Sigrun Aasland

Vi var ikke klare for krise, men vi kan bli det

Denne uka får vi en grundigere oversikt over hvordan det har gått med koronahåndteringen. En ting er sikkert: Det er mange feil å lære av.

Alt gikk så fort i mars i fjor. Så begynte det å gå veldig langsomt.

Fra små notiser om et virus i Kina på tampen av 2019, til full nedstenging i mars 2020, skjedde det mer i verdens økonomi og politikk enn de aller fleste av oss kan huske å ha opplevd før. Så stoppet det meste opp.

Siden da har krisen svingt opp og ned i ganske langsomme bølger med stadig nye bakketopper. Den varer fortsatt. Det har tatt tid å lære hvilke grep som virker, enda lengre tid å få og få distribuert nødvendige vaksiner, og det vil ta mye tid å bygge opp igjen det som er skadet. Når Koronakommisjonen denne uken legger frem sin rapport om hvordan krisen ble håndtert, er krisen med andre ord langt fra over. Mange har betalt en høy pris. Til dem skylder vi å lære av våre feil.

Kommisjonens rapport vil antakelig slå fast at mye har gått bra i Norge det siste året. Men den vil også forhåpentlig påpeke at mye kunne vært håndtert bedre

Kommisjonens rapport vil antakelig slå fast at mye har gått bra i Norge det siste året. Men den vil også forhåpentlig påpeke at mye kunne vært håndtert bedre. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, og det er viktig å erkjenne at særlig i de hektiske dagene i mars 2020, måtte mange beslutninger fattes raskt, og med svært begrenset informasjon.

Så, gradvis, ble rommet for å lære og tilpasse større, uten at vi nødvendigvis ble så mye bedre. At de første krisepakkene traff ganske dårlig og hadde en skjev sosial profil, er så sin sak. Men at krisepakke på krisepakke fordelte prisen Norge har betalt for korona så skjevt, er et større mysterium. Hvordan var det egentlig mulig å lære så lite på så lang tid?

Uansett er det fornuftig å trekke lærdom fra hvordan denne krisen ble håndtert, hvor godt rustet vi var i forkant, og om og hvordan problemer ble oppdaget og tiltak justert underveis. Bare slik kan vi være best mulig rustet for neste krise. For det kommer flere kriser.

En ting vi i hvert fall bør gjøre, er å begynne å lese risikorapporter. Hadde vi gjort det før korona, ville vi for eksempel visst at pandemi var et lenge varslet og godt kjent problem. I Norge har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) vurdert sannsynligheten for et omfattende pandemiutbrudd som høy. I november 2019 advarte Verdens helseorganisasjon (WHO) om at «The world is at acute risk for devastating regional or global disease epidemics or pandemics that not only cause loss of life but upend economies and create social chaos». Organisasjonen påpekte at senere års utvikling tydet på at vi kunne forvente flere, farligere og vanskeligere utbrudd.

Det kommer flere kriser

Vi visste også at tilgangen på smittevernutstyr var for dårlig under svineinfluensaen. Uten at vi gjorde noe med det.

I flere år har myndighetenes krisescenarier advart om risiko for pandemi. I tillegg kommer en helt reell risiko for antibiotikaresistente bakterier. I møte med dette trenger vi et sterkt offentlig helsevesen, og tillit til offentlige myndigheter slik at folk følger rådene de gir.

Da regjeringen, allerede i fjor vår, satte ned koronakommisjonen «for å få en grundig og helhetlig gjennomgang og evaluering av myndighetenes håndtering av pandemien», fant de ikke plass til en eneste representant fra arbeidstakerorganisasjonene. Butikkmedarbeidere, helsefagarbeidere, sykepleiere, bussjåfører, renholdere og servitører som har stått i førstelinje, risikert smitte, mistet inntekt og sittet i karantene, ble ikke spurt.

Derfor har vi i Tankesmien Agenda laget vår egen rapport, som vi la frem for kommisjonen i februar i år. Der peker vi på 12 lærdommer vi bør trekke fra krisehåndteringen. Jeg håper å finne igjen disse viktige erfaringene i rapporten om nå legges frem.

Én åpenbar lærdom er at de ulike delene av samfunnet vårt er mye mer sammenvevd enn vi som oftest husker på. Risiko- og sårbarhetsanalyser underspiller hvor tett ulike kriser henger sammen, hva de utløser og hvordan effekter forsterker hverandre. Selv om DSB traff godt da de beskrev pandemi som både sannsynlig og alvorlig i sin risikorapport fra 2019, skulle virkeligheten vise seg langt mer dramatisk.

Én åpenbar lærdom er at de ulike delene av samfunnet vårt er mye mer sammenvevd enn vi som oftest husker på

DSB anslo direkte økonomiske kostnader på 5 milliarder kroner knyttet til behandling av smittede. I tillegg kom indirekte kostnader på 14 milliarder i form av produksjonstap, mest som følge av sykefravær. I dag vet vi at kostnadene er hundretalls milliarder, og vil bli enda større. Fordi de helsemessige konsekvensene bare var én del av kostnaden.

