Kvinnehater, jeg? Nei, jeg elsker jo kvinner!

“Hva er egentlig greia med feminisme? Og hvorfor hater feminister menn?”

Det var ikke noe uvanlig med akkurat denne kommentaren som dukket opp på bloggen min for tre år siden. Jeg får ofte meldinger som ligner – og stort sett er alle signert “anonym”. Det at jeg likevel la merke til kommentaren, tror jeg hadde noe med selvfølgeligheten i tonen å gjøre. At det bare ble slått fast at feminisme er bygget på mannshat. Enkelt og greit. Det vet jo alle, liksom!

Hans raseri mot feminister lød som en gammel manns mugne skrall fra fortida.

Jeg hadde nettopp lest den svenske feministen Maria Svelands bok “Hatet – en bok om antifeminisme” (2013) og opplevde at hatretorikken rykket nærmere fra mange kanter. Sveland fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen «Bitterfitte» for snart ti år siden. I kjølvannet av boksuksessen opplevde hun en bølge av trusler og seksualisert hat rettet mot sin person, og i perioder måtte hun leve under politibeskyttelse. Disse opplevelsene tar hun for seg i boka om kvinnehat.

I forbindelse med lanseringen gikk hun ut mot det hun mener er tilslørende språkbruk: “Hvis vi ikke våger å nærme oss dette kvinnehatet, men fortsatt diskuterer det i termer som ’netthat’, vil det aldri bli noen forandring. Å prate om kvinnehatet som netthat er å forenkle et svært komplekst og utbredt samfunnsproblem.”

Men så var han altså født i 1975, selve kvinneåret.

Budskapet hennes minner sterkt om den kritikken som nylig ble rettet mot norske skolebøkers mangelfulle behandling av fenomenet jødehat. De fleste lærebøkene formidler nemlig ikke kjernen i den antisemittiske verdensforståelsen. Nazistene så den “jødiske ånd” som en kraft som var i ferd med å ødelegge det tyske folk, og dersom man ikke kjenner til dette tankegodset blir jødeutryddelsen umulig å forstå, hevdet Holocaust-formidler Harald Syse i Dagsavisen i mai 2016:

– I lærebøkene framstilles utryddelsen av jødene som en slags form for rasisme. Det er ikke helt dekkende. Nazistene regnet riktig nok flere folkegrupper, for eksempel samene, som underlegne. Men de fryktet ikke samene slik de fryktet jødene. Andre folk gjaldt det bare å holde for seg selv. Men jødene måtte utryddes, fordi de ifølge nazistene var bærere av denne jødiske ånden, kraften som infiltrerer og ødelegger alle andre samfunn, sa han.

Les også intervju med Lena Solli Sal og Kari Jegerstedt om kvinnehatet.

På samme måte som Holocaust ikke bør reduseres til kun rasisme – eller til et av Hitlers personlige innfall – er det viktig å se antifeminismen som den selvstendige ideologien og trusselen den utgjør.

Det tok noen uker etter terroren på Utøya i 2011 før kvinnehatet som gjennomsyrer Anders Behring Breiviks manifest, ble viet en grundig analyse i offentligheten. De fleste som leste manifestet – eller kompendiet som kanskje er en mer presis betegnelse – fokuserte på hans konspirasjonsteorier om at muslimer er i ferd med å ta over Europa.

De mener at feminismen er en destruktiv og samfunnsoppløsende kraft.

Dagbladets Marie Simonsen satte imidlertid kvinnehatet på dagsorden med artikkelen “De fortapte menn”, som sto på trykk en måneds tid etter terroren. Hun skriver her om sin egen overraskelse over at Breiviks ideologiske forbilde Fjordman viste seg å være en mann i midten av 30-åra. Hans likestillingshat og raseri mot feminister lød nemlig som en gammel manns mugne skrall fra fortida. Et savn etter den tida da kvinner var hjemme, fødte barn og stelte hus, og ikke blandet seg inn i politikk og alt annet som de ikke har greie på. Men så var han altså født i 1975, selve kvinneåret.

Den norske terroristen og hans meningsfeller bærer med seg en grandios idé om at den hvite mann er truet og frastjålet sine rettmessige privilegier. De mener at feminismen er en destruktiv og samfunnsoppløsende kraft. At kvinnefrigjøringen har “feminisert” – og dermed ødelagt – det vestlige samfunnet: “Kvinnehatet er ikke en bihistorie i dramaet. Uten å se den paradoksale og tette forbindelsen mellom kvinnehat og muslimhat, vil vi aldri forstå de kreftene og ideene som endte i en katastrofe 22. juli”, skrev Marie Simonsen i 2011.

