Hissene Habre
FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / SEYLLOU

Historisk dom mot «Afrikas Pinochet»

Dommen mot diktator Hissène Habré kan være starten på en ny afrikansk krigsforbryterdomstol

Da Hissène Habré var diktator i Tsjad på 1980-tallet, kan han vanskelig ha forestilt seg å bli verdenskjent 30 år senere, som tidenes første statsleder dømt for grove forbrytelser mot sitt eget folk av domstoler i et annet land. Men slik skulle det bli.

Mandag 30. mai ble Habré dømt til livstid i fengsel for forbrytelser mot menneskehet av tingretten i den senegalesiske hovedstaden Dakar. Saken er ikke bare historisk, den kan også bli den nye og foretrukne måten afrikanske land straffeforfølger sine ledere på. I praksis vil det kunne medføre slutten på Den internasjonale straffedomstolens (ICC) tilstedeværelse i Afrika.

På det tidspunktet virket det lite sannsynlig at Habré kom til å bli stilt for retten.

Habré styrte Tsjad fra 1982 til 1990 og innførte et undertrykkende regime basert på vold og tortur. Som statsleder brukte han sikkerhetspolitiet til å drepe cirka 40 000 politiske motstandere og torturere om lag 200 000 mennesker. Det er denne systematiske bruken av tortur som ga ham kallenavnet «Afrikas Pinochet», etter den beryktede chilenske militærdiktatoren Augusto Pinochet.

Augusto Pinochet er også viktig fordi det var dommen mot ham i britisk høyesterett fra 1999 som bannet veien for prosessen mot Habré. Pinochet-saken var første gang en domstol fastslo at tidligere statsledere ikke kan påberope seg immunitet fra nasjonale domstoler når det gjelder grove internasjonale forbrytelser.

Pinochet var for syk til å stilles for retten og ble derfor aldri dømt. Men juristene ved Human Rights Watch, som har jobbet med Habré-saken, lot seg inspirere av dommen og ønsket å bruke den som et juridisk grunnlag for å få andre tidligere statsledere dømt for forbrytelser mot menneskeheten.

Det tok 17 år: 30. mai videreførte Habré-saken arven etter Pinochet-dommen. Habré er verdens første ekspresident dømt for grove menneskerettsbrudd mot sitt eget folk av en nasjonal domstol i et annet land.

Jeg har fulgt Habré-saken siden 2005.

Dommen er også historisk fordi rettsprosessen i Senegal har vært opprettet under oppsyn av Den afrikanske union, noe som også gjør at dette er første gang en afrikansk leder blir straffeforfulgt for menneskerettsbrudd i en afrikansk straffeprosess.

Dommen markerer slutten for den lange kampen regimeofrene har kjempet for å få Habré stilt for retten. Jeg har fulgt Habré-saken siden 2005, da jeg jobbet som frivillig i Senegal. På det tidspunktet virket det lite sannsynlig at Habré kom til å bli stilt for retten.

Habré flyktet til Senegal etter at regimet falt i 1990 og levde i flere år et behagelig liv i en strandvilla utenfor den senegalesiske hovedstaden. Men allerede på 90-tallet presset ofre for regimet frem rettsprosesser i Chad og Senegal. Med hjelp fra Reed Brody ved Human Rights Watch hentet ofrene ut bevis fra Tsjad. I 2000 ble Habré tiltalt for tortur av tingretten i Dakar.

nyhetsbrevet

Forsvarsadvokatene til Habré anket imidlertid tiltalen og saken ble henlagt fordi ankedomstolen mente at en senegalesisk domstol ikke hadde hjemmel til å straffeforfølge ham. Dette ble starten på en 10 år lang dragkamp om hvem som var folkerettslig forpliktet til å straffeforfølge Habré og hvordan man eventuelt skulle gjøre det.

Det er klart uheldig at ICCs straffesaker har vært så fokusert på Afrika.

