jens og thorvald stoltenberg
FOTO: Ap

Politisk engasjement går i arv

50 prosent av ditt politiske engasjement kan skyldes gener.

– En ting er sikkert: Politikere utgjør ikke et representativt utvalg av befolkningen. Gjennomgående er de mer utadvendte og mer intelligente enn gjennomsnittbefolkningen.

Det sier psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg. Han er fagsjef i Extra-stiftelsen og kjent fra tv-programmer som «Folkeopplysningen» og «Typisk deg». Men det er ikke særlig typisk for de fleste av oss å nå høyt i det politiske landskap. En amerikansk undersøkelse fra 2013 viste nemlig at politikere er mer motstandsdyktige, har bedre analytiske ferdigheter og har lettere for å sette seg inn i andres situasjon, forteller Hesselberg.

Jan-Ole Hesselberg. Foto: Nina Fjeldsaa
Jan-Ole Hesselberg. Foto: Nina Fjeldsaa

Han snakker altså om de vellykkede politikerne. Ganske mange forsvinner nemlig ut av det politiske landskap før de blir en av dem.

– Engasjement for saker er det mange av oss som har, uten at vi blir politikere, sier Hesselberg, og viser til en svensk studie fra 2014 av 2300 likekjønnede tvillingpar som konkluderte med at 30-50 prosent av det politiske engasjement kunne forklares med genetiske faktorer.

– Noen kommer inn i politikken på grunn av enkeltsaker og ser så at de egner seg som politikere, og drilles i partiorganisasjonen. Andre detter av. Det skjer en utsiling på veien, som vi også ser i idretten og andre arenaer, påpeker Hesselberg.

Og som i idretten er det et spørsmål om hvor mye du er villig til å investere for å klatre til topps.

De har ofte lidd store, politiske eller personlige tap.

Men Hesselberg avviser at det å trene taleteknikk og argumentasjon i 10 000 timer er særlig holdbart.

– Hvor analytisk du er, hvor dyktig du er på å sette deg inn i en annens ståsted, det er ikke noe man bare kan lære, det hjelper å være disponert for det. Det er som en basketballspiller. Det er mye han kan trene på, men det hjelper å være høy, mener psykologspesialisten.

Bra å feile big time

Er det noe de unge politikerne derimot gjerne kan trene på, er å stå i vanskeligheter. Og helst feile. I alle fall hvis de har tenkt seg til toppen.

– De som mislykkes i politikken er ofte de som har hatt for mye medgang, sier Ketil Raknes.

Den tidligere spinndoktoren har vært politisk rådgiver og statssekretær for SV. Nå er han blitt lektor på Høyskolen Kristiania, der han underviser studenter i pr- og samfunnspåvirkning.

– Den politiske karrieren består av noen få politiske seire, og mange smertefulle nederlag.

Og det er kanskje de mest smertefulle nederlagene som kan bli viktigst for veien videre, mener Raknes.

Etter å ha lest mye politisk litteratur og historie, ser han særlig ett fellestrekk ved de mest kjente politikerne: De har ofte lidd store, politiske eller personlige tap.

– Ta for eksempel Einar Gerhardsen. Den tiden han satt på Grini ble viktig for å forme ham som leder. Han planla jo sitt lederskap under fangenskap i Tyskland.

SONY DSC
Ketil Raknes.

Den amerikanske presidenten Abraham Lincoln mistet moren sin da han var ni år, og søsteren, den næreste vennen han hadde, da han var noen og tjue. Mens han satt som president, mistet han også sin tre år gamle sønn.

– På grunn av dette sies det at han utviklet en sterk empati. Og empati er en nødvendig forutsetning for strategisk tenkning. Du må kunne forutse hvordan dine motstandere tenker og hva deres neste trekk blir, forklarer Raknes.

Gang på gang har han sett dette mønsteret, også i det moderne, politiske livet han selv var en del av:

– Se på de to siste regjeringslederne vi har hatt. Den første tiden Erna Solberg var partileder, mislykkes hun i alt, og alle ville bare ha henne fjernet. Stoltenbergs første regjering var katastrofalt mislykket. Men det spilte også en avgjørende rolle for at han kom tilbake.

