Ulikhet er et politisk valg

Den svarte røyken fra stålfabrikkens skorsteiner preget barndommen til Joseph Stiglitz. Den tidligere sjefsøkonomen i Verdensbanken vokste opp i småbyen Gary i Indiania, et sted så industrialisert at det ble oppkalt etter selve styrelederen for U.S. Steel.

Kapitalismen slo likevel sprekker tidlig, og Stiglitz, som fikk Nobelprisen i 2001, var vitne til hvordan svarte ble busset opp fra sør for å bryte stålarbeidernes streiker. Til tross for at han, i likhet med den franske bestselgende økonomen Thomas Piketty (“Kapitalen i det 21. århundre”), vokste opp under kapitalismens gullalder, var Stiglitz lite imponert. Raseskillet og sårbarheten hos arbeiderne drev han til å vie sin forskning til ulikhet.

Ulikheten, mener Stiglitz, er et politisk valg.

Han har travle dager. Det amerikanske klasseskillet er nå så stort at noe så utenkelig som en sosialist er kandidat til å bli USAs neste president. Vermont-senatoren Bernie Sanders, som vil ta fra de rike og gi til de fattige, har vekket håpet hos gamle Occupy-aktivister, og mottoet deres “de 99 prosentene” kommer fra Stiglitz selv.

Hans siste bok “The Great Divide” utvider resonnementet i “The Price of Inequality” (2012), og er en samling artikler som har vært publisert i blant annet Vanity Fair og New York Times de siste årene. Stiglitz gir en dyster beskrivelse av dagens situasjon, der den amerikanske drømmen ikke lenger er mer enn en myte.

I USA i dag er et barns sjanser i livet mye mer avhengig av deres familiebakgrunn enn i noe annet i-land. Den ene rikeste prosenten av befolkningen kontrollerer 40 prosent av kapitalen. De rikeste har økt sin inntekt med 18 prosent det siste tiåret, mens middelklassens inntekter faller. Menn med utdanning fra videregående skole tjener 12 prosent mindre nå enn for 25 år siden.

Svarte amerikaneres lønner er kun 58 prosent av de hvites. Førti millioner mennesker mangler helseforsikring, og landets unge har aldri hatt så høy studiegjeld som nå. Det begynte med dereguleringene under Reagan. Ja, Stiglitz drar til og med paralleller mellom dagens finanskrise og depresjonen på 1930-tallet, da den økte produktiviteten i jordbruket ledet til lavere inntekter for bøndene.

De fikk ikke lenger råd til å kjøpe produkter fra byene, noe som igjen slo tilbake på den urbane befolkningen, som mistet jobbene og måtte flytte tilbake ut på landsbygda. Redningen kom først med andre verdenskrig, da arbeidskraft trengtes i den militære industrien. Etter krigens slutt fikk dessuten soldatene gratis utdanning og lykkes ved hjelp av dette å omstille seg til den nye kunnskapsøkonomien.

Det er falsk kapitalisme.

Vår seneste finanskrise burde vært håndtert på en liknende måte, mener Stiglitz, som ikke er spesielt imponert over hvordan staten kom bankene til unnsetning – samtidig som millioner av huseiere ble forlatt i stikken. Det er falsk kapitalisme, dundrer han, å nasjonalisere tapene og privatisere overskuddet. Feilen ligger ikke i kapitalismen i seg selv, men det politiske systemet som burde sette rammeverket for våre markedskrefter. Ulikheten, mener Stiglitz, er et politisk valg.

Resonnementet rundt årsakene til dagens klasseskiller fortsetter videre i boka. Det handler om alt fra teknologiens overtakelse av den klassiske arbeiderjobben, til global lønnskonkurranse og ikke minst svekket fagbevegelse. Tidligere var en tredel av amerikanerne organisert, mens nå ligger tallet på tolv prosent.

Men den største årsaken til ulikheten, mener Stiglitz, er at den gavner de rikeste. Og politikerne som setter reglene, er kjøpt og betalt. Stort sett alle senatorer og de fleste i representanthuset hører til den øverste 1 prosenten, holdes der ved hjelp av penger fra den øverste 1 prosenten og er klar over at hvis de tjener den øverste prosenten godt, vil de bli belønnet etter endt tjeneste, skriver Stiglitz.

Formueskatten er lavere enn skatten på arbeid, noe som kommer de rike til gode. Slappe konkurranselover, spesielt under republikanske administrasjoner, har hjulpet overklassen til å styrke sine monopolfordeler, et konsept som Stiglitz forklarer i detalj.

Den økende ulikheten fører med seg en negativ spiral.

I økonomisjargong refereres inntekter fra jord som “leie” – altså inntekter basert på faste ressurser snarere enn på arbeide. Til og med inntekter basert på monopol faller inn under denne kategorien. Om leieinntektene øker, får utleierne mer penger uten at det er blitt skapt mer verdi i samfunnet. I stedet for verdiskaping, handler leieinntekter om stigende boligpriser og økt makt over markedet. Det handler om utnyttelse.

Leieinntekter kan også kjøpes og selges, altså kapitaliseres, og merkes som en økning i markedsverdi. Det eneste som har skjedd er imidlertid en omfordeling av ressurser fra forbrukere til de som kontrollerer markedet – ikke en reell økonomisk vekst. Ettersom markedet på denne måten fungerer mindre optimalt, har produktiviteten falt til tross for at den målte verdien har økt.

