jorgen-frydnes
FOTO: Stian Bromark

Demokrativaktmesteren

Jobben til Jørgen Frydnes er å gjøre det meningsløse meningsfylt.

Høsten 2016 har vært uvanlig på Utøya. Ikke bare åpnet det nye «Hegnhuset», som omslutter det gamle kafébygget der 13 mennesker ble drept 22. juli 2011, og som ble kåret til ett av verdens ti viktigste bygg av avisa The Guardian. Det nye bygget er i tillegg blitt fylt med innhold – og liv.

Denne høsten har elever fra 16 ulike skoler fra hele landet besøkt Utøya, i tillegg til grupper fra Sverige og Polen. Demokratikurset på øya i Tyrifjorden retter seg hovedsakelig mot elever som går siste år på ungdomsskolen og arrangeres i samarbeid med Det europeiske Wergelandsenteret og Rafto-stiftelsen – samarbeidspartnere som sikrer at det er et gratistilbud til skoleklasser over hele Norge, ikke bare Oslo, Akershus og Buskerud.

utoya-hegnhuset-lite-foto-stian-bromark
Hegnhuset bæres oppe av 69 søyler – en for hver som ble drept på Utøya 22. juli 2011. Foto: Stian Bromark.

Elevene er på Utøya i tre dager, som fylles med faglig innhold, men også fotball og volleyball. Ungdommene gjør med andre ord mye av det man skal gjøre på Utøya. Ulike innledere og overlevende forteller om Utøyas historie og det som skjedde på øya 22. juli.

De tre dagene skaper altså ringvirkninger ut over det ganske land.

– Det handler mest om å diskutere og at ungdommene selv skal finne ut hva disse verdiene betyr for dem. Slik kan de bygge opp demokratisk argumentasjon, som er det viktigste i kampen mot radikalisering og ekstremisme, forteller daglig leder Jørgen Frydnes.

På den siste dagen av oppholdet lager elevene og læreren et eget opplegg som de senere presenterer for andre elever på skolen. De tre dagene skaper altså ringvirkninger ut over det ganske land.

utoya-hegnhuset-stort-foto-stian-bromark
Hegnhuset sett fra avstand. Nybygget ble i høst nominert til EUs arkitekturpris. Foto: Stian Bromark.

Jørgen Frydnes har vært sentral i utformingen av det nye Utøya. Selv har han ikke bakgrunn fra AUF, men fra Leger uten grenser. At han kom inn etter 22. juli og mangler partibakgrunnen, har nok bidratt til at han lettere kan manøvrere gjennom det som er blitt nokså røft farvann. Mange har hatt mange meninger om Utøyas framtid.

Å ha et slikt læringssted i nærheten av det som skjedde, gir en viktig tilleggsdimensjon.

– Utøya vil alltid være et sted for å minnes. Derfor har vi skapt Lysningen, minnestedet nord på øya. Men å minnes gjelder naturligvis også alle de stedene der folk ble drept – enten det er i Storsalen, Lillesalen eller rundt omkring på øya, som Pumpehuset og Stoltenberget. Derfor er de ulike åstedene på øya i størst mulig grad bevart som de var. Dette har vært viktig helt fra starten, sier Frydnes.

Men fortiden (å minnes) skal gå hånd i hånd med framtiden (læring og engasjement):

– AUF og andre har lenge ønsket et læringssted. Ikke bare for å lære om 22. juli, men også om verdiene som ble angrepet og verdiene det er viktig at vi tar vare på; et demokrativerksted for nye generasjoner av ungdommer. Å ha et slikt læringssted i nærheten av det som skjedde, gir en viktig tilleggsdimensjon og en helt annen tyngde, forteller han.

utoya-sms-foto-stian-bromark
Tekstmeldinger fra 22. juli er del av utstillingen i Hegnhuset. Foto: Stian Bromark.

Kafébygget er i dag det eneste stedet på øya der besøkende kan se tydelige spor av massakren som utspilte seg den fredagen i juli 2011. I tillegg er det laget en tidslinje med fotografier, nøkkeltekster og sms-er i Hegnhuset rundt kafébygget. Hegnhuset bæres av 69 søyler, som symboliserer hver drepte, og er omkranset av like mange stolper som det er overlevende fra den dagen.

Ungdommene går gjennom et vidt spekter av følelser disse tre dagene.

– Hvordan er ungdommenes reaksjon når de kommer inn i Hegnhuset og ser sms-ene, kulehullene og de visne blomstene?

– Det er tøffe opplevelser, uten tvil. Vi forteller historien ærlig og nokså brutalt. Men det unike med Utøya er helheten; ungdommene ser det grusomme som skjedde og blir vist rundt av overlevende, etterpå diskuterer de dagens demokratiutfordringer, før de kjøper seg en sjokolade i kiosken og løper ned til gressplenen for å spille fotball.

– Er det mest gråting eller fnising?

– Tekstmeldingene er veldig sterke. Selv for meg, som har vært med på å lage utstillingen, kan det komme en tåre når jeg ser dem. Ungdommene blir preget, men jeg tror du blir berørt enten du er 14 eller 60 år. Senere på dagen er det diskusjoner, så tid for lek, latter og fnising. Ungdommene går gjennom et vidt spekter av følelser disse tre dagene, sier Frydnes.

utoya-kafebygget-foto-stian-bromark
Å besøke Storsalen og Lillesalen i kafebygget er en sterk opplevelse. Foto: Stian Bromark.

I forbindelse med femårsmarkeringen i sommer, kom det fram at 22. juli har vært tabu i klasserommet: Temaet ble ikke diskutert. Og hvis det ble tatt opp i undervisningen, handlet det stort sett om rosetog og «Barn av regnbuen». Det som samlet nasjonen, ikke det ubehagelige som kan splitte.

