For 20 år siden fikk Vladimir Putin en bursdagsgave som ødela Russland.
7. oktober er det 20 år siden den russiske antifascisten og journalisten Anna Politkovskaja ble skutt og drept utenfor leiligheten sin. Det skjedde på Vladimir Putins bursdag. På det tidspunktet hadde hun allerede overlevd et forgiftningsforsøk.
Mens hun fortsatt levde, påpekte Politkovskaja i bøkene og artiklene sine de mange parallellene til mellomkrigstidens fascisme. «Det som foregår i Moskva, rett for øynene våre og med vår tause (eller, for enkeltes vedkommende: klart uttalte) delaktighet, er ikke grunnleggende annerledes», skrev hun i en rapport fra Tsjetsjenia. Hun trakk linjene tilbake til landets mange antijødiske pogromer og holocaust, og forsøkte å ringe i alarmklokkene.
En av dem de pekte på, var Anna Politkovskaja.
«Husk dette!», skrev hun:
«Vi kommer nemlig alle til å måtte innrømme, for våre barn og barnebarn, at vi var medskyldige i denne fascismen, og at vi ikke foretok oss noe for å hindre den».
Et par år tidligere hadde den antifascistiske akademikeren og menneskerettighetsforkjemperen Nikolaj Girenko blitt skutt og drept i leiligheten sin. Da noterte Anna Politkovskaja i dagboka si at det var et politisk mord. «Mordet ble gjennomført av russiske fascister, som ikke gjør noen hemmelighet av det de har gjort. Det var en styrkeoppvisning fra deres side», skrev hun.
Før henrettelsen hadde fascistene avsagt en «dødsdom» over Girenko, etter at han hadde opptrådt som sakkyndig i flere rettssaker og medvirket til at flere nynazister som ellers ville blitt frikjent, faktisk ble dømt. Slikt var sjeldent, for de færreste våget å vitne, selv ikke når de ble tilbudt vitnebeskyttelse.
Grunnen var enkel, skrev Politkovskaja, nemlig at «de enhetene som skal beskytte lov og orden, selv er gjennomsyret av sjåvinisme og fremmedhat. Det har de alltid vært, men i Putin-perioden og under den andre Tsjetsjenia-krigen har den hysteriske frykten for folk fra Kaukasus blomstret opp».
Nyheten om henrettelsen av Girenko ble presentert som en gladsak i mediene og på høyrevridde hjemmesider. Omtrent samtidig la partiet Stor-Russland ut en liste over det de kalte «det russiske folks fiender». Den inneholdt 47 navn på antifascister, jøder og andre som ble påstått å være «utenlandske agenter» og «bestikkelige menneskerettighetsforkjempere». En av dem de pekte på, var Anna Politkovskaja.
Den beste måten å hedre henne på, er å stanse fascismen.
Kort tid før hun ble drept, erklærte lederen Dmitrij Demusjkin at «de lange knivers natt er nær!» Ordene til Slavisk Union (på russisk forkortet til SS) dukket opp i nesten identisk form i Putins taler kort tid etterpå.
Hvilke forbrytelser hadde Politkovskaja gjort seg skyldig i? Omtrent de samme som amerikanske antifascister nå beskyldes for av Trump-regimet, etter at de har definert «Antifa» som terrorisme. Hun skrev for avisene Novoje Vremja og Novaja Gazeta, på et tidspunkt der det fremdeles fantes frie medier i Russland. Hun dekket blant annet den andre krigen i Tsjetsjenia i 1999, og avslørte hvordan Vladimir Putin aksepterte systematiske menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser og korrupsjon i det russiske forsvarsdepartementet.
I tillegg til å rapportere om massegraver og irregulære fengsler med grov tortur og drap, advarte hun tidlig om hvor Russland var på vei dersom slikt ble akseptert. Russiske myndigheter sørget for å begrense nedslagsfeltet hennes overfor hjemmepublikummet ved å få henne svartelistet av TV-kanalene og ignorere alt hun avslørte – «som om ingenting var blitt sagt eller ingen hadde registrert det».