Det er en egenskap som trumfer alle andre.

 

Motstandsdyktig med X-faktor

At noen takler store kriser uten å få store mén, kalles psykologisk motstandsdyktighet.

Ved UiT har forskeren Oddgeir Friborg utviklet et spørreverktøy for å måle grad av motstandsdyktighet, og Friborg forteller i et intervju med VG at din forhistorie er viktig. Har du hatt kriser før, kan du forvente å klare det igjen.

Aller best er det når motstandsdyktigheten er koblet med en utadvendthet og åpenhet. Legg de to sammen og du er en person som sannsynligvis har lett for å knytte til deg nye nettverk. Det er en egenskap som trumfer alle andre om målet er å ta tronen i et parti.

– Du kan umulig komme langt i politikken, uten at du evner å danne sterke bånd og allianser, sier Ketil Raknes og bruker den forrige lederkampen i Senterpartiet som eksempel:

– I kampen om ledervervet dro Trygve Slagsvold Vedum rundt i lokallagene og danset med alle, mens Ola Borten Moe kom i konflikter. Han ble oppfattet som Trøndelags mann. Det kunne ikke Vestlandsfolket leve med. Han var ikke sett på som en samlende person, forklarer Raknes.

– Du skal bygge allianser og være god med enkeltmennesker og velgere. Og hvis du skal nå langt som politiker, må du kunne gå inn på et forsamlingshus og få folk til å føle seg bedre etter du dro enn de var før du kom.

De som er for maktsyke vil bli sjaltet ut.

Det er det som gjerne omtales som den berømte X-faktoren.

– Men det finnes også eksempler på de som lykkes godt uten verdens mest karismatiske eller retoriske evner, som Erna Solberg eller Jan Petersen. Da kan du i stedet overbevise med det trygge. Einar Gerhardsen var den samme typen. Han innga enormt med tillit og troverdighet. Det er slike vi knytter oss til.

– Som undersøkelsen i 2013 viser: Hvor vellykket du er, har også med om du får med deg folk – så du kommer til posisjoner, mener Hesselberg.

– Det funker best når du er genuint engasjert, selv om det sikkert også finnes de som bruker det manipulativt.

Carl I. Hagen. Foto: Studentersamfunnet i Bergen/Flickr cc
Carl I. Hagen. Foto: Studentersamfunnet i Bergen/Flickr cc

Han tror makt og innflytelse nok kan virke forskjellig på folk, men at de fleste norske politikere er ideologisk drevet.

– Ser du på en politiker som Carl I Hagen, for eksempel, har han liberalistiske verdier i høysetet. Men han går heller ikke av veien for makt, og liker godt oppmerksomhet, det legger han ikke skjul på. Han synes tvert i mot det er jålete å si at man ikke er opptatt av oppmerksomhet, og at man må være drevet også av det for å oppnå innflytelse, sier Hesselberg, som refererer til Hagens selvbiografi.

Raknes er bare delvis enig.

– Flere gode politikere er i utgangspunktet ofte sjenerte, og blir gode fordi de vil tenke seg om før de gjør noe. Jeg har sett mange som i utgangspunktet ikke trivdes med medietrykket, bli mer og mer komfortable med mediene etter hvert som de mestrer det.

Analysen av politikerne som genuine deler han for øvrig med Hesselberg:

– Det bildet folk flest ofte har av toppolitikere, er at de når toppen fordi de har albuet seg fram. Min erfaring er at det er helt motsatt. De som er for maktsyke vil bli sjaltet ut fordi partiet ikke vil ha dem. De fleste norske toppolitikere er sympatiske folk. Du kan kanskje nå til topps som rævhål i næringslivet, men i politikken vil du møte motstand. Der må du ha tillit.

Konflikt – pyttsan

Men det blåser som kjent litt ekstra på toppene. Politikere må ikke bare være motgangsdyktige, men kanskje også motstandselskere.