22. juli er en viktig del av norsk historie.

Noen lærere har fortalt at de synes 22. juli er vanskelig å ta opp fordi det kan være berørte i klasserommet – eller fordi temaer som innvandringsskepsis er kontroversielt. Noen lærere som har snakket om 22. juli i klasserommet, har fortalt at de i etterkant har fått kjeft av foreldre, fordi foreldrene mener elevene er for unge til å høre om dette.

– Det er kanskje lettere for lærere å komme hit til et ferdig, gjennomarbeidet opplegg?

– Ja, det tror jeg absolutt. 22. juli er en viktig del av norsk historie. En viktig del av norsk samfunnsdebatt. Å komme hit setter alle i en situasjon der de må ta stilling til egne følelser, verdier og tanker. Har man vært her, tror jeg det er umulig at ikke det blir mange samtaleemner i klasserommet i etterkant. Det åpner opp dører for mange temaer som er relevante, sier han.

utoya-demokrativerksted-foto-stian-bromark
Ungdommer har diskutert 22. juli, netthets, fremmedfrykt og dagens demokratiutfordringer. Foto: Stian Bromark.

– Hvilken rolle ser du for deg Utøya skal ha i forvaltningen av 22. juli-arven framover?

–  Jeg tror Utøya kan spille en viktig rolle. I utgangspunktet ønsker vi at øya skal brukes hele tiden – med ett forbehold: Etterlatte og berørte må ha nok stilleperioder gjennom året, slik at de kan besøke øya i fred og ro. Fordi vi har samarbeidspartnere, er det også mulig for oss å tilby demokrati-opplæringen til skoleklasser utenfor Norge. Tematikken som Utøya er et symbol på, er definitivt aktuelt i andre europeiske land også.

Vi har ikke et apparat på plass til å ta oss av tilfeldige enkeltpersoner.

– Hva med muligheten for folk som ikke går på skole? Vil Utøya kunne bli like tilgjengelig som 22. juli-senteret i regjeringskvartalet i Oslo?

– Et besøk på Utøya er en helhetlig opplevelse, med minner, læring og engasjement. Et enkeltbesøk, en tur rundt øya som om det var en park, oppfyller ikke disse kriteriene. I all hovedsak ønsker vi at det skal fortsette slik. Vi har ikke et apparat på plass til å ta oss av tilfeldige enkeltpersoner.

utoya-biblioteket-foto-stian-bromark
Biblioteket på Utøya har relevant litteratur om 22. juli, arbeiderbevegelsen og norsk politikk. Foto: Stian Bromark.

– Sms-ene er viktige tidsdokumenter. Mange pårørende ble etter 22. juli oppfordret til å skrive ned sine opplevelser, men disse dokumentene er ikke samlet inn. Og hva med alle Facebook-statusoppdateringene? Kan man se for seg at Utøya kan ha en arkiv- og bibliotekfunksjon for framtidige forskere?

– Vi har mange tekstmeldinger som ble sendt den dagen og de vil jo være uvurderlige for framtida. Innsamlingen ble initiert av oss. Flere har også sendt inn meldinger i etterkant. Det burde finnes kompetanse, interesse og arkiver som kan gjøre dette bedre enn oss? Jeg tror ikke innsamling og arkivering av primærkilder kan være Utøyas hovedsakelige funksjon framover. Men noen må jo gjøre det.

Vi trenger to steder, på de to stedene det skjedde.

– Hvordan ser du for deg fordelingen av arbeidsoppgaver mellom Utøya og 22. juli-senteret i Oslo?

– Vi har tett dialog med 22. juli-senteret. Om vi skulle komme i en situasjon hvor senteret ikke lengre var der, vil den rollen i betydelig større grad falle på oss. Men jeg håper det ikke blir slik. Vi trenger to steder, på de to stedene det skjedde. Vi utfyller hverandre.

utoya-minnesmerke-foto-stian-bromark
Minnesmerket på nordsiden av Utøya. Foto: Stian Bromark.

– Hvordan har det vært å jobbe på Utøya de siste årene?

– Det er en utrolig givende jobb å ha. Det handler om – som en av disse femtenåringene sa i sommer – å gjøre det meningsløse meningsfylt. Min jobb er å gjøre dette stedet så meningsfylt som mulig i årene framover, for tusenvis av AUF-ere og andre ungdommer rundt omkring i landet. Det tar ikke mange minutter sammen med engasjert ungdom før det du måte ha mistet av energi og livsglede etter å ha vært i kafébygget, kommer tilbake.

Men nå er kulehullene satt inn i en helhetlig ramme.

– Hvordan har det vært å se Hegnhuset ta form over det gamle kafébygget?

– Da kafébygget sto der alene, kunne du se og tolke det som hadde skjedd gjennom blant annet kulehullene, men nå er kulehullene satt inn i en helhetlig ramme. Vi har et demokrativerksted rundt. Man kan lese hjerteskjærende tekstmeldinger og se med egne øyne den brutale sannheten i Storsalen, samtidig får man en følelse av at det nå er viktig å brette opp ermene og kjempe for økt toleranse og mangfold. Det gjør noe med atmosfæren på hele Utøya. Så det har vært en overgang; fra bare å se bakover i tid, til å være sted som ser framover. Det er en stor forskjell, avslutter Jørgen Frydnes.

utoya-jorgen-hovedhuset-foto-stian-bromark
Jørgen Frydnes ved hovedhuset, som er også er pusset opp de siste årene. Foto: Stian Bromark.