FOTO: Madeleine Ragsdale/Unsplash

Å være fattig i verdens rikeste land

Sarah Smarsh er en av de skarpeste skribentene i dag som skriver om klasse, og hun gjør det fra innsiden.

Bildet av USA som sto igjen etter presidentvalget i 2016, var av et splittet land. Det ble tegnet et bilde av et land hvor skillelinjen går mellom by og land, mellom kyst og innland. Fattige mennesker stemte konservativt, eller rettere sagt imot statlig innflytelse, selv om de hadde mest å tape på det, og de har på mange måter måttet bære ansvaret.

Stereotypene er mange, og flere perspektiver forsømmes i det offentlige ordskiftet. «Trump country», «flyover country» og «red states» er noen av begrepene som brukes om midtlandet av USA. «Rednecks» er et av de mildere skjellsordene som brukes om denne delen av befolkningen, «white trash» er blant de verre.

Med den første boka si, Heartland – A Memoir of Working Hard and Being Broke in the Richest Country on Earth, forteller Sarah Smarsh en mye mer kompleks historie om klasse og sted. Det gjør hun ved å bruke sin egen oppvekst under fattige forhold på et mindre gårdsbruk med korn- og storfekjøttproduksjon utenfor Wichita i Kansas.

Selv blir hun journalist, økonomisk selvstendig og flytter til New York, skaffer seg økonomisk stabilitet og frihet. En klassereise.

Hun ble født i 1980, rett inn i Reagan-årene og «trickle down»-økonomien. Dette var et historisk vendepunkt der fundamentet ble lagt for de enorme økonomiske kløftene som finnes i dagens USA. I ungdomsårene ser hun religionen ta seg inn i politikken og sine nærmeste vende seg til Republikanernes politikk.

Sarah Smarsh: «Heartland – A Memoir of Working Hard and Being Broke in the Richest Country on Earth»

Ideen om at Demokratene hjelper de fattige, mens Republikanerne gjør det mulig å hjelpe seg selv, slo rot. I et samfunn hvor individet framstilles som sin egen lykkes smed, blir det siste alternativet mer attraktivt.

På morens side kommer Smarsh fra en lang rekke kvinner som har født barn i en ung alder, og som arbeider som servitriser og i fabrikker. På farens side har hun fem generasjoner jordbrukere bak seg.

Misbruk og voldelige menn er tilbakevendende innslag i familien. Faren hennes er et unntak og beskrives som en tilstedeværende og omsorgsfull mann. Men det er først og fremst gjennom kvinnene Sarah Smarsh forteller om sin familie og derigjennom USA.

Smarsh mener at man glemmer stedets betydning når man snakker om klasse. Hun kritiserer det offentlige ordskiftet og media for å være geografisk homogene, og deltakerne i debattene for å ha en overfladisk forståelse av arbeiderklassen. Hun utfordrer framstillingen av hvite arbeidere som Donald Trumps rasistiske velgerbase og påpeker at hvite over hele det økonomiske spektret stemte på samme vis.

Planen var opprinnelig ikke å skrive en politisk bok, snarere en lenge planlagt familiehistorie, men gjennom det spesifikke skildres det universelle. Skrivestilen er full av detaljer som tar leseren med til gården, fabrikkjobben, de vanskelige stundene og de gledelige.

Boka har vokst fram langsomt og inneholder materiale skrevet i løpet av en 15 års tid.

Boka har mange innebygde motsigelser som får fram kompleksiteten. Å måtte ta ansvar som barn fordi de voksne bukker under for presset, gjør deg utsatt, men er samtidig en erfaring som ruster deg for livet. Problemer som misbruk og vold, mener Smarsh, skiller seg ikke i betydelig grad mellom klassene; det gjør derimot konsekvensene, samfunnets blikk og ikke minst skammen.

Selv har hun brutt mønsteret. Hun innså tidlig hva som måtte til for ikke å gjenta det harde livet. Å ikke bli gravid tidlig anser hun som et avgjørende valg for å ta seg ut av fattigdommen. Hun blir den første i familien som studerte på universitetet. Gjennomgående i boka tiltaler hun en potensiell datter, som hun ennå ikke har valgt å la komme til verden, og kanskje aldri kommer til å gjøre det.

