Nei, du vet ikke hvordan det er å være fattig

Å være fattig er langt fra det samme som å ha dårlig råd. Verken folk flest eller politikere forstår fattigdommen i vår tid. Alvorlig pengemangel er for fjernt fra de flestes hverdag. I tillegg gjør de som er fattige som regel sitt aller ytterste for å skjule hvordan de har det. Det har alltid vært skam knyttet til fattigdom, men når de aller fleste andre har mye sånn som nå, blir det verre.

Dessuten rammer fattigdom rammer en ganske liten andel av oss. Som gruppe har de ikke all verdens ressurser til å kjempe for egne interesser. Resultatet er at det prates ganske mye, men gjøres ganske lite med saken.

Fattigdommen bryr seg ikke. Den vokser og trives, og er ellers som den alltid har vært: Livet som fattig er et liv der du mangler helt nødvendige ting.

Livet som fattig er et liv der du mangler helt nødvendige ting.

Debatten om fattigdom i Norge derimot, handler veldig ofte om helt andre ting. Sist uke var det Kirkens bymisjons rapport «Snakk om fattigdom» som skapte overskrifter og engasjement, med bildet av et tomt matpapir som omdreiningspunkt.  Mye tid og krefter brukes på å diskuteres noe som kalles relativ fattigdom (åpenbart ikke like ille som å være skikkelig fattig, i hvert fall ifølge de som ikke er det).

En annen populær innfallsvinkel er å diskutere andre sider ved fattigdom enn fattigdom. Det handler om psykiatri, mangel på utdanning, et arbeidsmarked i endring, sykdom og rus og arv og miljø. Alt dette er viktig og relevant, men fattigdom og tiltak som monner drukner. Problemene framstilles som så sammensatte og kompliserte at de blir umulige å løse, både for dem som har dem og for systemet som skulle hjelpe.

Fattigdommen bryr seg ikke. Den vokser og trives

Politikere og økonomer hopper ofte fort over fra å snakke om fattigdom til å snakke om arbeidslinja. Den må alltid ligge til grunn. De fleste i denne gruppa er skjønt enige om at det aldri skal kunne «lønne seg» å ikke jobbe. Fattigdommen bryr seg ikke. Den vokser og trives.

For de stadig flere barna som vokser opp i familier som ikke har råd til det nødvendigste, er situasjonen stikk motsatt. Livet er for eksempel sånn som dette: Familien din ikke har penger til middag mange dager hver uke. Du får med sammenrullet matpapir i stedet for matpakke på skolen. Du teiper vinterskoene hele den siste vinteren på barneskolen fordi de er hullete, men mamma ikke har råd til nye. Du er ofte kald og våt. Du flytter 26 ganger før du fyller 16 år, fordi livet består av gjeld, husleie som ikke kan betales og ustabile leiekontrakter. Det blir ingen julefeiring på deg og søsknene dine, for hjemme er det ikke er penger til verken tre, gaver eller mat. Innimellom blir strømmen plutselig skrudd av. Det er mørkt.

Det burde virkelig ikke være nytt for noen av oss, dette. År etter år har norske medier oppslag om at stadig flere familier har alt for lite. Antallet barn som lever i familier som har «varig lavinntekt» vokser hvert eneste år, og har gjort det i snart 20 år. I 2001 gjaldt dette for 3,3 prosent av norske barn. I dag er det mer en ett av ti barn. Organisasjoner som deler ut mat og klær til trengende forteller om lengre køer og flere som mangler det mest grunnleggende. Allikevel ser det ut til at Kirkens bymisjons rapport har slått ned som noe av en bombe.

Da rapporten ble kjent forrige uke, ble alle opprørt og sjokkert. Engasjementet på sosiale medier var imponerende. Det er på mange måter fint, det. Men det hadde i grunnen vært bedre hvis vi kom litt videre, og gjorde noe med saken. Det er ikke som om det er umulig. Det trenger ikke en gang være så veldig dyrt. Det er jo ingen som foreslår at fattige skal få veldig mye penger. Summene som må på plass for å løfte folk fra alt for lite til litt mindre lite, er ikke så store.

Det er mye som kan gjøres som ikke er så veldig vanskelig.

Det er også mye som kan gjøres som ikke er så veldig vanskelig. Vi kunne for eksempel begynt med å ikke ta fra familier som lever på sosialhjelp barnetrygden. I Norge i dag er det slik at absolutt alle familier får barnetrygd, bortsett fra en del av de aller fattigste. I mange kommuner er det slik at dersom du mottar sosialhjelp, så setter de opp hva de mener du bør ha, og så trekker de fra det familien får i barnetrygd. Det kalles for avkortning, men dersom du vil bli kvitt fattigdom er det først og fremst litt kort. Å endre dette for alle kommuner i Norge, ikke bare de som tar seg råd i dag, ville hjulpet en god del av de aller fattigste familiene. Det koster lite. Vi kunne økt sosialhjelpssatsene for familier med barn. Men Erna Solberg og Siv Jensen sier nei.

Regjeringen kunne også sendt et tydelig signal til barnevernet og NAV-systemet: I Norge vil vi som hovedregel ikke at barn skal vokse opp i fattigdom, i hvert fall ikke akutt fattigdom. Vi kunne gitt et større handlingsrom når det gjelder disse familiene: Sagt at alle de kompetente menneskene i NAV skulle anstrenge seg, finne og bruke alle muligheter de hadde for å sørge for at disse familiene kom bedre ut. Det ville garantert gitt resultater. Den siste tida har definitivt vist at NAV lar seg styre av politiske signaler.

