Xis visjon for verden

(Berlin): Etter alt å dømme har Kinas president Xi Jinping hatt noen særs vellykkede uker å se tilbake på. Etter at Iran og Saudi-Arabia gjenopprettet diplomatiske bånd, forhandlet fram av Kina, tok Xi turen til Moskva. Dette for å vise støtte til sin nære (junior)partner Vladimir Putin og for å legge fram en «fredsplan» for krigen i Ukraina. Som The Economist påpekte, har disse hendelsene gitt oss et innblikk i «verden i henhold til Xi». Samtidig har Xis reiser ført til mye Sturm und Drang i Vesten.

Vi snakker om et Vesten som muligens selv er på vei mot et strategisk sluttpunkt. For den utbredte oppfatningen blant vestlige politikere baserer seg på flere antagelser som kan få dem til å handle på måter som virker mot sin hensikt.

Dersom vi inntar Kinas perspektiv, ser verden helt annerledes ut

Mer spesifikt: Vestlige ledere tror de forsvarer den regelbaserte ordenen fra revisjonistiske makter som Russland og Kina. De tror at verden polariseres mellom regelbundne demokratier og aggressive autokratier, med vippestater i midten. Og de mener at vi trenger bedre narrativer for å overbevise andre om at Russlands angrep på Ukraina har betydelige følger for dem. Hver og en av disse påstandene er problematiske i seg selv og vitner om at de misforstår hvilken utfordring Kina utgjør i dag.

For det første: Forestillingen om at vestlige lands myndigheter bevarer den regelbaserte ordenen er ikke overbevisende for mange rundt om i verden, med tanke på hvordan vestlige lands myndigheter selv har gått bort fra denne ordenen ved flere tilfeller. Mens Russland og Kina åpenbart har utfordret den internasjonale ordenen som har rådet siden andre verdenskrig, mener mange av landene i sør at også de vestlige landene jevnlig har revidert internasjonale regler og institusjoner for å fremme sine egne interesser.

Disse kritikerne vil påpeke at de første angrepene på denne ordenen kom med intervensjonen i Kosovo og invasjonen av Irak — ledet an av Vesten — og ikke med de påfølgende russiske invasjonene av Georgia og Ukraina. Vesten bruker riktignok ikke militærmakt i dag.

Land som India, Tyrkia, Sør-Afrika og Brasil anser seg som suverene stater med rett til å bygge opp sine egne relasjoner

Men de vestlige landene bruker økonomiske virkemidler for å fremme sine interesser — fra å innføre sanksjoner mot alle som driver handel med Iran og Russland til å foreslå skatter og avgifter rettet mot utviklingsland gjennom karbongrensejusteringsmekanismer.

Og på noen områder har vestlige land gått fra å revidere globale institusjoner til å oppgi dem helt og holdent til fordel for det som ofte blir framstilt som en ny «rikmannsklubb» basert på nye begreper som «friend-shoring». Mange politiske ledere rundt om i verden påpeker mer enn gjerne det de oppfatter som hykleri, noe som forsterker Vestens legitimitetskrise.

Den andre antagelsen er enda mer problematisk. USAs president Joe Biden har bundet seg til narrativet om en verden som er delt inn i demokratier og autokratier. Implikasjonen er at de landene som befinner seg i midten bør overtales eller presses til å velge side.

Men de fleste land forkaster en slik forestilling. I stedet ser de en verden som blir stadig mer multipolar og fragmentert. Land som India, Tyrkia, Sør-Afrika og Brasil anser seg som suverene stater med rett til å bygge opp sine egne relasjoner, ikke som vippestater som må blidgjøre andre makter.

Den tredje antagelsen er derfor også feilaktig. Det er ikke fordi vi ikke har gode nok narrativer at vi ikke klarer å overtale andre land om at den russiske invasjonen er urettmessig; andre land har bare andre interesser. De fleste utviklingsland og framvoksende økonomier anser ikke Russlands krig mot Ukraina som en eksistensiell trussel, uansett hva Vesten sier.