Så tilbake til spørsmålet på bloggen min: “Hvorfor hater feminister menn?” Dersom vi er opptatt av presis ordbruk og av det å kalle en spade for en spade – bør vi ikke også være åpne for å adressere mannshatet der ute?

Mange kvier seg for delta åpent i diskusjoner om likestilling.

De fleste kvinner som jobber seriøst med likestillingsspørsmål, eller kaller seg feminister, blir med jevne mellomrom avkrevd svar på hvorvidt de hater menn. Det må anses som et retorisk spørsmål, ettersom ingen forventer at du skal bekrefte det med et rungende “Ja! Ja, jeg hater faktisk menn. Sterkt og inderlig.”

Den svenske sosiologen Carin Holmberg ga i 1996 ut boka: “Det kallas manshat. En bok om feminism”. Her kommer hun inn på den grunnleggende forskjellen mellom begrepene mannshat og kvinnehat. Og det hele handler selvsagt om proposjoner:

“Det samfunnsmessige kvinnehatet er et mer dyptgående problem enn det eventuelle mannshatet. Kvinnehatet gjennomsyrer hele samfunnet og gjenskapes og bæres oppe av så vel kvinner som menn. Med andre ord er kvinnehat ikke forbeholdt en gruppe obskure menn. Det er en bærende del i vår kultur. Det mannshat som tilskrives en håndfull feminister skader verken samfunnet eller dets borgere.”

Det å stadig holde liv i myten om det utbredte mannshatet, er et effektivt grep for å holde kvinner på plass. Når en kvinne gis etiketten mannshater er det fordi man prøver å undergrave hennes politiske krav. En likestillingsarbeider eller feminist som mistenkes for dette, vil naturligvis miste troverdighet. Mange kvier seg for delta åpent i diskusjoner om likestilling, i frykt for dette stempelet. Noen føler behov for å unnskylde seg før de kommer med sine meninger: “Jeg er ingen mannshater altså, men…”

Mannshatet er til sammenligning knuslete og ytterst kuriøst.

Dessuten bidrar de jevnlige påstandene om mannshat til at dette fenomenet framstår som reelt samfunnsproblem på linje med kvinnehatet. Det blir som å framstille rasisme mot hvite som et like stort problem som rasisme mot svarte. Størrelsesforholdet forsvinner.

Kvinnehatet – altså ideen om at kvinners meninger er mindre verdt, at deres arbeidskraft er mindre verdt, at hun ikke har rett til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, at hun fortjener mindre frihet enn menn og bør adlyde menn – dette kvinnehatet, har lange historiske røtter og er fremdeles svært utbredt. Dette kvinnehatet ligger som en kjerne i mange filosofiske, politiske og religiøse retninger, og sørger for at millioner av kvinner utsettes for vold, voldtekt, trakassering, tvangsgifte og partnerdrap hver eneste dag. Mannshatet er til sammenligning knuslete og ytterst kuriøst.

Jeg elsker kvinner! Så lenge de oppfører seg som kvinner.

Til tross for kvinnehatets utbredelse vil du selvsagt sjelden oppleve at noen innrømmer å være bærere av dette. Snarere tvert i mot, de fleste vil insistere på det motsatte. Jeg trenger bare lukke øynene for å høre disse monologene i mitt indre:

“Jeg elsker kvinner! Varmen de utstråler. Deres moderlighet. Kvinner er vakre! Jeg elsker de runde formene deres. Jeg synes alle slags kvinner er pene, jeg. På hver sin måte. Jeg elsker kvinner! Så lenge de oppfører seg som kvinner. Og ser ut som kvinner. Og ikke tror at de er menn. For det er viktig å sette pris på de små forskjellene. Mann og kvinne utfyller hverandre. Som yin og yang. Så vær så snill og slutt å mase om likestilling hele tida. For vi blir ALDRI like! Kvinner og menn er helt forskjellige – kan det være så jævlig vanskelig å forstå?? Din FORBANNA FEMINISTNAZI! VEDDER PÅ AT DU IKKE BARBERER DEG PÅ LEGGA EN GANG! KAN DU IKKE BARE SKJÆRE OVER HÅNDLEDDA SÅ VILLE VERDEN BLITT ET BEDRE STED UTROLIG AT DU HAR UNGER FOR DET BETYR JO AT NOEN HAR KLART Å LIGGE MED DEG OG DU ER JO SÅ FORJÆVLIG EKKEL AT JEG BLIR KVALM BARE VED TANKEN!

Kvinnehater, jeg? Nei, jeg elsker jo kvinner.”

Les også intervju med Lena Solli Sal og Kari Jegerstedt om kvinnehatet.