Robust lykke

Språkrådet har begynt å kåre årets «Årets fyord». Det er ord “rådet meiner anten blir brukt feil eller for mykje. Enkelte har blitt brukt så mykje at dei nesten er tappa for meining”. På årets liste står «sinnsykt», «viktigheten av», «omforent» og selvfølgelig «robust». “Viktigheten av” ble nevnt i 1,1 prosent av alle innlegg fra Stortingets talerstol i 2014. Produktivitet ligger fortsatt et stykke bak i Stortinget, på 0,36. Det har fortsatt mening. Men hva mener vi egentlig med produktivitet? Og hva kan vi bruke den til?

Torsdag 11. februar legger Produktivitetskommisjonen frem sin andre rapport. Det er et overveldende mandat de har fått, begrunnet i «velferdsutviklingen på langt sikt». Hvis maktutredningene var statsviternes eldorado, er det økonomenes tur med produktivitetskommisjonen. De skal svare på det hele – men under overskriften produktivitet.

Produktivitet handler om å gjøre det beste ut av det vi har. Det kan beskrives vanskelig – for eksempel i såkalte logaritmiske funksjoner – eller lett. Det vanligste og enkleste målet på produktivitet, er arbeidskraftproduktivitet. Da måler vi hvor mye får vi ut av hver time vi jobber.

Tillit og sosial kapital, for eksempel, gjør oss mer produktive.

Fordi produktivitet handler om hva vi får ut av ressursene våre, handler det jo egentlig om alt. Innholdsfortegnelsen til Produktivitetskommisjonens første utredning viser dette veldig tydelig. Den inneholder blant annet deloverskriftene offentlig sektor, utdanning, samferdsel, kommunestruktur, næring og innovasjon, offentlig eierskap, urbanisering og regulering av bygg. Men er det fornuftig og nyttig å utrede store politiske spørsmål under dette ene målet? Er det i det hele tatt mulig?

Produktivitet er selvfølgelig viktig. Og det er mange ting som kan bidra til økt produktivitet – ting som ellers er bra også.

Tillit og sosial kapital, for eksempel, gjør oss mer produktive. Gudmund Hernes har beskrevet sosial kapital som «de sider ved nettverkene dine som letter det du prøver å oppnå – som når din tante kausjonerer for et lån fordi hun har tillit til deg». Tillit lønner seg. Vi leverer barna i barnehagen og setter pengene i banken fordi vi stoler på at det går bra. Dermed fungerer økonomien og arbeidslivet. Transaksjoner i næringslivet blir langt mer effektive når de to som samhandler, stoler på hverandre. I tillegg gjør tillit oss trygge og glade.

Og det er bra, for lykke gjør oss trolig også mer produktive. En studie fra Warwick University, ledet av økonomen og lykkeforskeren Andrew Oswald, viser tydelig sammenheng mellom lykke, sorg og produktivitet. Funnene harmonerer godt med moderne forskning på organisasjon og ledelse som peker på at når man gir medarbeiderne økt innflytelse og viser dem tillit gjennom ansvarlighet, forbedres også virksomhetens resultater. BI-forskerne Kuvaas og Dysvik viser at ansvarliggjøring av medarbeidere gir bedre økonomiske resultater, mer fornøyde ansatte, lavere fravær og mindre konflikter. Gudmund Hernes har også vist hvordan tillit og medvirkning på arbeidsplassen styrker sosial kapital – og evne til omstilling.

Høy produktivitet er et middel.

Ikke minst gjør den norske modellen oss produktive, selv om den ikke er noe de fleste av oss går og føler på i hverdagen Fordi norske arbeidstakere er høyt (og gratis) utdannet, er vi også flinke til å ta i bruk ny teknologi. Dermed må arbeidsgiver vurdere veldig nøye om hun skal ansette én til – eller i stedet investere i effektiviserende teknologi. Små lønnsforskjeller betyr at vi har relativt dyre butikkmedarbeidere og relativt billige ingeniører, slik at man ikke ansetter lavt utdannede folk til unødvendige støttefunksjoner. At du pakker varene selv i butikken, øker produktiviteten.

