Norske kampfly utførte 26 tokt og slapp 16 bomber over Libya i forrige uke, opplyser Forsvaret. AUF mener Norge må stille opp i Sudan når Norges oppdrag i Libya trappes ned. (Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret/ANB)
 *** Local Caption *** Norske kampfly utførte 26 tokt og slapp 16 bomber over Libya i forrige uke, opplyser Forsvaret. AUF mener Norge må stille opp i Sudan når Norges oppdrag i Libya trappes ned.
FOTO: Lars Magne Hovtun, Forsvaret/ANB

Libya-granskning vi kan lære av

Norges deltakelse i bombingen av Libya i 2011 var omstridt da den skjedde. I ettertid har diskusjonen fortsatt. En bred utredning om konsekvensene vil være nyttig for alle.

Den 19. mars 2011 satte en koalisjon av land i gang militære aksjoner mot Libya og daværende president Gaddafis styrker. To dager før, den 17. mars hadde FNs sikkerhetsråd vedtatt sikkerhetsrådsresolusjon 1973 som åpnet for bruk av militær makt for å beskytte sivile i Libya. Mandatet åpnet ikke for regimeendring, og stilte også krav om at Gaddafi skulle framstilles for en internasjonal domstol. Fem stater i sikkerhetsrådet, Brasil, Tyskland, India, Kina og Russland, avsto fra å stemme. Men ettersom hverken Kina eller Russland la ned veto, ble resolusjonen vedtatt. Den militære operasjonen bestod i hovedsak av fly- og rakettangrep mot styrker og infrastruktur som Gaddafi og hans styrker kontrollerte.

Norge spilte en sentral rolle i bombingen av Libya.

Norge spilte en sentral rolle i bombingen av Libya. For det første var Norge en pådrivernasjon for å få til internasjonal oppslutning om militære tiltak. Og da de militære aksjonene ble satt i gang var Norge raskt ute med å stille sine jagerfly til disposisjon. Norge slapp nesten 600 bomber over Libya. Alene stod Norge for nesten 15 prosent av alle bomber som ble sluppet. Norge trakk seg ut av koalisjonen 1. august, mens NATOs operasjoner mot Libya stanset 31. oktober – dagen etter at landets diktator Gaddafi ble drept.

Hvorfor granskning?

Det viktigste med en granskning av aksjonene er ikke å fine syndebukker, feil eller mangler, men å få kunnskap til å lære av erfaringer. FN, Norge og verdenssamfunnet vil i framtiden stå overfor situasjoner hvor det vurderes å bruke militære virkemidler for å beskytte sivile mot ekstreme overgrep. Beslutningen om å gå til krig er den vanskeligste beslutning en statsleder kan gjøre, vi trenger derfor åpenhet og debatt rundt disse erfaringene. Norges fredsråd mener at det er flere årsaker til at det bør foretas en offentlig granskning av Libya-bombingen.

For det første er det uklarhet om hvordan regjeringen besluttet at Norge skulle bli med i krigen. I etterkant er det ble blitt hevdet at beslutningen om å gå til bombing «ble tatt på SMS». Det er nok en overdrivelse. Men det er grunner til å reise spørsmål om beslutningen var godt nok forankret – både faglig og politisk. Norges Fredsråd mener at alle norske militære aksjoner skal behandles i åpent Storting. På den måte vil man sikre at norsk krigsdeltakelse har legitimitet og at det er åpenhet omkring årsakene til at en igangsetter en militær operasjon.

For det andre er det uklart i hvilken grad de norske bombetoktene bidro til å nå målene i FN-resolusjonen som var krigens legale grunnlag. Man vet for lite om hva de norske flyene bombet, om hvor mange sivile som ble drept som følge av norsk bombing og om Norge hadde kontroll på mål-utvelgelsen.

Argumentene for en granskning er mange, det samme er de som ber om det.

For det tredje vil en granskning kunne drøfte spørsmålet om hvorvidt en norsk deltagelse var nødvendig eller om Norge kunne bidratt med andre virkemidler. Mange hevder at Gaddafi var villig til å overgi seg og overlate makten til andre da bombekampanjen startet. Ettersom Gaddafi ble drept vil en trolig ikke få sikre svar, men en grundig granskning kan belyse spørsmålet.

Argumentene for en granskning er mange, det samme er de som ber om det.

Til klassekampen 9. juni uttalte APs leder Jonas Gahr Støre at: «Det er viktig med brede gjennomganger av militære operasjoner. Vi bør i tur og orden også trekke lærdommer av Libya-operasjonen».

Dette er en klok uttalelse av Støre som deles av mange, både innen det fagmilitære miljø, blant fredspolitiske aktører, de politiske partier, media og folk flest.

Hva slags granskning?

En granskning kan gjøres på ulike måter. En mulighet er et regjeringsnedsatt utvalg som det utvalget som gjennomgikk Norges engasjement i Afghanistan.

Afghanistan-utvalget, ledet av Bjørn-Tore Godal, leverte i juni i år en meget bred og god gjennomgang av den norske militære og sivile innsats i Afghanistan. Ikke alle var enige i utvalgets konklusjoner og anbefalinger, men det finnes knapt ett eneste menneske som mener at utvalgets rapport ikke er nyttig. Tvert om, nesten alle mener at utvalget har gjort en grundig jobb og at man i rapporten får belyst spørsmål som det er viktig å ta med seg i fremtidige militære operasjoner.

Norges Fredsråd mener granskningen skal  debatteres i Stortinget. Stortinget er folkets øverste organ og det er viktig at en rapport blir grundig debattert der og at rapportens anbefalinger vurderes av Stortinget. Når Stortinget kommer med anbefalinger på bakgrunn av denne type rapporter vil disse anbefalingene måtte følges.

Stortinget er folkets øverste organ og det er viktig at en rapport blir grundig debattert der og at rapportens anbefalinger vurderes av Stortinget.

For det andre er det viktig at man trekker på internasjonale eksperter i utvalget. I motsetning til Afghanistan er det få tunge eksperter på Libya i Norge. Spesielt folk med bred felterfaring fra Libya etter bombingen er det få av. Norges Fredsråd anbefaler derfor at det hentes inn internasjonale eksperter med tung landkunnskap.

Stortinget og regjering sitter nå med initiativet for å få på plass en bred granskning av Libya-bombingen og den bør igangsettes så raskt som mulig. Jo raskere en slik granskning blir gjennomført, jo raskere kan vi lære av det som skjedde den gang. Denne læringen vil gjøre Norge bedre forberedt neste gang vi vurderer deltakelse i en internasjonal militær operasjon.

nyhetsbrevet