Den døende amerikanske drømmen

Min hjemby, Port Clinton i deltstaten Ohio, var på 1950-tallet en relativt god illustrasjon på den amerikanske drømmen. Det var en by som tilbød et godt utgangspunkt i livet for barn av både bakere og fabrikkarbeidere. Bakgrunn betød lite.

Et halvt århundre senere er kontrasten slående. Ved den lokale videregående skolen parkerer velstående ungdommer sine BMWer ved siden av vrakgods, som deres hjemløse klassekamerater bruker som sine hjem. Den amerikanske drømmen har endret seg til å bli et todelt amerikansk mareritt. De veldig ulike skjebnene til barna i den todelte Port Clinton er dessverre en god illustrasjon for resten av USA.

Den amerikanske drømmen har endret seg til å bli et todelt amerikansk mareritt.

Da jeg vokste opp i Port Clinton bodde nesten alle mine medelever i hjem med to foreldre, i hus de selv eide. Naboene var på hils med nesten alle i nærområdet. Noen fedre jobbet på det lokale bilverkstedet eller i gruvene, mens andre, som min far, var småbedriftseiere. Det var en tid hvor fagforeningene var sterke og arbeidsledigheten lav, som ga de fleste familier økonomisk trygghet. Kun et fåtall av elevene på den lokale videregående skolen kom fra velstående familier, og de som gjorde det forsøkte å gjemme dette for omverdenen.

Mine medelever fra den tiden, som i dag stort sett er pensjonerte, har siden da opplevd en enorm økonomisk opptur. Nesten tre fjerdedeler har mer utdanning enn sine foreldre, og har dermed gjort det bedre også økonomist sett. En av tre av mine medelever kom fra hjem hvor foreldrene ikke hadde fullført grunnskolen, og av disse tok nesten halvparten høyere utdanning.

I Ohio ble lave kostnader på offentlige og private høyskoler komplementert av stipendordninger i regi av Rotaryklubber, fagforeninger, og lignende. De to eneste afroamerikanske elevene på skolen ble utsatt for regelmessige rasistiske bemerkninger fra byens medborgere, og foreldrene deres hadde ikke gått ut av grunnskolen. Likevel endte begge to med å ta en mastergrad. Familiebakgrunn var ikke en barriere for sosial mobilitet hverken for disse to, eller for mine hvite medelever. Dette har endret seg i dag.

Stjerna på det lokale fotballaget, en hvit mann jeg bare kaller «Jay», vokste opp i den fattige delen av Port Clinton. Hans far hadde kun fullført åttende klasse og jobbet på to ulike fabrikker for å få endene til å møtes for familien: et dagskift fra 07.00 til 15.00, så kveldsskift fra 15.30 til 23.00. Til tross for at han jobbet 70 timer hver uke, kom Jays far alltid på sønnens fotballkamper. Familien hadde ikke råd til bil, og haiket derfor ukentlig med naboer til kirka, hvor de fikk et gratis måltid.

Til tross for at han hadde en beskjeden bakgrunn, oppmuntret foreldrene alltid sin sønn til å sikte mot høyere utdanning. Han valgte derfor studieforberende fag og endte opp som den beste eleven på sitt årskull. Hans lokale pastor hjalp Jay med å velge høyskole og å få et gunstig studielån. Jay fullførte deretter en pastorutdannelse uten studiegjeld, og gikk videre til å bli prest og fotballtrener på aldersbestemt nivå.

Vi var fattige, men vi visste det ikke.

Jay vokste opp i beskjedne kår, men med en velfungerende familie. Senere i livet oppnådde han likevel et økonomisk og karrieremessig oppsving, som mange andre i den generasjonen fra Port Clinton. En spørreundersøkelse jeg utførte blant mine medelever avslørte at de beskrev sin barndom svært likt: «Vi var fattige, men vi visste det ikke.» Hvis man ser på støtten vi fikk av familie, naboer og andre i lokalsamfunnet, var vi rike, men vi visste heller ikke dette.

Da vi gikk ut av videregående, ante vi ikke at Port Clinton ville endre seg drastisk. Mens halvparten forlot hjembyen for å ta høyere utdanning, ble resten igjen i påvente av å ha stabilt arbeid og et stabilt familieliv. Ikke minst forventet vi å leve et mer komfortabelt liv enn våre foreldre hadde opplevd.

Det vi ikke visste var at i det fjerne kunne man skimte en økonomisk, kulturell og sosioøkonomisk storm.

Det vi ikke visste var at i det fjerne kunne man skimte en økonomisk, kulturell og sosioøkonomisk storm som ville endre USA radikalt for min generasjons barn og barnebarn. Ingen kunne se for seg de enorme og alvorlige endringene som var på vei mot Port Clinton. Men byen er ikke enestående. Derimot har Port Clinton blitt en illustrasjon på endringer som grep om seg i hele landet.

Det industrielle fundamentet som Port Clinton bygde sin moderate økonomiske vekst på i 1950- og 1960-årene, begynte å svikte på syttitallet. Byens store hjørnesteinsbedrift lå på østkanten og sørget på femtitallet for rundt tusen sikre, godt betalte industrijobber. Tjue år senere var dette antallet halvert. Etter å ha gått gjennom to tiår med nedskjæringer stengte man omsider fabrikken helt i 1993. Men denne tragiske skjebnen var kun det mest synlige eksemplet på Port Clintons totale økonomiske implosjon.

I dag blir vedkommende faktisk betalt 16 prosent mindre enn sine besteforeldre i 1970, hvis man justerer for inflasjon.

