FOTO: NTB/AP Photo/Susan Walsh

Vestlig arroganse 2.0

Vi som husker bombingen av Irak i 2003, husker også Vestens straffrihet.

Noen av oss som gikk i verdens største antikrigsdemonstrasjon i 2003, i et desperat og folkelig forsøk på å hindre USA i å bombe Irak, husker ikke bare at USA overkjørte og overhørte oss, og gikk til angrep likevel.

Vi husker også hvordan både president George W. Bush og hans ivrige støttespiller statsminister i Storbritannia Tony Blair, i etterkant slapp unna sanksjoner og straff for brudd på FN-pakten gjennom å angripe et annet land uten støtte i Sikkerhetsrådet.

Mellom 600.000 og en million døde i Irak. Over 300.000 av dem som direkte resultat av møte med de alliertes soldater og våpen. Andre ble drept av bomber, selvmordsbomber, branner startet av bomber, eller fanget i skuddlinjer. Enda flere ble såret.

Det handlet aldri om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Det gjør det ikke i Iran i dag heller.

30.000 bomber ble sluppet over irakerne. Selvmordsbombing har aldri siden blitt overgått noe sted.

USA løy om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen foran FN. Irak hadde sluppet inn våpeninspektører fra FN i november året før. Det handlet aldri om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Det gjør det ikke i Iran i dag heller. Irak handler om makt i Midtøsten, amerikanske drømmer om global dominans; Project for the New American Century og olje. I dag handler angrepet på Iran om å kamuflere folkemordet i Gaza, snu historien mot Israel som offer og stormannsgalskap i form av Trump, blant andre ting. Men ikke om atomvåpen Iran ikke har (men som Israel helt ulovlig har).

I dag er George W. Bush transformert til en slags koselig ekspresident som er nær venn med Obamas, mens Tony Blair tar millioner av kroner for å holde foredrag og eier flere titalls boliger i London.

Vestlige stormakter unngår rettslig ansvar for krigshandlinger som ville vært straffet dersom de ble utført av svakere stater.

Vestlige ledere er omtrent som bankene under finanskrisen, de er for store til at man kan sende dem i fengsel. De er større enn folkeretten og internasjonale avtaler, og verre skal det bli. Jo oftere resten av verden tillater de sterkeste å bryte rettigheter som skal forsvare de svakeste, jo svakere blir det som en gang var sterke, ratifiserte avtaler i FN-systemet. Vi er på et vippepunkt i dag, men det kan også bli et vendepunkt, hvis vi våger å snakke sant om hykleriet som for tiden har lyskastere på seg:

Vestlige stormakter unngår rettslig ansvar for krigshandlinger som ville vært straffet dersom de ble utført av svakere stater. Folkeretten er et redskap stormakter bruker kun når det passer dem selv, og brukes i hytt (Ukraina) men ikke i pine (Israel og USA som kanskje er samme land) akkurat nå.

Den juridiske diskusjonen i etterkant av angrepet i 2003 er lang, intrikat, full av viktig juss som vi må forstå, politisk tåkeprat vi kaver i, og brutale realpolitiske hensyn der bare tanken på å sende en amerikansk president i fengsel anses så absurd, at det unntas seriøs debatt. Men det er nettopp det som nå viser seg å ha vært seriøst farlig. Bare spør en iraner. Eller en overlevende palestiner.

Det hviler alltid et ansvar på tilretteleggere, selv om det kan være krevende å ta inn over seg.

Ansvaret for straffefriheten hviler på resten av verdens ledere, som lar vestlige ledere slippe unna, igjen og igjen.

Er vi ikke snart der, at selv ihuga NATO-tilhengere begynner å synes at hele alliansen er ganske pinlig, med USAs bidrag til folkemord, folkerettsbrudd i Iran og forakt for eget folkestyre hjemme, og med en NATO-leder som bramfri tar seg til rette i jussen:

– Jeg synes ikke angrepet er et brudd på folkeretten sa Mark Rutte denne uken. Dette var ikke engang noe han så seg nødt til å begrunne juridisk, det holdt visst at han selv «synes» det:

Det hviler alltid et ansvar på tilretteleggere, selv om det kan være krevende å ta inn over seg. På et personlig plan, i en familie for eksempel, er det også andres ansvar å sette grenser dersom et medlem av gruppen får herje fritt med ufin oppførsel, raseriutbrudd, egoisme eller rett ut tar seg til rette på andres bekostning.

Frasen «våre verdier» har nå så sterk bismak at man bli svimmel bare ved tanken.

Det private kan overføres politisk, når vestens militære stormakter igjen og igjen slipper unna straff og sanksjoner fra resten av verden når de bryter folkeretten, begår massedrap på uskyldige mennesker, lyver, bomber der de vil og tar seg til rette i internasjonalt lovverk. Frasen «våre verdier» har nå så sterk bismak at man bli svimmel bare ved tanken.

Rent juridisk kunne verken George W. Bush eller Tony Blair stilles for retten i Haag. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) hadde verken mandat eller jurisdiksjon: Aggresjonsforbrytelse ble først straffbart i 2018 – og gjelder ikke med tilbakevirkende kraft. I tillegg anerkjenner ikke USA ICC. Bare det i seg selv.

FN kunne i teorien opprettet en spesialdomstol, slik man gjorde for Rwanda og Jugoslavia. Men, så blir dette politisk umulig – fordi både USA og Storbritannia har vetorett i Sikkerhetsrådet. Dette viser hvor maktesløs folkeretten fortsatt er, når den utfordres og misbrukes av dem som står sterkest, og når selve strukturen i FN svekker FN.

Det er mulig å stable på beina igjen en ny stor antikrigsdemonstrasjon, som i 2003.

Vestlige ledere og politikere lever i visshet om at de ustraffet kan ta seg til rette, enten det er Henry Kissinger, Bush, Blair eller Trump. Ingen av dem måtte eller må se en dommer i øynene og forsvare de mange døde, skadde og traumatiserte menneskene de etterlot. De har berettigelsen som kommer med internalisert rasisme og vestlig arroganse, godt sikret av pengemakt og militærmakt.

Verdens ledere som legger til rette for dette i dag, må vite at vi folk krever at de ruller den straffefrie røde løperen inn og vekk.

En antikrigs- og en fredsbevegelse må løfte blikket og se selve militarismen som den største trusselen mot alt vi har kjært.

Det er mulig å stable på beina igjen en ny stor antikrigsdemonstrasjon, som i 2003. Den kan rope ut til både Trump, Netanyahu og Putin at de må stanse angrepskrigene sine nå. Den kan også kreve planer for multilateral nedrustning og kreve #velferdikkevåpen eller #klimaikkekrig. En antikrigs- og en fredsbevegelse må løfte blikket og se selve militarismen som den største trusselen mot alt vi har kjært. Fredsbevegelsen og andre sosiale bevegelser må være så internasjonalistiske i sin struktur at det anses utenkelig at vestlige ledere skal slippe unna forfølgelse og straff. De må fratas sin berettigelse og stå til rette for forbrytelser og krig, slik at de aldri kan herje straffefritt igjen.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.

Nyhetsbrev Agenda Magasin