Hvis du lever i Mali, er Frankrike den dominerende fremmede makten du er mest kjent med. Om noe, gir Russlands opptreden på den globale arenaen deg en følelse av mer suverenitet, ikke mindre. For å ta et annet eksempel: Indere er langt mer redde for å bli dominert av Kina. Om noe, representerer relasjonen til Russland en strategisk mulighet.

Mens amerikanerne satser på en polarisert verden, gjør kineserne alt de kan for å fremme en mer fragmentert verden.

Problemet med framstillingen som fremmes av vestlige lands myndigheter er at denne framstillingen gjør at Kina har fått et forsprang. Men dersom vi inntar Kinas perspektiv, ser verden helt annerledes ut: Dragkampen om hvem som skal få overtaket dreier seg ikke om en kamp mellom demokratier og autokratier, men om ulike meninger om hva man bør legge i begrepet «demokrati».

For Biden og andre vestlige ledere som frykter at Kinas framvekst vil velte den vestlig-dominerte verdensordenen, er den beste strategien en felles demokratisk front for å stå imot Kina og bevare sitt eget forsprang. Biden-administrasjonen ønsker derfor å opprette en demokratisk «klubb» som handler med hverandre, deler teknologi og står opp for hverandres sikkerhet.

Kina har kun én formell forbundsfelle — Nord-Korea. Kinesiske myndigheter innser at de ikke kan vinne et kappløp mellom rivaliserende allianser. Xis strategi er derfor å appellere til de ikke-vestlige landenes generelle ønsker om valgfrihet og alliansefrihet. Han forsøker å framstå som forkjemper for disse prinsippene og har utviklet en annen idé om «demokrati» basert på lands evne til å frigjøre seg fra vestlig dominans. Dette begrepet spilte en sentral rolle i retorikken til Xi da han møtte Putin i Moskva.

Vesten må slutte å spørre andre om å forsvare den eksisterende verdensordenen og begynne å rekruttere partnere og bygge på en ny visjon

Kampen om disse to visjonene er med vilje asymmetrisk. Mens amerikanerne satser på en polarisert verden, gjør kineserne alt de kan for å fremme en mer fragmentert verden. Framfor å forsøke å erstatte USA, ønsker Kina å bli ansett som en venn og alliert blant utviklingsland som i større grad ønsker å ha et ord med i laget.

Det er mange grunner til å tvile på at Kina vil vinne frem med denne strategien. I de deler av verden der Kina har fått størst innflytelse — Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara — har kinesisk påvirkning ofte ført til en backlash. Og i tiden framover, vil Kina kappes med India om hvem som skal være ledende blant landene i sør. Uansett har nok kinesiske ledere rett når de tror at suverenitet — framfor ærbødighet overfor større og sterkere allierte makter — vil sette sitt preg på den globale politikken i dette århundret.

Vestlige politikere bør ta Kinas strategi i betraktning og tilpasse sin tilnærming deretter. Framfor å belære (eller herse med) ikke-vestlige land, bør de erkjenne at alle har sine egne interesser og at disse interessene ikke alltid vil passe perfekt med vestlige interesser. Heterogenitet må aksepteres som en strukturell realitet framfor å bli framstilt som et problem som må fikses.

Ved å være mindre belærende om hvordan andre land bør styres, og ved å behandle dem som suverene aktører med sine egne prioriteringer, kan Vesten fortsatt oppnå endringer knyttet til bestemte globale utfordringer — og muligens også plukke opp enkelte nye støttespillere underveis. For å kunne tilby et overbevisende alternativ til Xis visjon for verden, må Vesten slutte å spørre andre om å forsvare den eksisterende verdensordenen og begynne å rekruttere partnere og bygge på en ny visjon.

Oversatt av Marius Gustavson

Mark Leonard er leder av European Council on Foreign Relations og har skrevet boken The Age of Unpeace: How Connectivity Causes Conflict (Bantam Press, 2021). 

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org