Stiglitz gjør en god jobb med å forklare leieinntekt-mekanismen, som er en viktig årsak til det økende klasseskillet. Han peker også på sammenhengen mellom ulikhet og forbruk. Når ulikheten øker og det store flertallet får mindre midler å sko seg på, fører dette til redusert forbruk og, etter hvert, redusert økonomisk vekst. De pengepolitiske tiltakene for å stimulere veksten, lavere renter, risikerer i sin tur å lede til finansbobler og økonomisk ustabilitet. Den økende ulikheten fører med seg en negativ spiral.

Stiglitz kunne ha gått dypere inn i den politiske effekten av ulikheten, og hvordan politiske partier polariseres og lovgivende forsamlinger mister sin funksjonalitet. Dette beskriver økonomen David Madland i sin bok Hollowed Out, som peker på hvordan ulikheten leder til lavere tillit til det demokratiske systemet. I USA merkes dette tydelig på valgdeltakelsen, som er på det laveste nivået siden andre verdenskrig.

Den politiske splittelsen stikker til og med kjepper i hjulene for lovgivningen, som USAs transportlover er et eksempel på. Viktige investeringer i infrastruktur har blitt utsatt alt for lenge fordi man ikke klarer å komme overens om en langsiktig plan.

Mangelen på tillit gjenspeiles til og med i antallet jurister, som har blitt fordoblet i USA siden 1970-tallet. De driver opp prisen på forretninger – og dessuten livet generelt. Et viktig spørsmålet er hvor stor del av den høye helseforsikringskostnaden i USA som rett og slett er saksomkostninger.

Ifølge enkelte målinger betaler den amerikanske staten mer til rike huseiere enn til fattige.

Stiglitz fokuserer stort sett på USA i sine resonnement, men den franske økonomen Thomas Piketty viser med “Kapitalen i det 21. århundret” at mønsteret går igjen også i andre deler av verden. Når avkastningen på kapital er høyere enn den økonomiske veksten, vil de rikes formuer fortsette å vokse og bli uendelig mye større enn den nasjonale inntekten.

Stiglitz er enig med Pikettys ressonement, men avviser hans løsning – en global formueskatt. Han mener det er en politisk umulighet. I stedet vil han reformere USAs skattesystem. Han ønsker å skattlegge ufordelaktige saker i stedet for gode, for eksempel luftforurensning og finansiell spekulasjon i stedet for arbeid og sparing. Han vil også skattlegge inntekter som ikke forsvinner, for eksempel land, olje og naturressurser.

Tanken er at disse tilhører oss alle, og derfor bør allmennheten også få ta del i inntektene de skaper. Dessuten vil Stiglitz skape skatteincentiver for at bedrifter skal investere og skape arbeidsplasser i USA i stedet for å outsource. For å motarbeide pengeflukt til skatteparadis bør firmaer betale skatt av sin globale inntekt, og dessuten burde finanssektoren skattlegges ekstra på grunn av deres rolle i finanskrisen, lyder resepten.

For den rent personlige skatten vil Stiglitz fase ut rentefradraget for boliglån, da dette først og fremst gagner rike huseiere. Ifølge enkelte målinger betaler den amerikanske staten mer til rike huseiere enn til fattige gjennom statlige boliger. Dessuten oppmuntrer fradragene til overdreven belåning, og dermed boligbobler. Det er lett, til og med i Sverige, å se hvor raskt gapet øker mellom personer som kjøper i borettslagsbolig eller villa – som har en verdi som typisk stiger forbløffende fort, og de som leier leilighet.

I USA har dessuten den strukturell rasediskrimineringen gjort det enda vanskeligere for svarte å bli huseiere. Stiglitz’ ideer er derfor fornuftige. For å få bukt med korrupsjonen av demokratiet, vil han endre reglene for finansiering av politiske kampanjer, Alt dette er vel og bra. Men det kan bli vanskelig å løse systematisk korrupsjon med enda flere offentlige reguleringer, hvis nå politikerne er en del av problemet.

Han er verdt å lese for alle som ønsker et mer rettferdig samfunn.

Andre grasrotideer om alternative økonomiske modeller vil være viktige supplement til Stiglitz’ pisk. I både USA og Europa tenkes det nå nytt rundt hvordan bedrifter bør arbeide med sosiale ytelser. I USA er Benefit Corporation en ny type virksomhetsform som lar bedrifter bry seg like mye om miljø og mennesker som aksjeeiere og profitt. Virksomheter kan til og med bli sertifiserte B corps, et kvalitetsstempel som kan sammenlignes med den økologiske sertifiseringen for melk. I dag finnes 1400 sertifiserte B corps i 43 ulike land.

I Europa arbeider den sosiale bevegelsen Economy for the common good for en balansegang som viser en bedrifts engasjement for alternative verdier som solidaritet, bærekraft og menneskeverd, snarere enn de tradisjonelle utgifts- og inntektspostene. Konseptet ble skapt av østerrikeren Christian Felber med boken Change Everything – Creating an Economy for the Common Good (engelsk oversettelse) i 2010. I dag støttes tiltaket av over 1200 bedrifter.

Stiglitz holder seg i stedet på et makroøkonomisk nivå i “The Great Divide”. Som mang en artikkelsamling blir den lett gjentagende, noe Stiglitz liver opp med friske innledningskapitler til bokens ulike deler. Han er verdt å lese for alle som ønsker et mer rettferdig samfunn.

(Oversatt fra svensk av Fride Elise Herfjord)