Vinner på walkover

Den franske dikteren Charles Baudelaire har skrevet at «Djevelens største triks er å overbevise oss om at han ikke eksisterer».

Høyresidens politikere har en drøm om å greie noe tilsvarende på politikkens område. Deres veivalg er ikke egentlig høyrepolitikk. De forsøker i stedet å overbevise folk om at den samfunnsutviklingen de driver fram ikke handler om bevisste valg og prioriteringer, men er noe uvegerlig, noe som bare skjer med nødvendighet.

Siv Jensen forteller for eksempel i Klassekampen 18. november at de årlige kuttene i offentlig forvaltning – med det sterkt misvisende navnet ABE-reformen – er noe alle kommende regjeringer «må» gjøre.

Som et vått ullteppe la denne troen seg over det politiske ordskiftet.

«Det kommer de ikke til å ha råd til. Punktum finale.», hevder Fremkrittspartiets leder, som mener vi må forholde oss til «kutt til evig tid».

Det er som å høre et ekko av Jensens uttalte politiske forbilde Margareth Thatcher.

Den tidligere britiske høyrelederen og statsministeren, som har fått knyttet sitt navn til en hel epoke i britisk politikk, brukte fyndordene «There is no alternative», gjerne forkortet til TINA. Det er ti år siden Jensen ble invitert til å snakke for Høyres søsterparti, Toryene, i Underhuset og ble introdusert for britene som den nye norske «jernladyen».

Jensen gjorde i sakens anledning Thatchers ord til sine – det finnes ikke noe alternativ. TINA var en svært virkningsfull politisk innramming – nettopp fordi den lot som det ikke var det. Markedsstyring, privatisering og nyliberalisme var en historisk nødvendighet, rett og slett.

Annonse

Som et vått ullteppe la denne troen seg over det politiske ordskiftet, og forledet både politikere og partier over hele det politiske spektret. Det ble et smøremiddel for den innføringen av markedsmekanismer i fellesskapets og velferdsstatens tjenester og ytelser Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nå har varslet et oppgjør med.

I politikken spiller det nemlig ofte større rolle hvordan mennesker tror at verden er, enn hvordan den faktisk forholder seg. Det er våre forestillinger om verden som bestemmer hvordan vi handler og hva vi tror er mulig eller umulig å få til. Det vi anser som umulig kommer vi ikke til å prøve oss på engang.

I disse førjulstider er det mange som synger og ønsker seg «fred på jord». Men betydelig færre tror at det er realistisk å oppnå det utenfor salmene og fortellingenes rike. Bare de som tror at verdensfreden er mulig, kommer til å forsøke å skape en verden uten krig.

Men det er en grov tilsløring å late som det er noe annet enn politiske prioriteringer som ligger bak.

Alle andre kommer til å oppføre seg som om det ikke er mulig – og da går det heller ikke. Kan man få folk til å tro at det de egentlig vil er umulig å få til, har man altså stor kontroll over samfunnsutviklingen.

Hvis man mener politikerne skal gjøre så lite som mulig for å skape arbeidsplasser og drive omfordeling, har man mye å vinne på å få andre til å tro at det ikke er mulig å gjøre mer. Kan man få meningsmotstandere til å ikke engang forsøke å gjennomføre det de egentlig vil, har man jo vunnet på walk over. Derfor brukes det stor kraft og mye penger på å forsøke å påvirke rammene for hele debatten, ikke minst gjennom språket.

For Siv Jensen og Margareth Thatcher tar sjølsagt feil. Det er ikke noen ubønnhørlige globale drivkrefter som gjør at gymsalen for innsatte i Oslo fengsel står stort sett ubrukt fordi det er for få betjenter på jobb.

Eller at de NAV-ansatte forteller om beinhardt produksjonspress i møte med sårbare mennesker. Det er politiske prioriteringer og bevisste valg som ligger bak. Høyrepartiene må gjerne argumentere for sine løsninger. Men det er en grov tilsløring å late som det er noe annet enn politiske prioriteringer som ligger bak.

(Teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave 25. november, 2019).