Til slutt måtte Den internasjonale domstolen i Haag utgi en kjennelse i 2012 hvor de fastslo at Senegal under torturkonvensjonen var forpliktet til enten å stille Habré for retten selv, eller å utlevere ham til et annet land med kompetanse til å gjøre det.

Som følge av dommen fra Haag ble det fart på rettsprosessen. Den afrikanske union kom tidlig på banen med et tilbud om å hjelpe Senegal med rettsaken. Resultatet ble en «ekstraordinær afrikansk domstol» bygd inn i Senegals nasjonale domstoler.

Denne rettsmekanismen er et unikt strafferettseksperiment. Den innebærer at man introduserer internasjonale elementer i det ordinære senegalesiske rettssystemet. Saken blir ført av vanlige senegalesiske statsadvokater, men de anvender internasjonal strafferett og fører saken for internasjonale afrikanske dommer.

Dommerne er blitt utnevnt av Den afrikanske union og består av senegalesiske dommere og dommere fra andre afrikanske land. Dommeren som ledet tingrettshøringen, var eksempelvis fra Burkina Faso. Dette innebærer en form for internasjonalisering av det lokale rettssystemet. Mange mener at dette er veien fremover for den internasjonal strafferetten.

Den afrikanske union vurderer nå å melde seg ut av ICC.

Saker mot toppledere som Habré har inntil nå blitt gjennomført av store internasjonale straffedomstoler, som vanligvis har eksistert utenfor det nasjonale rettssystemet. En trend innen internasjonal strafferett er at rettsaker skal forankres nærmere det nasjonale systemet fordi de internasjonale straffedomstolene har vist seg å koste mye penger, og bruker gjerne 5-10 år på en rettssak.

Habré-saken ble derimot gjennomført på ett år og med relativt lave kostnader. Således er det mange som tenker at det å internasjonalisere nasjonale domstoler, slik at de kan ta tak i viktige internasjonale straffesaker, er bedre enn at saken blir sendt til ICC.

Dommen mot Habré kommer på et tidspunkt hvor forholdet mellom Den afrikanske union og ICC er tynnslitt. Den internasjonale straffedomstolen i Haag har i flere år blitt beskyldt av afrikanske ledere for å være «afrikafiendtlig» eller et vestlig neo-kolonialt prosjekt. Dette fordi ICC inntil nylig bare hadde etterforsket og straffeforfulgt afrikanske konflikter. Den afrikanske union vurderer nå å melde seg ut av ICC.

Det er klart uheldig at ICCs straffesaker har vært så fokusert på Afrika. Men, som jeg skriver i en forskningsartikkel i siste utgave av Internasjonal Politikk, reflekterer ikke denne kritikken det faktum at det er afrikanske land og FNs Sikkerhetsråd som i stor grad har vært ansvarlige for å sende afrikanske konflikter til ICC.

Det er en stor seier for hans ofre.

Flere afrikanske leder bruker også tilsynelatende kritikken av ICC som afrikafiendtlig for å hindre at de selv blir straffeforfulgt av domstolen.

ICC har i veldig liten grad vist seg handlekraftig nok til å ta tak i forbrytelser utenfor Afrika. Denne svakheten kan nå potensielt komme til å koste ICC dyrt, dersom afrikanske land velger å trekke seg ut av ICC en masse og oppretter sin egen straffedomstol.

Den afrikanske union vurderer å ta modellen som ble brukt i Senegal og gjøre den om til en permanent afrikansk krigsforbryterdomstol. De ønsker en «afrikansk løsning på afrikanske problemer». En slik domstol vil sannsynligvis bety slutten på ICCs tilstedeværelse i regionen.

Dommen mot Habré er en dom av internasjonal betydning. Det er en stor seier for hans ofre, som har kjempet i 26 år for å få ham stilt til ansvar og en seier som kan bane vei for lignende rettsaker i andre land. Ofre for regimer i andre deler av verden kan la seg inspirere av denne dommen og bruke den for å straffeforfølge sine egne ledere.

nyhetsbrevet