Vi vet. Hun ville nok ikke ordlagt seg på den måten

Den første gangen jeg kan huske at jeg var vitne til rasisme var jeg seks år. På det som den gang ble kalt førskolen. Rasisme hos seksåringer er ikke en iboende egenskap, den kommer fra voksne. Det tok én trussel om å ikke ville leke med vedkommende, og så la hun fra seg en holdning hun helt åpenbart etterapet. Noen år senere samlet lærerne oss i teatersalen på ungdomsskolen for å informere om at en jevnaldrende gutt fra en skole i nærheten hadde blitt tatt livet av. Årsak: Han hadde feil hudfarge.

Navnet hans var Benjamin Hermansen, og de som tok livet hans kom alle fra blokker i nærheten av oss. Jeg hadde gått forbi dem mange ganger i skogholtet ved høyblokka til mormoren min, på Bøler. Ungdommer som brukte utenforskapet sitt til å piske opp hatet seg i mellom. Det kan hende det var voksne innom der som forsøkte å nå inn til dem, men jeg så eller hørte aldri noen som forsøkte å kommunisere med dem. Det kunne kanskje ha gjort en forskjell.

Jeg har vært heldig, jeg har aldri vært redd for at noen skal be meg reise tilbake til der jeg kommer fra

“La oss kalle en spade for en spade og rasisme for rasisme” skrev Martine Aurdal i Dagbladet denne uka og argumenterte for at media må ta rasisme-begrepet tilbake

Men det er ikke bare media som må ta ansvaret. For hvor er den øverste politiske lederen når rasisme utspiller seg i det offentlige ordskiftet vårt? Det tok over en uke før statsminister Solberg i det hele tatt uttalte seg om de siste dagers diskusjoner om barnetrygd og befolkningsvekst. Tause-Erna ville kanskje ikke ordlagt seg på samme måte som Per-Willy Amundsen, men kanskje hun kan forsøke å finne en raskere måte å respondere på likevel?

Jeg tror vi trenger det nå.

Fortid eller nåtid?

Jeg har aldri vært redd for at noen skal be meg reise tilbake til der jeg kommer fra. Jeg har aldri blitt utsatt for hatkriminalitet. Jeg ser norsk nok ut.

Antakelig er jeg en av dem Per Willy Amundsen (Frp) ønsker at skal få flere barn.

– Jeg er opptatt av at vi har en befolkningssammensetning som er bærekraftig. Etniske nordmenn har en fallende fødselskurve. Det mener jeg i likhet med Erna Solberg at vi er nødt til å gjøre noe med. Men løsningen er ikke å få en enda større innvandrerbefolkning, tvert imot må vi sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes (…)

Vet du noe om hvem som blir berørt av en slik ordning, hvem som vil få mindre?

– Det vil først og fremst ha betydning for store innvandrerfamilier som har et stort antall barn, hvor fødselsproduksjonen er høy. Det gjelder særlig somaliere, som ligger på topp, og har et langt høyere barnefødselstall enn det etniske nordmenn har.

Hvor drøyt må det bli før Erna melder seg på diskusjonen?

Dette uttalte Amundsen til TV2 i forrige uke og reaksjonene har kommet fra flere hold, også innad i hans eget parti. Det er bra, men det skulle også bare mangle. Uttalelsen er som et gufs fra fortida.

“Minner ikke dette om rasehygiene?” spurte lærer og samfunnsdebattant, Camilla Oneida Charles, i VG og refererte til Amundsens utspill. Og det er nettopp det det gjør. Jeg måtte kaste et blikk på kalenderen selv bare for å konstatere at, joda vi har kommet til 2019.

Feigt og ansvarsløst

Amundsen forsøker å bruke barnetrygden som dekke for en helt åpenbar rasisme. Det er selvsagt bare tøys at det skulle handle om noe annet. For dersom han egentlig er opptatt av den økonomiske støtten til alle som har barn, spesifikt den “ikke-etnisk norske befolkningen”, hvorfor snakker han ikke da om kontantstøtten? Som tross alt er langt høyere enn barnetrygden.

