gjelder hjemlige plikter.

Individualisering av en strukturell debatt

Uansett. Både Skogen Lund og Brattens uttalelser forteller oss noe viktig, men også ganske bedrøvelig om vår tid: Individet stilles til ansvar når det er systemet som er årsaken til problemet. Det hjelper veldig lite på strukturelle likestillingsutfordringer i arbeidslivet å rotere på den enkelte au-pair.

Akkurat som det antakelig hjelper veldig lite å rette en moralsk pekefinger mot den enkelte kvinne som muligens har valgt å dra på CC-vest de dagene i uka hun ikke jobber.

For mens 22 prosent av kvinnene oppgir “omsorg for barn/hensyn til familielogistikk” som viktigste årsak til deltid, gjør bare 3 prosent av mennene det samme.

Men det er ikke til å komme bort fra at den statistikken som blir presentert i etterkant av Brattens utspill, utgjør et samfunnsproblem. For, ja, det er et problem at det er kvinner, i hovedsak, som jobber deltid. Først og fremst for kvinnene selv, som risikerer å gjøre seg økonomisk avhengig av en partner og som potensielt kan ende opp som minstepensjonister.

Likevel, det er faktisk ikke helt sant at det er uforståelig at de velger deltid, som Bratten påstår. Mer om det lenger ned i saken.

Men først! Litt fakta

Andelen mannlige deltidsarbeidere blant de sysselsatte var på 14,8 prosent i 2016. Blant kvinner var andelen på 36,9 prosent ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse. I 2016 jobbet 40 prosent av kvinner uten barn og med barn over 16 år deltid. Det samme gjaldt for 31 prosent av kvinner med barn under 16 år, ifølge SSB. Her tar man imidlertid ikke hensyn til alder. Andelen deltidsansatte er høyest blant de yngste og de eldste kvinnene. Mens de yngste gjerne ikke har fått barn ennå, har de eldste barn som har flyttet hjemmefra.

Altså er det over dobbelt så mange kvinner som menn som jobber ufrivillig deltid ifølge SSB.

I en sak fra Faktisk.no om Brattens uttalelser, trekker de også fram en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet fra 2014 (altså to år før SSBs statistikk som tidligere er presentert i saken) hvor det kommer fram at de fleste kvinner som velger deltid gjør det av eget ønske.

De begrunner det med at det er “et spørsmål om familieøkonomi, opplevelse av egen helse, mestringsstrategier og et kulturelt mandat som legitimerer arbeidstidsreduksjon og tilbaketrekning fra arbeidsmarkedet for kvinner.” Ingen begrunner det med shopping på CC-vest.

Går man videre i saken kommer man til en graf fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) sitt årlige arbeidslivsbarometer. I den framkommer de viktigste årsakene til deltidsarbeid. Helse oppgis å være en stor årsak for både menn og kvinner (25 prosent på begge to). Det gjør også vanskelighet med å få seg heltid (17 og 20 prosent).

Men på to felt skiller kvinner og menn seg tydelig fra hverandre. For mens 22 prosent av kvinnene oppgir “omsorg for barn/hensyn til familielogistikk” som viktigste årsak til deltid, gjør bare 3 prosent av mennene det samme. Og mens 28 prosent av menn (27,8) oppgir at det å ta ut pensjon ved siden av å jobbe som viktigste årsak, gjør bare 3 prosent (2,7) av kvinnene det samme. (Hvem sa noe om egenpleie?)

En verden hvor noen kvinner mangler en lønn å leve av, mens andre mangler en jobb å leve med

I SSBs arbeidskraftundersøkelse kalles de ufrivillige deltidsansatte for “undersysselsatte”. Ifølge dem er det 57 000 deltidsansatte nordmenn som hadde forsøkt å få lengre arbeidstid i 3. kvartal 2017. 42 000 av dem er kvinner, mot 15 000 menn. Altså er det over dobbelt så mange kvinner som menn som jobber ufrivillig deltid ifølge SSB. Dette sier Bratten ingenting om, kanskje fordi pekefingeren i dette tilfellet må rettes rett tilbake til henne selv som representant for arbeidsgiverne.

Skal folk få gjøre akkurat som de vil?

“Jeg skjønner ikke problemet,” sa samboeren min til meg ved frokostbordet i dag morges. “Skal livene våre handle om bare arbeid? Folk må vel få gjøre som de vil?” Det første er et legitimt spørsmål, det andre er jeg ikke enig i.