Se igjen på en som Erna Solberg – alt preller jo av.

– Konflikt er jo politikkens essens, så er du ærekjær og blir lett støtt og fornærmet, vil du ikke klare å overleve, påpeker Ketil Raknes.

De smarteste politikerne tar aldri slike konflikter personlig. De går videre med en gang. Se igjen på en som Erna Solberg – alt preller jo av!

Psykolog Hesselberg forteller at han nylig koste seg med Gerd Liv Vallas «Prosessen» og Carl I. Hagens memoarer «Ærlig talt».

– Det er tydelig at ingen av disse kan beskrives som konfliktsky. Men å komme seg opp og fram i politikken, handler om mye mer enn å tåle konflikter, det handler i veldig stor grad om å bygge allianser med andre mennesker og å inngå kompromisser. Valla beskriver Jens Stoltenberg som konfliktsky, men jeg som utenforstående tenker at det nok i betydelig grad handler om at han har mer av disse egenskapene enn for eksempel Valla og Hagen.

Om visse personlige trekk er politiske suksesskriterier i enkelte land, er de de ikke nødvendigvis i andre. En artikkel på forskningsnettstedet informs.org som tok for seg modeller for psykologisk profilering av verdensledere, peker forskerne Dean Hartley og Ken Jobson på faktumet at demokratier gjerne har ledere som er konkurranseinnstilte, men også sosiale og kompromissvillige. I et autokrati derimot, kan man i følge artikkelforfatterne finne ledere som har hensynsløse, ufølsomme trekk, preget av mistenksomhet og egeninteresse.

I moderne medier er det mer fokus på person.

Milevidt fra disse forskjellene, finnes det likevel ulike kulturer i de ulike norske partiene, og ulike egenskaper verdsettes hos politikerne de velger seg.

– I Ap vil de gjerne ha sterke ledere. Høyre er mer konsensusorientert. I SV er de antiautoritære, og i Frp vil de gjerne ha sterke, markante ledere som slår hardt ned på intern motstand. Der finner vi vilje til konflikter, mens sentrum-partiene vil ha mer dialogorienterte politikere, analyserer Raknes.

Enda en variant har i det siste kommet på banen: Miljøpartiet De grønne og det flunkende nye partiet Alternativet, som begge ønsker flate partistrukturer med rullerende lederskap, og mer makt til medlemmene. For er det egentlig så viktig å vite hvem som klatrer seg oppover til maktposisjoner i partiene? Er det ikke sakene og grasrot-engasjementet som er viktigst?

– Jo, det er riktig at vi stemmer på politiske partier og saker i Norge. Men i moderne medier er det mer fokus på person, påpeker Raknes.

– Derfor smelter gjerne saker og personer sammen i partilederen.

A- eller B-menneske

I sin gjennomgang av modeller for psykologisk profilering av verdensledere, påpeker Hartley og Jobson at med Russlands anneksjon av Øst-Ukraina som friskt eksempel i minne, kunne det være fint å ha en magisk modell som kunne forutsi hva verdensledere av Putins støpning ville foreta seg i ulike situasjoner.

De to forteller deretter ut hvordan man kunne lage psykologiske profileringer og hva de kunne inneholde. Verktøy som The Millon Inventory of Diagnostic Criteria (MIDC), eller den mye brukte Myer-Briggs Type Indicator-testen, måtte, når det ikke var mulig å komme i direkte kontakt med politikeren, fylles ut av forskere som studerte dokumenter og taler.

Einar Gerhardsen. Foto: Ap
Einar Gerhardsen. Foto: Ap

Andre elementer kunne for eksempel være innsamling av bakgrunnshistorie, kilder for innflytelse, innslag av traumer i livet, personlighetsvurdering der man ser på nivået av empati, karisma, livssyn, verdier og mål. Dessuten emosjonell, intellektuell og sosial kapital, ledestil, sykdomshistorie og – av det mer kuriøse slaget: Kartlegge om politikeren er A- eller B-menneske. Det kan nemlig være med på å avgjøre når på dagen hun eller han har mest sannsynlighet for å være positiv til forslag.