Arbeidsplasser innen industriproduksjon utgjorde 55 prosent av alle jobber i fylket Ottawa County i 1965. I 1995 var dette halvert til 25 prosent, og andelen fortsatte bare å falle. I 2012 hadde ikke gjennomsnittsarbeideren i Ottawa fått et lønnspålegg på fire tiår. I dag blir vedkommende faktisk betalt 16 prosent mindre enn sine besteforeldre i 1970, hvis man justerer for inflasjon.

Befolkningstallet for Port Clinton falt etter hvert som de yngre generasjonene rømte byen. De fleste av butikklokalene jeg husker fra barndommen står nå tomme og falleferdige. Synkende lønninger og konkurranse fra store kjeder som Walmart har gjort det umulig å drive disse videre.

Innvirkningen av disse økonomiske endringene på sosial kapital ble redusert av de sterke familiebåndene og tilliten mellom lokalbefolkningen jeg selv vokste opp med. Men etter hvert som flere og flere unge generasjoner gikk ut av videregående til en stadig verre økonomisk situasjon i Port Clinton, begynte tilliten mellom folk å slites.

Ungdomskriminaliteten skøt i været i 1980-årene, og lå i 2010 tre ganger høyere enn det nasjonale snittet. Hushold med enslige forsørgere økte med 10 prosent fra 1970 til 2010, mens skilsmisseraten ble firedoblet i samme periode. I Port Clinton, som var episenteret for den økonomiske kollapsen i området, ble utenomekteskapelige fødsler firedoblet og flatet ut på rundt 40 prosent av alle fødsler. Dette er nesten dobbelt så høyt som landssnittet, som også øker raskt.

Dagens unge er i stor grad fanget av forholdene de er født inn i.

I motsetning til barn av Port Clintons arbeiderklasse i 1959, som relativt lett kunne avansere opp den økonomiske rangstigen, er dagens unge i stor grad fanget av forholdene de er født inn i. Se på eksempelet om “Ronda”, en 18 år gammel hvit kvinne på alder med barnebarna mine. Hennes bestefar kunne vært en av mine klassekamerater.

Mens jeg fikk stipend til å studere og forlot Port Clinton, ble hennes bestefar igjen for å begynne i det han trodde var en stabil og sikker industrijobb. Så stengte fabrikkene og arbeidsplassene forsvant. Mens mine barn og barnebarn senere fikk muligheten til å studere ved eliteskoler og ta fatt på lukrative karrierer, endte hans etterfølgere opp uten stabile familieforhold, ofte som arbeidsløse, kriminelle, eller som stoffmisbrukere.

Rondas livshistorie er preget av ensomhet, mistillit og isolasjon. Hennes foreldre skilte seg når hun gikk på førskolen, og hennes mor lot henne gå sulten i flere dager på rad. Faren hennes ble sammen med en ny kvinne som slo Ronda og nektet henne å gå ut. Ronda fortalte meg at hennes eneste venn var ei mus som bodde i leiligheten. På videregående ble Ronda tatt for å selge stoff. Hun tilbragte flere måneder på en barnevernsinstitusjon og falt til slutt ut av skolen.

Til slutt klarte hun så vidt å gå ut av videregående etter å ha tatt fag på nettet. Rondas møte med samfunnet førte til at hun ikke stolte på noen hun møtte. På armen ser man arrene fra en tidligere kjæreste, som banket henne opp. Hun snakker fortsatt kjærlig om sitt dødfødte barn, som hun mistet som 14-åring. Barnets far forlot henne for en annen, mens hennes andre forlovede var utro mot henne etter at han hadde sonet ferdig en fengselsstraff. I dag er Ronda sammen med en eldre mann som har to barn fra tidligere forhold. Hun tviholder på store drømmer, men vet ikke hvor realistiske disse er.

Alt prat om den amerikanske drømmen vil fortone seg som en fiksjon fra fortiden.

Rondas historie er hjerteskjærende. Men hennes historie, og Port Clintons historie det siste halve århundret, er en historie om USA. Det handler ikke bare om arbeiderklassens kollaps, men også om fødselen av en ny overklasse. Parallelt med at Port Clintons industriøkonomi har kollapset, har en ny elite flyttet til området fra de store byene i Midtvesten.

Denne gruppen har slått seg ned i fasjonable hus i lukkede boligområder langs områdets største innsjø, Lake Erie. I 2011 var barnefattigdomsraten i noen av disse områdene på 1 prosent, mot 51 prosent noen få kilometer unna. Samtidig som den engang så stabile middelklassen forsvant, kunne man lese boligannonser som reklamerte for boliger til flere millioner dollar i samme områder.

Kontrasten til likhetsidealene og virkeligheten på 1950-tallet – kontrasten mellom klassereisen til Jay og de dystre utsiktene til Ronda – fanger essensen i den forandringen Port Clinton har gjennomgått i siste del av århundret, i likhet med resten av landet. Mine assistenter har snakket med flere dusin Ronda-er, fra Austin i Texas til Duluth i Minnesota, og fra Atlanta til Orange County i California.

Oppsmuldringen av den amerikanske drømmen er et komplekst fenomen, bestående av mange nyanser. De økonomiske og kulturelle årsakene er sammenfiltret og består av en blanding av dårlige beslutninger fra regjeringen, den private sektoren, lokalmiljøet og enkeltindivider. Men den viktigste årsaken skjuler seg i den forvitrede følelsen av et “vi”.

Alle i mine foreldres generasjon betraktet Jay som ett av “våre barn”, men overraskende få voksne i dagens Port Clinton er i det hele tatt klar over at Ronda eksisterer og enda færre vil betrakte henne som ett av “våre barn”. Inntil vi betrakter de millionene av Ronda-ene rundt omkring i USA som våre egne barn, vil vi måtte betale en dyr pris og alt prat om den amerikanske drømmen vil fortone seg som en fiksjon fra fortiden.

Oversatt av Thor Steinhovden. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Rettigheter: © 2013 The New York Times