Jeg har forklart det for ham før, men jeg gjorde det igjen: Det er uaktuelt for meg å gå ned prosenter i stillingen min akkurat nå. Ikke fordi jeg ikke kunne tenkt meg det. Jeg ser absolutt verdien av å ta vare på kroppen sin og bruke livet sitt på mer enn arbeid, men jeg er så heldig at jeg kan gjøre det uten å måtte ta ut deltid.

På samme måte kan vi si at de fleste norske kvinner fortsatt er arbeiderkvinner

For meg vil det å ta en lavere prosentstilling være uaktuelt først og fremst fordi det er usolidarisk med de kvinner som er tvunget til å gjøre nettopp det. Jeg er en kvinne som er en del av en u-likestilt verden. En verden hvor noen kvinner mangler en lønn å leve av, mens andre mangler en jobb å leve med. Jeg vil ikke være med på å skape et arbeidsliv der deltid blir enda mer lik kvinnetid enn den allerede er.

Arbeiderkvinner i hjemmet

Men jeg vet også dette: Skillet mellom tvungen og frivillig deltid er ikke sort/hvitt, sånn som Bratten vil ha det til. Jeg vet at jeg som arbeidstaker, men også som samboer av en likestilt mann, er privilegert. Som Bratten selv kan jeg også flekse arbeidsdagen min, jeg kan gå tidlig om jeg trenger det en dag. Det er mange som ikke har det samme privilegiet, turnusarbeidere f.eks eller kvinner i serviceyrker.

Jobben min krever ikke de store fysiske utfordringene heller. Som det å bære barn, vaske gulv, stell av syke og/eller gamle mennesker eller bare det å stå oppreist i ti timer, krever.

Som samboer av en likestilt mann er jeg også privilegert. Det burde ikke være sånn, det burde være en selvfølge at vi f.eks deler foreldrepermisjonen vår likt. Det er det ikke. Bare 37 prosent av norske fedre tar ut mer enn den pålagte fedrekvoten, det sier noe om skjevfordelingen i familielivet vårt. Som samboer av en likestilt mann er det ikke jeg som lager middag hver dag, vasker klær eller hus. Jeg er enig med Bratten i det hun sier at vi ikke må forvente så lite av norske menn, de klarer fint å ta i en vaskemopp. Men norske menn blir ikke likestilte på et blunk bare deres koner/kjærester/partnere sier at de skal skjerpe seg. Skal vi få til det må vi endre samfunnstrukturene våre.

Jeg har aldri vært så fysisk utslitt som i de periodene av livet mitt da jeg jobbet med barn.

I et essay i Klassekampen om Tove Ditlevsen skriver den danske forfatteren Olga Ravn at: “Når det blir kvinnens arbeid å føde barn og holde hus, å produsere nye arbeidere til staten, gi dem mat, holde dem rene og friske, så kan kvinnens forhold til sin egen kropp sammenlignes med arbeiderens forhold til fabrikken. Altså er kvinnens litteratur om egen kropp og husholdning arbeidslitteratur. Tove Ditlevsen var arbeiderforfatter”.

På samme måte kan vi si at de fleste norske kvinner fortsatt er arbeiderkvinner.

Tunge yrker, sterke kvinner

Ifølge kommunesektorens organisasjon (KS), er de tre øverste sektorene i arbeidslivet som er mest preget av deltid helse- og omsorg (67 prosent), undervisning (42 prosent) og barnehager: (40 prosent). Alle tre er kvinnedominerte yrker. Alle tre er yrker hvor det å stå i arbeid over tid er tungt.

Jeg vet det, jeg har jobbet både i barnehage og som lærervikar på barneskolen selv. Ufaglært og i kortere perioder riktignok, men lenge nok til å selv oppleve hvor vanlig det er at de ansatte kommer og går. Og det forstår jeg.

Hun sa det ikke fordi hun ikke likte jobben sin, hun sa det fordi hun var utslitt.

Jeg har selv kommet utslitt hjem etter å ha gått alene på tur gjennom snøføyka med 20 førsteklassinger på slep. Båret én på ryggen og én på armen, forsikret en tredje og en fjerde og en femte om at “nei, nå er det ikke langt igjen dere”. I det stille sinn forbannet den lange veien som jeg likevel vet ligger foran oss, samtidig som jeg har forsøkt å varme små barnefingre fordi de har fått neglesprett (Gratis votter til folket dere!). Jeg har kommet hjem og lagt meg klokka fire.

Jeg har aldri vært så fysisk utslitt som i de periodene av livet mitt da jeg jobbet med barn, og jeg var tross alt i slutten av tenårene/begynnelsen av tyveåra.

All den tid mannlige næringslivstopper bruker på Birkenløp etter Birkeløp.