Dette gjør hun for å markere det brutte mønsteret og de forholdene hun sparer henne for gjennom å ikke føde henne inn i det utsatte miljøet. Denne indre samtalen er noe hun navigerer livsvalgene sine etter. Hvilket liv skulle hun gi datteren sin om hun ble værende? Selv blir hun journalist, økonomisk selvstendig og flytter til New York, skaffer seg økonomisk stabilitet og frihet. En klassereise.

Dette er en viktig bok.

At hun har kunnet ta det valget hadde å gjøre med at hun var den første generasjonen som fikk en viss menge stabilitet da hun flyttet inn med mormoren Betty og hennes sjuende make, Arnie. Mamma Jeannie, som fødte henne da hun var i 17-årsalderen, hadde derimot flyttet 48 ganger innen hun var 16.

Sarah Smarsh er nå tilbake i Wichita, «den mest kontroversielle beslutningen jeg har tatt», har hun selv sagt, med en antydning om de trange rammene for klassen hun nå kan sies å tilhøre.

Forfatteren selv, Sarah Smarsh. Foto: Larry D. Moore.

Boka har vokst fram langsomt og inneholder materiale skrevet i løpet av en 15 års tid. At den kommer ut nå henger trolig sammen med at USA endelig er forberedt til å snakke om klasse. Selvbildet som meritokrati, hvor den som arbeider hardt nok til slutt kommer til å lykkes, utfordres i høyere grad, noe som ikke minst merkes i det kommende presidentvalget.

Dette er en viktig bok. Sarah Smarsh er en av de skarpeste skribentene i dag som skriver om klasse, og hun gjør det fra innsiden – det fyller en viktig funksjon. Hun foreslår ingen konkret løsning på USAs problemer, men gjennom innblikket sitt i en konkret del av et samfunn hvis kapitalisme løper amok, er boka glimrende. Som en personlig beretning, i all sin kompleksitet, om en gruppe mennesker som sjelden blir gitt ordet, likeså.

Hun maler fram scener fylt av glede, som når stemorfaren, Arnie, kopler en gammel kano til pickupen sin og kjører familien rundt i snøen.

Vanskelige hendelser skildres både med en ømhet og en ganske tørr saklighet, sjelden med sterke følelser. Pappaen var nær å dø av forgiftning da han på oppdrag for et selskap kjørte rengjøringskjemikalier under ulovlige forhold som reagerte med hverandre. Utnyttingen av mennesker i dette samfunnet og koplingen til skjellsordet «white trash» kommer nære innpå leseren, liksom det risikable livet uten helseforsikring i nærhet til jordbruksmaskiner, og et helsesystem mer og mer motivert av profitthensyn.

Industrialiseringen av jordbruket på stadig større skala gjør livet vanskeligere for småbønder, og muligheten til å ha et levebrød er i rask erodering. Skammen over å være fattig i et samfunn som lever på myten om at hardt arbeid alltid lønner seg og hvor fattigdom forbindes med latskap, blir mulig å forstå.

Smarsh skildrer dog ikke familien sin som et offer, men snarere som driftige mennesker som gjør sitt beste i et samfunn hvis mekanismer virker imot dem.

Hun maler fram scener fylt av glede, som når stemorfaren, Arnie, kopler en gammel kano til pickupen sin og kjører familien rundt i snøen.

Disse fortellingene er viktigere enn på lenge.

En annen amerikansk forfatter som skriver om klasse, er Matthew Desmond med sin bok, Evicted, som tar for seg klasse gjennom deltakende observasjon. Smarsh og Desmond nevnes iblant i samme sammenheng, men hos Desmond finner vi av naturlige årsaker ikke den samme levde erfaringen, og hos Smarsh ikke hans analytiske distanse.

En mer nærliggende sammenlikning er Patrisse Cullors-Khan, grunnleggeren av Black Lives Matter, som kom ut med boka When They Call You a Terrorist i fjor. Begge skriver om klasse, begge beskriver samfunnet gjennom kvinners fortellinger og sin egen levde erfaring.

Disse fortellingene er viktigere enn på lenge. Paralleller kan trekkes til den skandinaviske arbeiderlitteraturen. «Av arbeidere, om arbeidere, for arbeidere», med ordene til den svenske litteraturviteren Lars Furuland.

Med innblikket i livet og tankene på gården i Kansas lar Smarsh oss forstå i det minste en del av hvordan den onde sirkelen av fattigdom kan eksistere i verdens rikeste land.

(Oversatt fra svensk av Sigrid E. Strømmen).

nyhetsbrevet