Wilders er muligens ingen fascist, men…

AMSTERDAM: Geert Wilders, leder (og eneste offisielle medlem) av det som nå er det mest populære politiske partiet i Nederland, kan bli den første nederlandske statsministeren fra ytre høyre noensinne.

For å være helt ærlig, tenkte jeg at han var en litt kjedelig person uten politisk framtid.

Jeg intervjuet Wilders i 2005 da jeg skrev boken Mord i Amsterdam om drapet på filmskaperen Theo van Gogh – som ble drept av en muslimsk ekstremist. Partiet for frihet (PVV), som ble grunnlagt av Wilders i 2006, eksisterte ennå ikke. Men jeg var interessert i synspunktene til en frittalende kritiker av islam og til innvandrere med muslimsk bakgrunn.

For å være helt ærlig, tenkte jeg at han var en litt kjedelig person uten politisk framtid. Og jeg unnlot å sitere ham i boken min. I likhet med mange andre, ble jeg slått av hans merkelige frisyre. Hva får en voksen mann og et medlem av parlamentet til å ville farge sitt fine mørke hår platinablondt?

Det vil selvsagt være urimelig å bebreide Wilders for noe av dette.

Han viste seg å være en slags pioner i så måte. Den senere suksessen til Donald Trump og Boris Johnson viste hvor viktig det kunne være med visuell merkevarebygging – å ha et litt sprøtt eller klovneaktig image hjulpet fram av en rar frisyre. (Kanskje Hitlers tannbørstebart og selv Napoleons hentesveis var en forløper.)

Men man kan muligens også tolke Wilders hår på en annen måte. I 2009 påpekte en nederlandsk antropolog og Indonesia-ekspert, Lizzy van Leeuwen, at Wilders muligens har ønsket å skjule sine eurasiske røtter. Hans mormor var delvis indonesisk. Besteforeldrene hans måtte forlate Nederlandsk Ostindia under mistanke om økonomisk kriminalitet.

Det vil selvsagt være urimelig å bebreide Wilders for noe av dette. Det er ikke sikkert at rase forklarer noe som helst. Men blant eurasiere i de tidligere nederlandske ostindiske øyer finnes det en forhistorie med antimuslimske holdninger på ytre høyre. Dette kan hjelpe oss med å se politikken til Wilders i en større sammenheng.

Wilders er ingen sjeldenhet, selv i Nederland.

Eurasiere, eller «indos» som de ble kalt, ble aldri fullt ut akseptert av indonesere eller deres nederlandske koloniherrer. De ble født som outsidere. Indos med høyere utdanning ønsket gjerne å bli insidere. Som følge av dette hadde de ofte en aversjon mot islam, majoritetsreligionen i Nederlandsk Ostindia, og mange ble tilhengere av en ekstrem form for nederlandsk nasjonalisme.

På 1930-tallet var det mange medlemmer av det nederlandske nazipartiet i kolonien som hadde eurasisk bakgrunn. Som van Leeuwen påpeker, gjorde partiet det mulig for indos å bli «mer nederlandske enn nederlenderne».

Wilders er muligens ingen fascist, men det at han er besatt av tanker om suverenitet, nasjonal tilhørighet og kulturell og religiøs renhet, er noe vi finner igjen blant outsidere opp gjennom historien. Ultranasjonalister dukker ofte fram fra periferien – Napoleon fra Korsika, Stalin fra Georgia, Hitler fra Østerrike. De som streber etter å bli insidere, blir ofte uforsonlige fiender av mennesker som befinner seg enda lenger unna det nasjonale sentrum enn dem selv.

Bravermans innpass i den britiske samfunnseliten – og at hun fikk en framtredende rolle i det konservative partiet – viser at Storbritannia er blitt mer åpent for outsidere.

Wilders er ingen sjeldenhet, selv i Nederland. I 1980 grunnla Henry Brookman det nederlandske Senterpartiet (CP), på ytre høyre, for å opponere mot innvandring, spesielt muslimsk innvandring. Også Brookman hadde eurasisk bakgrunn. Det samme hadde en annen politiker fra ytre høyre, Rita Verdonk, som grunnla partiet Stolt av Nederland (Trots op Nederland) i 2007.

