Vil vi ha bedrifter som tjener penger?

Norsk næringsliv opptrer stadig mer som en utvidet del av offentlig sektor. Det får tidvis komiske utslag. Næringslivets organisasjoner er opptatt av å få ned offentlige utgifter. Samtidig skrapes det som aldri før på regjeringsdørene fra subsidiesultne bedrifter, en spagat Torbjørn Røe Isaksen beskriver godt i en nylig kommentar.

Spørsmålet er imidlertid ikke bare hvor mye penger vi skal bruke. Like interessant er det se på summen av virkemidler i næringspolitikken. For kritiske stemmer kan det fort virke som lønnsomme bedrifter fortrenges til fordel for de ulønnsomme.

I en tid hvor politikerne kaster penger etter sine drømmeprosjekter, virker det også underlig å straffe de bedriftene som faktisk tjener penger.

Det er kort mellom bedrifter som mener at staten har et ansvar for deres bunnlinje. Koronastøtte, krav om skattekutt, strømstøtte og diverse samferdselsprosjekter, er noen av stikkordene. I tillegg kommer høylytte krav om at Norge ikke kan være dårligere enn USA med deres subsidiepakke (IRA) på over 360 milliarder dollar.

Det er også verdt å nevne støtte til batterifabrikker, havvind offshore og en rekke andre prosjekter med grønnfarget sjattering. Felles for prosjektene er at de ikke er kommersielt lønnsomme, derav ropene etter staten. Ikke alt dette er dumt. Noen ganger overgår gevinsten for fellesskapet den risikoen en privat investor kan bære alene. Summen av alle rop om støtte har imidlertid blitt for stor.

Vi er i ferd med å bli et land som ikke kan tåle tanken på at en bedrift går konkurs.

Midt oppe i dette myldret er det lett å glemme at det finnes bedrifter som faktisk tjener penger. Det gjelder ikke bare olje- og gass, men også de som smelter metall, lager aluminium og holder liv i lokalsamfunn i hele landet. Bedrifter som Alcoa, Norsk Hydro og Elkem har bidratt med penger i kassen og godt betalte jobber siden noen fikk ideen om at elver kunne legges i rør og energien kunne brukes i industriell produksjon.

Flere politiske grep har imidlertid gjort konkurransesituasjonen tøffere for disse bedriftene. Går en langt tilbake i tid hadde disse bedriftene god tilgang på ren og billig kraft. Mange eide selv kraftproduksjonen, som de videreforedlet og solgte til utlandet. Så fikk vi (heldigvis) loven som sikret at naturressursene tilbake til staten og senere et industrikraftregime som skulle sikre lav og forutsigbar pris til industrien.

Statsbudsjettet bør tross alt gå rundt også i fremtiden.

Etter hvert har det norske energisystemet blitt mer sammenkoblet med Europa. Det samme har skjedd politisk og juridisk. Det er mange årsaker til denne utviklingen. Men det er viktig å være ærlige på at det har lagt begrensninger på hvilke spesialordninger politikerne kan lage for nasjonale industribedrifter.

For det første må vi i dag forholde oss til EUs system for å prise utslipp av Co2. Fordi prisen på kull og gass setter prisen for all energi, betyr det at avgift på forurensende produksjon smitter over på prisen for vann og vind. Det er et dårlig utgangspunkt for norsk industri.

I Norge har man valgt å kompensere for dette gjennom en egen kompensasjonsordning. Helt konkret betyr det at industrien har fått tilbakebetalt deler av den effekten EUs Co2-prising har på kraftprisen. Det har også vært viktig for å hindre at industrien flagger ut til land med høyere utslipp og lavere klimakrav.

Denne ordningen er beregnet til å koste staten om lag 4,7 milliarder i 2024. Dette er likevel bare en del av bildet. Staten har nemlig også betydelige inntekter fra kvotesystemet gjennom slag av kvoter. Frem mot 2030 vil dette være snakk om hundretalls milliarder.

Da kan ikke næringslivet styres på samme måte som offentlig sektor.

Men mens vi redder mange bedrifter fra konkurs og åpner pengekranene for næringslivsledere i nød, er denne ordningen i ferd med å uthules. I statsbudsjettet for 2023 ble det for første gang innført en egenandel for bedriftene på 200 kroner. I statsbudsjettet for neste år er dette hevet til 375 kroner. Altså har norsk industri, over to kjappe statsbudsjett, fått en ekstraavgift på 2,4 milliarder kroner.

Det er kanskje ikke så lurt.

Et aluminiumsverk planlegges ikke fra statsbudsjett til statsbudsjett. Avkastningen på investeringene regnes over tiår. Det betyr at stabile og forutsigbare rammevilkår er en grunnpilar for at noen skal tørre å bygge ut i Norge.

I en tid hvor politikerne kaster penger etter sine drømmeprosjekter, virker det også underlig å straffe de bedriftene som faktisk tjener penger.

Statsbudsjettet bør tross alt gå rundt også i fremtiden.

Da kan ikke næringslivet styres på samme måte som offentlig sektor.