Den siste tida har definitivt vist at NAV lar seg styre av politiske signaler

I stedet for å kutte i barnetillegget for uføre, slik regjeringen har gjort, kunne man økt det. Ettersom dette er behovsprøvd, og dermed uansett faller bort i familier med høy totalinntekt, ville det målrettet hjulpet fattige barnefamilier.

Det finnes en lang rekke ting vi kunne gjort, men vi har latt være.

Noen effektive tiltak ville medført at fattige folk som ikke er i jobb kunne fått bittelitt mer penger enn samme person hadde fått i lønn hvis de hadde jobbet 100 prosent. Det ville være brudd med arbeidslinja. Slike tiltak blir aldri vedtatt. Dette må vi tenke nytt rundt.

Som samfunn gjør vi mange ting som bryter med arbeidslinja, hvis vi synes det er viktig nok

Som samfunn gjør vi faktisk mange ting som bryter med arbeidslinja, hvis vi bare synes det er viktig nok. Ta for eksempel foreldrepermisjon. Vår er blant verdens lengste og mest lukrative. Har du en god lønn, får du rundt 600.000 kroner fra staten for å være hjemme med barnet ditt det første året. Hvis du er en sånn som meg, som har fått tre, betyr det at staten gir familien din 1,8 millioner kroner for å la være å jobbe i 3 år. Det er klart det er et brudd på arbeidslinja. Med en dårligere ordning ville mange begynt å jobbe mye tidligere. Dette er ikke et argument mot en god foreldrepermisjon. Vi ønsker oss og trenger barn i Norge, og vi vil at de skal ha det godt. Det lønner seg på sikt, både for samfunnet og den enkelte.

Retten til å gå av med pensjon er et annet eksempel. Vi kunne jo hatt det slik at så lenge du var i stand til å jobbe, så skulle du det. Pensjonist kan du bli når kroppen gir opp. Det gjør vi ikke, fordi vi mener at gamle folk som har bidratt hele livet skal få lov til å ta det mer med ro mot de siste årene. Nok et brudd på arbeidslinja som har bred støtte både blant folk flest og i de politiske partiene.

Vi er nødt til å tenke nytt rundt arbeidslinja også for fattige familier

Antallet barn som vokser opp i fattigdom viser at vi er nødt til å tenke nytt rundt arbeidslinja også for fattige familier. Det er mange tunge argumenter for dette: For at arbeidslinja skal være rettferdig, forutsetter det for det første at du faktisk kan få deg en jobb. Men det er mange mennesker det norske arbeidsmarkedet ikke har plass til, av ulike årsaker. For det andre forutsetter det at du er frisk nok til å jobbe. Mange er ikke det. Skal vi ha et rigid forhold til arbeidslinja, blir vi ikke kvitt barnefattigdommen i Norge i overskuelig framtid.

På venstresiden av politikken er det mange som gjerne vil løse fattigdomsproblemet gjennom bedre tilbud og tjenester. Billige eller gratis tjenester er fint og viktig, men det er en del utfordringer de rett og slett ikke løser. Mangel på penger for eksempel.

Billig eller gratis barnehage er bra, men det gir deg ikke penger til vinterdress og middag

Billig eller gratis barnehage er bra, men det gir deg ikke penger til vinterdress og middag. Hvis vaskemaskinen går i stykker og du ikke har råd til en ny, hjelper det lite at fotballtreningen for ungene er gratis. Ofte er tjenestene som skal løse fattigdomsproblemet ting fattige familier ikke ville tatt seg råd til i utgangspunktet, så man blir ikke mindre fattig i hverdagen. Det betyr ikke at ikke slike tiltak er viktige og gode prioriteringer, det er de absolutt. De gir mange barn en bedre sjans her i livet enn de ellers ville fått. Men det er ikke nok.

I dagens Norge er det mye motstand mot å gi fattige familier det de faktisk mangler – nemlig penger. Det handler litt om teori og statistikk og en hel del om god, gammeldags moralisme. Vi tror at fattige folk som får mer penger kommer til å sløse dem bort, selv om lite tyder på det.

Det er mye motstand mot å gi fattige familier det de faktisk mangler – nemlig penger

Resultatet av dagens politikk er utvetydig: Vi får stadig flere fattige barn. Det smaker mer av en bibelsk forestilling om at de fattige alltid skal være iblant oss, enn av en klok og moderne fordelingspolitikk som gir like muligheter.

Å vokse opp i fattigdom er direkte skadelig for mange av barna det gjelder, og gjør at en del av dem kommer til å få dårligere liv som voksne enn de kunne ha fått. Prisen er mindre og dårligere utdanning og arbeidsinnsats og større helseproblemer. Dette rammer selvsagt de det gjelder aller hardest, men økonomisk havner også deler av den regninga hos det store fellesskapet. Alt tyder på at å gi litt mer til fattige barn lønner seg på sikt – for alle.

Allikevel er Norge i 2019 er et samfunn der fattigdommen vokser og trives. For barn i fattige familier står det dårligere til. Veldig mye av dette kan vi løse med smarte politiske grep, evne til nytenking og litt bedre prioriteringer.

Som vanlig snakker vi om noe annet. Kirkens Bymisjon-rapporten har startet en livlig debatt i ulike fora, der folk som har godt med både penger og makt diskuterer med hverandre om de egentlig kan forstå hvordan fattige og andre lenger ned i samfunnshierarkiet lever og tenker. Det finnes bøker man burde lese. Noen har allerede gjort det, så de skjønner mer. Det er sikkert gøy, det. Men fattigdommen bryr seg ikke. Det eneste som kan ta knekken på den, er konkret politikk, og løsninger der de som har aller minst faktisk får litt mer penger. Er det noen som vil snakke om det?