Hvis ikke Norge, hvilket land da?

Den norske modellen er ikke det samme som den nordiske modellen. Forskjellene mellom de to modellene kan illustreres med ulike eksempler – jeg har valgt ut enkelte her, og håper at denne teksten kan motivere andre til å tilføre flere. Dette tror jeg vil vise at den norske nasjonen og norsk kultur utgjør en egen samfunnsmodell. Under visse omstendigheter vil andre land kunne innlemme deler av denne modellen i sin egen samfunnsstruktur. Først og fremst er det viktig at dere i Norge selv innser at dere har noe å lære bort til andre.

Hvis man er en humanist, er Norge som Mekka for muslimer eller Israel for kristne.

Norge er den eneste staten i verden hvor unge kan bestemme hvilken religion de ønsker å høre til når de nærmer seg konfirmasjonsalderen. Ett av valgene er også å velge humanismen eller borgerlig konfirmasjon. Denne valgmuligheten er ikke bare en fordel for de unge, men også for religiøse og sekulære organisasjoner som får statlig tilskudd.

Muligheten til å velge humanismen er unik. Dette har ført til at Human-Etisk Forbund er blant de største og mest bemidlede av sitt slag i verden. Forbundet er en av de største bidragsyterne til den internasjonale paraplyorganisasjonen for humanister. Hvis man er en humanist, er Norge som Mekka for muslimer eller Israel for kristne.

Norge har ligget på toppen av FNs utviklingsindeks seks år på rad. Som kjent er dette en av et fåtall anerkjente målinger av livskvalitet. De fleste andre målingene rangerer også Norge svært høyt over tid.

Oljefondet er ikke bare et av de største statlige investeringsfondene i verden, men også en sparegris for nordmenn. Dette står i kontrast til andre land som har latt flernasjonale selskaper, autoritære regimer eller den politiske eliten stikke av med overskuddet.

Folket eier mye av sin egen rikdom

Nordmenn stemte imot EU-medlemskap to ganger. Flertallet stemte da mot det de så på som en udemokratisk organisasjon med ett mål for øye: nemlig å innføre nyliberalistiske lover og en type globalisering som kan true demokratiske institusjoner og fagforeninger, samt føre til større økonomisk ulikhet. Den unike norske tilnærmingen skiller seg fra sine naboland, og bør forstås opp mot den historiske konteksten hvor bønder og arbeidere jobbet sammen med å bygge velferdsstaten.

Nordmenn føler seg tett knyttet til naturen, som igjen har ført til at de har stor respekt for sine omgivelser. Dette vises gjennom nordmenns glede over å nyte naturen. I stedet for å fremmedgjøre naturen, ønsker mange nordmenn å få tid med familie og venner ute i skog og mark. Nylig har den folkelige motstanden mot søndagsåpne butikker illustrert en slik trang til å verne om tid, blant annet til bruk i naturen.

Staten eier størstedelen av naturresursene, samt oljefondet og flere av de største selskapene. Med andre ord; folket eier mye av sin egen rikdom. Det har blitt slik fordi det norske demokratiet er ungt. Eidsvoll-mennene nøt godt av å lære av andre lands feilskjær, og slapp unna den begrensende økonomiske og politiske tankegangen fra 1800-tallet. Her snakker jeg først og fremst om frykten for sentralisert makt, grunnlover basert på majoritetsstyre, og ikke minst begrenset statsmakt som styreform.

Den norske modellen står overfor store utfordringer i tiden framover.

Dermed kunne grunnlovsforsamlingen lage et politisk system med jevn maktfordeling mellom ulike institusjoner som resulterte i et bærekraftig og dynamisk demokrati. Vi ser resultatet av dette i dag hvis man sammenligner tilliten til det norske og det amerikanske systemet.

Til tross for gode resultater står den norske modellen overfor store utfordringer i tiden framover. Først og fremst kan oljefondet bli et attraktivt mål for private finansbanker som tar dårlige investeringsvalg og sløser vekk store summer. Framtidige regjeringer kan dessuten falle for fristelsen av å bruke for mye av fondet på skattekutt som fremfor alt tjener store, private bedrifter eller makteliten i samfunnet.

Nordmenn høster i dag frukten av kampene som tidligere generasjoner har tatt for å videreutvikle samfunnsstrukturen. Få forstår viktigheten av disse, eller hvorfor de ble utkjempet. Av de yngre generasjonene har få måttet ofre noe som helst i livet. Dette gjør det mindre sannsynlig at de vil oppdage og håndtere trusler mot den norske modellen. Samtidig har høyere utdanning blitt et viktig mål for mange i dagens Norge, fulgt av en forventning om raskere sosial mobilitet og bedre lønnsvilkår.

To store rapporter har tatt for seg den nordiske og norske modellen i dagens samfunn. Den første, “Makt og demokratiutredningen”, kom i 2003, mens “Den nordiske modellen mot 2030”, en FAFO-rapport, kom i år. Begge rapportene konkluderer med at det norske samfunnet står overfor store politiske og økonomiske endringer i tiden som kommer. Herunder utfordringer som Norge deler med resten av Europa, for eksempel innvandring og ulikhet innad i samfunnet og mellom ulike land.

Det er på disse slagmarkene dere bør fronte den norske modellen.

For å møte disse utfordringene må Norge se på hvilke løsninger som er bærekraftige, og hvilke som først og fremst fremmer norske egeninteresser. Dette betyr ikke bare hvordan man skal bevare deler av den norske modellen som har stått imot trykket fra økende globalisering, men også hvordan man skal endre modellen for å møte framtidige utfordringer. Små skattekutt for de rike eller en økning av oljepengebruken, kan være legitime, men slike beslutninger bør settes inn i en større kontekst: hvilken betydning har slike endringer på sikt, og for hvem i samfunnet vil de utgjøre en forskjell?

Hvis Norge skal beholde kontrollen over sin egen samfunnsutvikling, må nordmenn bli bedre på å informere verden der ute om hvor unik og verdifull den norske modellen virkelig er. Derfor anbefaler jeg at dere setter i gang en kreativ og omfattende markedsføringskampanje i andre land – spesielt i land hvor det frie marked og privatisering blir sett på som hellige kuer som ikke kan slaktes. Det er på disse slagmarkene dere bør fronte den norske modellen, og gi verden et bedre alternativ for framtida.

For å gjøre en slik kampanje effektiv, mener jeg at norske forskning- og utdanningsinstitusjoner bør delta aktivt. Målet må være at man i større grad setter fokus på menneskelige behov, og hvordan man konstruerer rettferdige samfunn som ivaretar disse behovene. Å bo i en velferdsstat er en menneskerett, ikke noe man må fortjene i livet.

Norge bistår allerede aktivt i andre staters utviklings- og fredsprosesser. Det bør imidlertid bli satt større fokus på å motivere andre land i Europa til å se nærmere på den norske modellen, og gi disse landene innsyn i hvilke fordeler den norske velferdsstaten tilbyr. Høyskolene og universitetene kan her ha en koordineringsrolle for å gi mer troverdighet.

Jeg kan ikke se for meg et annet land enn Norge i dagens verden som er bedre stilt til å ta en ledende rolle, slik jeg har beskrevet i denne teksten. Om ikke Norge, hvem skal det da være?

Oversatt fra engelsk av Thor Steinhovden.