Om A- eller B-siden kom frem i kartleggingen av Folketingspolitikerne i Danmark for et par år siden vites ikke, men avsløringen om at PR-byrået Waterfront hadde laget psykologiske profiler av politikere på oppdrag fra DSB, det statseide jernbaneselskapet, falt ikke i god jord. Profilene skulle kartlegge det politiske landskapet, slik at DSB fikk overblikk over hvem av politikerne de kunne få mest innflytelse hos.

Jo mer jeg vet om deg, jo lettere er det å påvirke deg.

Kritikken haglet om hvordan et statseid selskap kunne bruke skattebetalernes penger på «etterretning».

– Det er ikke overraskende at PR-byråer og interesseorganisasjoner bruker tid på å kartlegge politikere. Politikere har makt de ønsker å påvirke og jo mer jeg vet om deg, jo lettere er det å påvirke deg, mener Ketil Raknes.

– Det er akkurat det samme Google gjør med oss alle når de kartlegger hvert eneste tastetrykk vi gjør på nettet.

Da The Conservative Party i Storbritannia i 2001 nok en gang gikk til valg med en kandidatliste som nesten utelukkende bestod av hvite menn, tok ledelsen i partiet grep. Den kontaktet arbeidspsykologen Jo Silvester og ba henne lage et verktøy for å plukke ut et bredere kandidatlag. Det første hun og hennes team gjorde, var å intervjue en rekke medlemmer i partiet, for å finne de viktigste kompetansekriteriene de ønsket seg hos nye kandidater. Blant svarene var god kommunikasjon, empati, robusthet – og spesielt intelligens. I en senere undersøkelse fant Silvester at de samme kriteriene gikk igjen i hele spektrumet av det politiske landskapet.

– Vår analyse av svarene viste at det synes å være en høy grad av enighet om hva en dyktig politiker bør kunne, uttalte forskeren til det danske karriere-fagbladet Djøfbladet i november.

Politikere gjenspeiler jo ikke samfunnet.

Kriteriene ble så brukt til å lage et evalueringsforløp på fem oppgaver som kandidatene ble sluset gjennom. Resultatet ble en kraftig fremgang av kvinnelige politikere og politikere med minoritetsbakgrunn.

De som orker…

I Norge gjenkjenner psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uroen for ensretting fra sitt eget fag.

– Fordi det er vanskelig å komme inn på psykologifaget, sier man gjerne at det er en spesiell type mennesker som blir psykologer. Flinkiser. Er det bra, eller trenger man et større utvalg? Det samme kan man spørre seg om innenfor politikken. Og det er vanskelig å svare på, mener han, men tror at det, fordi det er et område som krever litt, uansett alltid vil ha en skjevfordeling.

– Politikere gjenspeiler jo ikke samfunnet. Hvis vi ser på Stortinget, ser vi for eksempel at det har skjedd en dramatisk forskyvning i alder. De som sitter der en god del yngre enn gjennomsnittet i befolkningen. Dessuten har de personlighetstrekk som det helt åpenbart at ikke er gjennomsnittet.

– Men, sier han.

– Det er kanskje ikke heller målsettingen. Vi vil jo ha folk som tåler å sitte i lange Stortingsmøter, som gjerne vil krangle over små detaljer og som vil orke å forholde seg til lange dokumenter om reglene for huskestativ…

Amagasin_mandag_hvit 3

 

Flere kilder:

Dawes, C., Cesarini, D., Fowler, J. H., Johannesson, M., Magnusson, P. K. E. and Oskarsson, S. (2014), The Relationship between Genes, Psychological Traits, and Political Participation. American Journal of Political Science, 58: 888–903. doi: 10.1111/ajps.12100

 Silvester, J., Wyatt, M. and Randall, R. (2014), Politician personality, Machiavellianism, and political skill as predictors of performance ratings in political roles. Journal of Occupational and Organizational Psychology, 87: 258–279. doi: 10.1111/joop.12038