En politiker som muligens kan sammenlignes med Wilders, er den tidligere britiske innenriksministeren Suella Braverman. Hun er barn av innvandrere. Foreldrene hennes er dobbelt outsidere, først som indere i Afrika og så som afrikanskindere i Storbritannia. Hennes fiendtlige holdninger overfor innvandrere og flyktninger, som «invaderer» de britiske øyer, kan derfor virke vanskelig å forstå. Men også i hennes tilfelle kan en lengsel etter å høre til spille en rolle i politikken hun står for.

Bravermans innpass i den britiske samfunnseliten – og at hun fikk en framtredende rolle i det konservative partiet – viser at Storbritannia er blitt mer åpent for outsidere. Det som er mindre prisverdig, er at hennes ytre høyre-synspunkter på innvandring har blitt en del av hovedstrømmen i politikken til det konservative partiet.

Disse partiene har snakket om utenlandske «snyltere», den muslimske trusselen mot «jødisk-kristne verdier», «woke» storbysnobber og «mennesker fra ingensteds».

Det er heller ikke prisverdig at hvite, konservative politikere mer enn gjerne ville bruke en ambisiøs innvandrerdatter til å fremme en anti-innvandringsagenda – i det minste fram til hennes hissige retorikk ble for pinlig for partiet.

Inntil relativt nylig var ultranasjonalistiske partier og politikere marginalisert av tradisjonelle konservative partier. Eller de ble skjøvet ut. Dette skjedde med Enoch Powell i 1968 – den britiske politikeren som spådde at mer ikke-hvit innvandring ville føre til «elver av blod». De ble behandlet som politiske outsidere, uavhengig av familiebakgrunn.

Det er nettopp dette som appellerer til stadig flere misfornøyde velgere. Brexit-tilhengere og Trump dro nytte av dette i 2016. Og Wilders drar nytte av det nå.

De konservative partiene fortsatte stort sett å fremme interessene til de rike og storkapitalen.

Men vi ville ikke ha sett slike resultater uten den kynismen som tradisjonelle konservative partier har utvist de siste tiårene. I frykt for å miste sine velgere til ytre høyre, har de appellert til disse velgernes fordommer.

Disse partiene har snakket om utenlandske «snyltere», den muslimske trusselen mot «jødisk-kristne verdier», «woke» storbysnobber og «mennesker fra ingensteds».

Dette var for det meste retorikk. De konservative partiene fortsatte stort sett å fremme interessene til de rike og storkapitalen. Dette bidro bare til enda mer sinne blant mennesker som følte at de ble behandlet som outsidere og som ønsket at en outsider ville sprenge den bestående samfunnsordenen i filler.

De konservative partiene i Nederland, slik som Folkepartiet for frihet og demokrati (VVD), har tidligere håndtert dette problemet ved å nekte å styre sammen med ekstremister som Wilders. VVD har også stått for internasjonalisme, EU, militær støtte til Ukraina og tiltak for å håndtere klimaendringene. Wilders er motstander av alt dette.

Hun er akkurat den type nederlandsk borger som Wilders har lovet å slå ned på.

Det som har endret seg er at VVD, i håp om å beskytte sin høyre fløy, har inntatt en hardere linje i synet på innvandring og har gitt hint om at de likevel muligens kan styre sammen med sinte outsidere. (VVD har nå gått tilbake på dette, men hvor lenge vil det vare?)

Nå som døren ble holdt åpen, og innvandring ble gjort til en valgsak, var Wilders i stand til å vinne – med et valgskred.

Ironien i denne sørgelige fortellingen er at Dilan Yeşilgöz, VVD-lederen som lot dette skje, er født i Ankara med tyrkisk mor og kurdisk far. Hun er akkurat den type nederlandsk borger som Wilders har lovet å slå ned på.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org