I utlandet var imidlertid Politkovskaja en kjent og mektig stemme. Hun kritiserte FN og det internasjonale samfunnet for ikke å ta Tsjetsjenia alvorlig nok, og for å la Putin slippe unna. «Vesten kommer til å vende det døve øret til og innta det synspunktet at ‘de slåss bare seg imellom’», spådde hun. Hun skrev også at «ingen i Russland vil bry seg særlig mye om nedslaktingen, selv om den er blitt igangsatt fra oven».
Er det noe historien har lært oss, er det at fascismen alltid må stoppes.
«Det finnes anledninger i livet da alle distanserer seg fra en. Når farvannet virkelig blir røft, trekker selv nære venner seg unna. Du oppdager at du ikke har noen allierte, slik at du rett og slett må ordne opp på egen hånd. Det er akkurat dette som skjer med Tsjetsjenia: Vi må stanse krigen selv. Ingen kommer til å hjelpe oss.»
For drøye to uker siden vant Ramzan Kadyrov «valget» i Tsjetsjenia med imponerende 99,85 prosent av stemmene. Det var en forsiktig fremgang fra valget for fire år siden, da han bare fikk 99,73 prosent av stemmene. Gudfaren hans, Vladimir Putin, gjorde samtidig nærmest rent bord i Dumaen, og sikret seg en supermajoritet på 355 av 450 representanter.
Hvordan ville verden sett ut om vi tidligere hadde støttet opp om dem som forsøkte å organisere frie fagforeninger, partier, kulturinstitusjoner og medier i vårt store naboland? Om vi hadde satt ned foten fremfor å gjøre oss avhengige av russisk gass, om vi hadde lyttet til tsjetsjenerne, ukrainerne, georgierne og andre som har forsøkt å rope alarm? Om vi hadde lyttet til Politkovskajas advarsler før det var for sent?
Det er selvsagt umulig å si.
Men vi gjør klokt i å lytte til dem som i dag advarer mot å stirre oss blinde på fenomeners ytre form. Mot å tro at tilslutning til demokrati, valg og flerpartisystemer kan tas for pålydende, eller å tro at en utvikling som først er påbegynt i retning av fascismen, vil stanse av seg selv.
Denne uka håper jeg vi hedrer minnet til Politkovskaja, som tidligere enn andre advarte oss om hva som var på vei.
Er det noe historien har lært oss, er det at fascismen alltid må stoppes. Og jo tidligere man gjør det, jo lavere er de menneskelige, økonomiske og sosiale omkostningene.
Den bulgarske statsviteren Ivan Krastev har skrevet at det russiske samfunnet som tok form under Putin, på avstand så ut som et demokrati: Landet hadde en demokratisk grunnlov, avholdt valg, hadde flere politiske partier, og i tillegg noen frie medier. Men alt var bare en fasade, som er blitt brukt for å legitimere at de som styrte, skulle styre. I dag er dette blitt den foretrukne styreformen for autoritære regimer rundt om i verden. Alle vil se ut som demokrater, ingen vil kalle seg fascister.
Bak den demokratiske fasaden finnes det likevel fortsatt en vilje og evne til å bruke vold, mot indre og ytre fiender. Som den italienske forfatteren Antonio Scurati har minnet oss om, har fascismen helt siden sin fødsel hatt to ansikter: Populismens – og terrorismens. Sistnevnte outsources gjerne til aktører som opererer tilsynelatende selvstendig: Til mafiaen, private hærer som Wagnergruppen eller grupper som MC-banden Nattulvene i Russland, eller til aktivklubber og lederløse terrorceller i Vest-Europa.
Denne uka håper jeg vi hedrer minnet til Politkovskaja, som tidligere enn andre advarte oss om hva som var på vei. Den beste måten å hedre henne på, er å stanse fascismen. For den stopper ikke av seg selv.
(Tidligere publisert i Dagsavisen.)
Kommentarer