En annen viktig lærdom er at kriser rammer skjevt. I Norge og i hele verden er det de lavest lønte som har stått i førstelinje og vært mest utsatt for smitte – eller mistet jobben. Krisen har både avdekket og forsterket økende økonomiske forskjeller i Norge. I den ene enden har sparing og formuer økt fra hjemmekontoret. I den andre enden har inntekter falt bort og inkassosakene tårnet seg opp. I tillegg har krisepakker gitt mest til dem som trengte det minst, permitterte arbeidstakere har måttet vente lengst på penger de hadde krav på og behov for, og sterke stemmer har fått mye makt i å påvirke krisetiltak.

I tillegg til helse og økonomi, har krisen påført enorme sosiale kostnader. Mange av dem kunne vært unngått. Det handler om barn og unge, om eldre og kronisk syke og funksjonshemmede og deres pårørende, og om dem som levde alene og har blitt isolert som følge av strengt smittevern. Vi setter barn og unge først, sier regjeringen. Men det er vanskelig å se akkurat det for yrkesfagelever og på ungdomsskolen eller i fotballklubben.

I tillegg til helse og økonomi, har krisen påført enorme sosiale kostnader. Mange av dem kunne vært unngått

Vi har også sett at selv i et land som Norge, er demokratiet skjørt i en krise. Det er fristende å ty til brede fullmakter og unødvendig hemmelighold når alt skal skje fort og handlekraft er etterspurt. I Norge var Stortinget på nippet til å gi regjeringen mye bredere fullmakter enn de trengte. Gang på gang har myndighetene forsøkt å holde tilbake informasjon det var liten grunn til å ikke dele.

Alt dette må vi lære av til neste gang. Dessuten skal vi huske på hvorfor mye gikk såpass bra. At smittetallene har vært såpass lave og oppslutningen om drastiske tiltak såpass høy, kan vi takke sykelønn og offentlig helse- og velferdstjenester for. Vi kan prise oss lykkelig over sterke arbeidslivsorganisasjoner som gjør sin bit og blir enige om økonomiske tiltak, og vi kan takke en høyst lydig befolkning som gjør som vi får beskjed om fordi vi stoler på at myndighetene i det store og hele vil oss vel.

Dette er ting det tar mye lengre tid å bygge opp enn nok smittevernutstyr på lager. Og som vi likevel gradvis har tillatt å bygge ned de siste årene. Den utviklingen må vi snu igjen.

I flere tiår har pilene i all hovedsak pekt oppover. Vi ble rikere og tryggere og friskere. Dermed ville mange ha mer frihet, som fort ble oversatt til mindre regulering og mer marked. Flere ville beholde mer av gevinsten av vårt eget arbeid selv, og mange har stemt på partier som har kuttet i skattene. Velferdstjenester mange steder i landet har blitt bygget ned og ressurser til forebygging av kriser har vært få. Men denne typen frihet har en pris. Resultatet er økte forskjeller sammen med svekket infrastruktur, politi og helsetilbud i distriktene. Derfor var vi ikke klare for pandemien da den kom. Vi er neppe klare for antiobiotikaresistente bakterier eller storflom heller.

Jeg tror noe er i ferd med å snu. Spør vi dem som nå er mellom 16 og 25, tyder mye på akkurat det. I en undersøkelse fra 2017 oppga hele 95 prosent av dem at utsikt til fast jobb var viktig eller svært viktig for deres valg av yrke. Hele 83 prosent er helt eller litt enig i at det er viktig å motarbeide at det blir for store forskjeller mellom fattige og rike i Norge.

Nå er trygghet den nye friheten

Valgundersøkelsen i 2017 viste liknende tendenser. Befolkningen er nå mer opptatt av fellesgoder løst av det offentlige, og mer åpne for felles finansiering av disse over skatteseddelen. En nylig undersøkelse viste at foran stortingsvalget i år er sosiale forskjeller blant temaene velgerne er mest opptatt av.

Den amerikanske økonomen James K. Galbraith skrev i boken Predator State allerede i 2008 om hvordan finanskrisen viste at økonomien trenger mer styring og regulering. Ellers blir det kaos. Den overdrevne troen på det frie markedet de siste tiårene må også forstås som en motreaksjon på kommunismen under den kalde krigen, hevder Galbraith. Statlig styring, fellesskap og regulering føltes ikke så viktig når alt gikk bra, og var i tillegg i diskreditt. Men nå er pendelen i ferd med å snu. Kaos og kriser gjør ingen fri. Nå er trygghet den nye friheten.

Noe av dette ligger utenfor Koronakommisjonens mandat. Men det er like fullt vår felles jobb å tenke på. Mye mer og oftere enn vi gjorde før.