Vi er blitt et høyresamfunn

«En kyniker er en mann som vet prisen på alt og ikke kjenner verdien av noe», skrev Oscar Wilde for 130 år siden. Sitatet er slitt. Med god grunn. Det treffer nemlig vår tid midt i solar plexus.

Forklaringen er at vi er blitt økonomiske mennesker.

Også vår tid, kan man tillegge. Det kunne sikkert vært skrevet for 1300 år siden også. Det er jo en universell beskrivelse av menneskets natur. «Greed is good», sa den fiktive børshaien Gordon Gekko, udødeliggjort av Michael Douglas, i den epoketegnende filmen «Wall Street» fra 1987. Poenget var at grådighet driver verden framover. At vilje til suksess − grådighet − bygde USA.

Vi krympet oss under jappetida i møte med disse holdningene. Det var oss og det var dem. De med bilene og aksjene og dressene. I dag er vi langt på vei blitt dem. Vi tenker mer som dem. Grådighet og egoisme ligger til oss alle. Det krever sterke motkrefter å holde disse instinktene i sjakk på individ- og samfunnsnivå.

Vi begynner jo tidlig med barna, med formaninger om å dele. Og pekefingrene er lange og strenge hvis de laster opp med for mye kake. Der ute i voksenverden sliter vi langt mer med idealene.

I dag er det store vi blitt kynikeren i Wildes tekst. Vi vet veldig godt hva ting koster. Jo mer vi har, jo mer opptatt av å ha og beholde blir man. Men er vi ikke veldig forvirra over hvilke verdier vi skal styre etter? Hvordan vi ble det er gåtefullt, men ikke uforklarlig.

Forfekter man det samme samfunnssynet i dag som i 1987, er man blitt langt mer radikal fordi samfunnet rundt har beveget seg.

Det hjemlige mysteriet er hvordan Norge stemte inn 100 representanter som ville noe annet enn høyrepolitikk for 15 måneder siden – altså den største brottsjøen av mistillit til sittende regjering i manns minne − men etter ett år med økonomisk nedtur, er støtten for regjeringen forduftet og folket vil igjen ha høyrepolitikk. Det tydelige mandatet om en annen samfunnsutvikling er borte på meningsmålingene.

Forklaringen er at vi er blitt økonomiske mennesker. Regnestykkerasjonaliteten overstyrer følelser. Veldig mange av oss vanlige folk er blitt investorer. Og enten vi liker det eller ei: Alle har pensjonen sin i aksjer, på børs.

Siden Gekkos 1987 har våre verdier endret seg. Venstresiden og dens halvt sunkne slagskip Arbeiderpartiet kan derfor snakke om fellesskap og rettferdighet, omfordeling, arbeid til alle og felles velferd til krampa tar dem, men lommebokas ve og vel avgjør om vi lytter. Selv ikke krig i Europa gjør oss åpnere for dette budskapet. Pris trumfer verdier.

Vi er blitt et høyresamfunn. Gjennom de siste 35 årene har alle piler pekt oppover, og mye vil ha mer. Det er menneskelig. Dette har formet oss alle og særlig nye generasjoner, som ikke kjenner noe annet. Penger og økonomi har blitt språket vårt. Det er vannet vi svømmer i. Målestokk og forklaringsmodell på alt.

Høyresiden og pengeinteressene har vunnet den historiske maktkampen.

Forfekter man det samme samfunnssynet i dag som i 1987, er man blitt langt mer radikal fordi samfunnet rundt har beveget seg.

I Gekkos Amerika var Ronald Reagan president, og hans skattelettelser og dereguleringer viste verden vei. Det var dette som ble den store fella kalt «trickle-down economics», der ideen var å pøse på med skattelettelser til dem øverst i pyramiden for at disse pengene skulle dryppe nedover.

Dette er fulgt opp av Trump, Truss (med påfølgende mageplask) og vår egen Erna Solberg. I den sosialdemokratiske modellen har grunntanken vært omvendt, invester nederst i pyramiden.

Høyresiden har alltid trodd på denne ideen om at bare de rike får beholde pengene sine, vil det skape vekst og velstand for alle. Det har vist seg å være feil. Forskjellene har økt i alle vestlige land, antallet grotesk rike har eksplodert. Og klodens bærekraft er i velkjent krise.

Fordelingsmessig er vi globalt tilbake på nivået fra over 100 år tilbake. De ti prosent rikeste eier like mye, og verdens 50 prosent fattigste like lite. Alle fremskritt gjort i den politisk mest progressive tidsalderen i verdens historie, med moderne demokratiske og liberale verdier i førersetet, er nullet ut.

Hvorfor stritte imot hvis det er vår natur?

Høyresiden og pengeinteressene har vunnet den historiske maktkampen. Deres logikk rår. Men det skapes et annet inntrykk.

De nordiske sosialdemokratiene ble med på seilasen. De evnet ikke å stå imot, men ble nyliberalismens medspillere. Når de i Norge nå prøver, møtes de med påstander om at det føres «krig mot de rike» og at landet snart er næringsfiendtlig. Skattenivået i Norge er middels høyt, men historisk lavt.

Allikevel startet 2023 med at ytterligere to millionærer følger i dragsuget av Kjell Inge Røkke til Sveits. En av dem har utrolig nok arvet penger tjent på salg av en privat barnehagekjede som ble finansiert av norske skattepenger. Likevel er det Norge som har blitt umulig. Man blir visst ikke rik nok her.

I romjula klagde retorikkekspert Kjell Terje Ringdal i Dagens Næringsliv på at han var demonisert av Arbeiderpartiet fordi han tjente mer enn 750.000. Men han kom ikke med ett ord om hvem som ellers skal betale gildet i dårligere tider, om ikke de med størst evne.

Vi er på vei ned den samme, bratte løypa. Det gjelder å bremse.

Før jul hevdet Civitas aldri hvilende Kristin Clemet at landet har for få næringslivsaviser, og at de to vi har, Dagens Næringsliv og Finansavisen, nærmest må ses på som ekkokammer med «en diskutabel kvalitet».

To av våre seks største riksdekkende dagsaviser skriver altså utelukkende om økonomi, og det er gjort en voldsom satsing på økonomistoff i de andre dominerende avisene og NRK. Hun vil ha flere økonomer i samfunnsdebatten. Det er aldri nok.

Hvorfor stritte imot hvis det er vår natur? Fordi vi ser hvor høyreinstinktene fører samfunn som er mer opptatt av pris enn verdier.

I USA er forskjellene så store at de truer med å destabilisere landet. I vårt søstersamfunn Sverige øker forskjellene raskere enn noe annet sted. Folkhemmet plukkes fra hverandre av risikokapitalister, med privatisert velferd og skole.

Vi er på vei ned den samme, bratte løypa. Det gjelder å bremse.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)