Da jeg skulle slutte som lærevikar og begynne på utdannelsen min, sa den (frivillig) deltidsansatte kontaktlæreren i den klassen jeg jobbet med til meg at: “Hva du enn gjør, ikke bli lærer!”. Hun sa det ikke fordi hun ikke likte jobben sin, hun sa det fordi hun var utslitt.

Brattens politiske agenda

Bratten hevder at hun ikke forstår hvorfor denne kvinnen og mange andre med henne kan finne på å velge seg deltid. Men både jeg og Bratten kan gå hjem fra kontoret vårt tidlig i dag om vi vil. Der sitter vi i behagelige kontorstoler, eller står ved hev/senk pultene våre.

Det er ikke første gangen hun farer med det samme budskapet

“For min egen del har jeg heller ikke trent eller vært på jenteturer i europeiske storbyer” sier Bratten. Og skryter av det som om det skulle være et nødvendig offer, all den tid mannlige næringslivstopper bruker på Birkenløp etter Birkeløp. Kan hende det vil innhente henne når hun blir gammel, hva vet jeg, men hun trenger uansett ikke å være så fysisk sterk i jobben sin som mange andre kvinner gjør.

Anne-Kari Bratten vil ha det til at læreren og pedagogene jeg jobbet med, eller hjemmesykepleieren som løfter gamle mennesker hver dag, valgte seg deltid for å “shoppe”. Det er ikke første gangen hun farer med det samme budskapet.

Og hva med kvinners ubetalte arbeid i hjemmet? Er det helt uten samfunnsøkonomisk verdi?

Hun har lite forståelse for kvinner på gulvet, men jeg tror hun vet hva hun driver med. Bratten, som leder av Spekter, representerer arbeidsgiverne til helse- og omsorgssektoren. Den største deltids-synderen av dem alle. Spekter har alt å vinne på å fremstille det som at dette er et individuelt problem og ikke et kollektivt samfunnsproblem. Et problem som arbeidsgivere må være med på å løse, og ta ansvar for.

De sammensatte svarene

Som sagt. Det kan godt tenkes at det finnes noen privilegerte kvinner der ute som bruker hverdagene til å shoppe på mannens lønn. Men kan det også tenkes at problemet kan være et arbeidsliv som presser arbeidslinja til det punkt at det brister?

Er det vanskelig å forstå at når leger og sykepleiere, yrker som er kvinnedominerte, må jobbe 16 timers skift uten å få tid til å gå på do så trenger man å trappe ned? Kan emosjonelle krav i arbeidslivet være belastende? Kan det være at en kvinner er ekstra utsatt for uønsket oppmerksomhet i arbeidstiden? Noe som gjør at hun ønsker å jobbe mindre.

Man kan vel ikke få alt heller, som kvinne?

Kan det være at unge kvinner studerer ved siden av arbeidet sitt? Eller at eldre kvinner ikke har helse lenger til å stå lenge i tungt arbeid lenger? Kan det tenkes også, at statistikken ganske enkelt avspeiler hvordan norske familier er oppbygd? Rundt mannens økonomi (som oftest tjener mest). Jeg tror det.

Og hva med kvinners ubetalte arbeid i hjemmet? Er det helt uten samfunnsøkonomisk verdi? Eller stilt på en annen måte: Skal det arbeidet straffe seg?

Svarene på kvinners deltid (og sykefravær) er i det hele tatt så sammensatte og mange at det å forklare tallene med “shopping og spa” blir for dumt, selv for en leder av en arbeidsgiverorganisasjon med en egen politisk agenda.

Den eneste løsningen for den individuelle kvinne

Kanskje vi kvinner skal gjøre som Bratten vil: Slutte å sosialisere med venner, slutte å trene eller pleie helsen vår. Bare jobbe. De av oss som har fleksijobber, sånn som Bratten selv, kan også prioritere familien om vi vil. Resten, de med turnusjobber f.eks, får bare la det stå til.

I det minste vil vi ha masse penger når vi blir gamle som vi kan bruke til å shoppe med. Så får det bare være at vi da ikke har noen venner lenger, en skrantende helse, et potensielt dårlig forhold til barna og kanskje en mann som forlot oss uansett. Man kan vel ikke få alt heller, som kvinne?

Skal du som kvinne gjøre én ting for egenpleien din i dag så kan det være dette: Organisér deg selv!

Alternativt kan vi takke Bratten for denne ypperlige anledningen til å minne hverandre på at det sinnet du nå føler på kan kanaliseres et sted. Det stedet heter fagforeninger.

Skal du som kvinne gjøre én ting for egenpleien din i dag, så kan det være dette: Organisér deg selv!