Det er bare én årsak til det, og det er at han ikke driver med faktiske, politiske innspill i det hele tatt. Han bruker Solbergs nyttårstale til å piske opp stemningen i kommentarfelt og alternative medier som synes forslaget hans er glimrende. Det finnes ingen unnskyldning for det han gjør, han er en voksen mann som vet godt hva han driver med. Han har gjort det før, men han kan fortsette å gjøre fordi det ikke har noen konsekvenser for han eller andre som beveger seg i samme baner.

Uttalelsene har fortsatt ikke utløst noen respons fra Amundsens partileder, Siv Jensen. Og det var først syv dager senere at statsministeren kom på banen, etter å først ha forsøkt å begrave et svar nederst på BT’s forside. Det er ikke godt nok. Og det plager meg nesten mer enn det åpenbare problemet med Amundsens uttalelse. Solberg rusler stille forbi det mørke skogholtet Amundsen befinner seg i, og håper at ingen vil se henne. Hun svarer bare hvis hun må. Det er feigt og ansvarsløst.

Men de siste månedene har jeg i økende grad kjent på en frykt

Nylig informerte Facebookforumet “Hjernevask”, basert på tv-serien som Harald Eia i sin tid gjorde, om at de måtte stenge på grunn av “for mye grums”. Også flere kommentarfelt på norske nettaviser har måttet kaste inn håndkle i kampen mot nettrollene de siste årene. Alternative medier på ytre, høyre flanke bruker nå aktiv skremselstaktikk mot meningsmotstanderne sine. “De vil at det skal bli ubehagelig å være kritisk” skrev rådgiver i human-etisk forbund Didrik Søderlind i Aftenposten og avslører samtidig hykleriet til den samme gjengen som roper høyest om ytringsfrihet hver gang ordet “rasist” blir nevnt.

Og mens alt dette pågår som en vedvarende og økende summing i bakgrunnen, trer altså en politiker fra et regjeringsparti fram i mediene og kaster mer ved på det grumsete bålet. Hvor drøyt må det bli før Erna melder seg på diskusjonen?

Kan noen få Solberg på tråden?

Jeg bor midt i det multikulturelle smørøyet av Oslo, jeg har vokst opp i denne byen og har aldri vært redd for å bevege meg her. 22.juli 2011 er det ene unntaket. Kanskje fordi jeg vet og selv har erfart hva norske kvinner først og fremst bør frykte: Menn de kjenner.

Men de siste månedene har jeg i økende grad kjent på en frykt. Eller kanskje heller en vegring, mot å stikke hånda mi inn i det vepsebolet som har blitt debatten eller kommentarfeltene om kultur, identitet og integrering. Det er kanskje ikke så rart når man ser hvordan ytre høyre behandler sine meningsmotstandere. Men det er nettopp derfor man må gjøre det, for å verne om et ytringsfrihet som de fleste av oss setter høyt. Terskelen for meg, som hvit nordmann, er tross alt lavere enn for naboen min, som har en anelse høyere melaninproduksjon i huden.

Solbergs stillhet etter Amundsens uttalelse er en gavepakke til folk som har gjort det til sin misjon i livet å sette fyr på kommentarfelt og polarisere debatten ytterligere. Det holder ikke å svare med innestemme en hel uke senere.

Og nåde henne om hun svarer “Jeg ville ikke ordlagt meg på den måten” igjen.

I november 2015 kom regjeringen med en strategi og politisk erklæring mot hatefulle ytringer. I det første avsnittet av erklæringen står det skrevet: “Vi vil ha et samfunn der det er plass til alle. Derfor vil vi jobbe for et åpent, fredelig og inkluderende samfunn der alle føler tilhørighet. Et samfunn som er basert på demokratiske verdier, universelle menneskerettigheter og gjensidig respekt mellom individer og grupper.”

I innledningen av strategidokumentet siteres grunnloven § 100, sjette ledd: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst samtale.» Siden er underskrevet blant annet av Erna Solberg. Likevel tier hun når en tidligere justisminister nå lirer av seg rasistiske uttalelser som tilhører 1940-tallet. Det bekymrer meg.

Vi trenger ikke å stemme det samme partiet for å enes om et minste felles multiplum for anstendighet i dette landet. Det går en grense et sted og Norge trenger en statsminister som kan trekke den opp. En av de viktigste oppgavene til en leder er tross alt å ta ansvar, også når det går dårlig.

Og nåde henne om hun svarer “Jeg ville ikke ordlagt meg på den måten” igjen.