Ap dekker til sannheten om Libya

Nylig stemte Arbeiderpartiet med regjeringspartiene og begravde dermed opposisjonens forslag om en ekstern evaluering av det norske krigsbidraget i Libya. Slik tildekkes sannheten om Norges bombing av Libya i 2011. Med Aps stemmer ville forslaget fått flertall.

Arbeiderpartiet nektet å stemme for forslaget fra SV, Sp, Venstre og KrF om å gjøre det til fast praksis med ekstern evaluering av alle norske bidrag i internasjonale militære operasjoner. Det er bekymringsverdig og skremmende at Stortingets største parti, og tidligere regjeringsparti som ledet den militære intervensjonen av Libya med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, nekter å bidra med åpenhet rundt en militærkatastrofe.

Mellom 24. mars og 30. april 2011 slapp norske F-16 fly 567 bomber over Libya.

17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973, som tillot en militær intervensjon i Libya. Målet med intervensjonen var å beskytte sivile i Libya. Med en FN-resolusjon i ryggen, gikk NATO og Norge til krig med flybomber over Libya. NATO, med hjelp fra fredsnasjonen Norge, slapp 7642 flybomber over landet og bombet vekk alle mulige veier til en fredelig løsning.

Under Stoltenbergs ledelse ble Norge en av de mest aktive bombenasjonene i luftangrepet. c, mange over tett bebygde strøk. Norske myndigheter la mye av ansvaret for bombingen på pilotene. I Brennpunkt-programmet «De gode bombene» blir vi fortalt at 75 prosent av de norske bombetoktene ikke var planlagt på forhånd, men at det var pilotene selv som plukket ut målene.

NATOs militære intervensjon hadde ingen forutsetning for å innføre demokrati i Nord-Afrika. Det internasjonale samfunnets bombeangrep i Libya, viser i dag at FN og NATO hadde liten eller ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av å prøve å innføre demokrati og menneskerettigheter fra 40.000 meters høyde.

Det ble ført krig for regimeendring, for å fjerne en diktator, uten en plan for hva som skulle skje etter endt operasjon. Libyas suverenitet ble ikke respektert av NATO, og Norge bidro til å fjerne Gaddafi fra makten. Frem til Gaddafi ble fjernet fra makten og drept, hadde landet Afrikas høyeste levestanderd.

Det Arbeiderpartiet har gjort på Stortinget er ansvarsfraskrivelse.

I dag har denne nordafrikanske staten ingen fungerende sentral myndighet, domstol eller politimakt. Landet har kollapset. Det er opprørsgruppene som styrer Libya nå. Det er fritt spillerom for militsgrupper og terrorgrupper som IS, og Middelhavet er blitt en åpen flyktningrute.

Nå har vi sett hva invasjonen har ført til. Landet er lagt i ruiner og folket lider. Det ligger ingen automatikk i at man skaper demokrati ved å fjerne en diktator.

FNs menneskerettighetsråd etablerte en uavhengig granskningskommisjon (The International Commission of Inquiry on Libya), som skulle undersøke folkerettsbrudd under Libya-krigen. Granskningskommisjonen og flere menneskerettighetsorganisasjoner konkluderte med at NATO-intervensjonen i Libya førte til at minst 60 sivile ble drept under bombeangrepene.

Det Arbeiderpartiet har gjort på Stortinget er ansvarsfraskrivelse. Ap dekker til sannheten om Libya. For Arbeiderpartiet var den letteste utveien å ikke lære av egne feilgrep. Det er kanskje slik partiet vil fjerne debatten fra det offentlige rom. Arbeiderpartiet vil ikke granske grunnlaget for beslutningen om å sende bombefly. De vil ikke vite mer om bombingens resultater. Partiet er ikke interessert i hvordan deltakelsen i krigen har skapt militær uro og politisk kaos i Libya. I deres øyne har partiet og Stortinget ikke noe ansvar, og det er derfor ingenting å granske.

Den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den.

Det er ingen hemmelighet at mye av beslutningsprosessen rundt Norges Libya-bidrag ble gjort via telefon og SMS, og det framstår som veldig klart at beslutningen ble tatt uten et formelt vedtak i regjeringen eller en grundig debatt på Stortinget. Nå er det viktig at all informasjon om dette kommer ut i offentligheten, slik at vi kan sørge for at slike prosesser i framtiden blir gjort på en riktigere og mer demokratisk måte.

Norge handlet i god tro, men det hjelper ikke at intensjonen var god når konsekvensene er så brutale. Fem år etter Norges Libya-krig er det nødvendig med en offentlig granskning. Det må oppnevnes en granskningskommisjon som består av uavhengige eksperter etter modell av kommisjonen som gransker vårt bidrag i Afghanistan. Det burde være fast praksis med en evaluering av vår militære deltakelse, slik at vi kan lære av hva som gikk galt. Den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den.