Når arbeidskraften er ganske dyr, betyr det også at virksomheter må og kan si opp medarbeidere for å sikre lønnsomheten, dersom det ikke er jobb til dem. Fellesskapet sørger for at de som blir til overs får ledighetstrygd til de finner ny jobb, noe som letter omstillingsprosseser som ellers kunne blitt store arbeidskonflikter.

Det kan selvfølgelig finnes flere veier til produktivitet. Et eksempel som gjerne trekkes frem er USA, som har valgt en helt annen vei enn Norge: Liten stat, lave skatter, sterke insentiver for å jobbe hardt. Men er det egentlig derfor USA har høy produktivitet? Robert Reich, arbeidsminister under Clinton og professor i økonomi, mener det skyldes helt andre ting. Han peker på mange år med sterk lønnsvekst i arbeiderklassen og bredt og i stor grad gratis utdanningstilbud. Dette er under sterkt press i dagens USA, der lønningene for arbeiderklassen har sunket dramatisk, og middelklassen har stagnert. Og også i USA har produktivitetsveksten avtatt.

Produktiviteten i Norge er fortsatt høy. Høyere enn snittet i OECD, og den øker. Men den vokser saktere enn den gjorde fram til 2005. Bør vi bekymre oss over det?

Det er mange mulige forklaringer på avtakende produktivitetsvekst, ifølge Produktivitetskommisjonens første rapport. Én kan være at mye av effektiviseringspotensialet i handelsbransjens massive digitalisering allerede ble tatt ut før 2005. En annen at ulike næringer har ulik produktivitet, og at næringer med lavere produktivitetsvekst vokser mer enn næringer med tradisjonelt høyere produktivitetsvekst. Vekst i tjenestesektoren og byggenæringen vil for eksempel redusere produktivitet, mens økt varehandel vi øke produktivitet. En tredje mulig forklaring er konjunkturnedgang blant våre handelspartnere.

Produktivitet er viktig. I årene som kommer blir vi færre som skal jobbe og vi kommer til å se lavere oljeinntekter på sikt. Da må vi få mer ut av mindre.

Men produktivitet er ikke et mål i seg selv. Høy produktivitet er et middel. Målet er et godt samfunn der vi kan leve gode liv. Da er det bra at ting som tillit og lykke øker produktiviteten. Men høy sysselsetting er et like viktig mål. Og jo mer produktive vi blir – jo flere presses ut av arbeidsmarkedet.

Husk at produktivitet måler hvor mye vi produserer per time jobbet. Det betyr at færre timer jobbet for samme produksjon gir høyere produktivitet.

Vi kan ikke passe barn eller undervise fortere.

Spania hadde i 2012 og 2013 den høyeste veksten i arbeidsproduktivitet i hele eurosonen. Dette til tross for at produksjonen falt med over tre prosent i samme periode og arbeidsledigheten eksploderte. Produktivitetskommisjonen sier det slik:

Inkludering av grupper i randsonen av arbeidsmarkedet vil kunne øke arbeidstilbudet. Dette vil være samfunnsøkonomisk svært lønnsomhet, selv om høyere sysselsetting blant eldre, innvandrere, uføre og syke isolert sett trolig vil redusere den målte gjennomsnittsproduktiviteten (NOU 2015:1, s. 59)

Noen oppgaver lar seg vanskelig gjøre mer produktive. Økonomen Eric Baumol står bak begrepet Baumol-effekten, som enkelt sagt beskriver problemene som oppstår når én sektor har høyere produktivitetsvekst enn en annen – mens lønnsveksten er noenlunde den samme.

Det betyr for eksempel at vi ikke kommer særlig langt med produktivitetsvekst i næringslivet dersom ikke offentlig sektor øker sin produktivitet like mye. Vi vil ikke ha et mye lavere lønnsnivå i offentlig sektor enn i privat sektor. Når produktiviteten vokser i næringslivet, øker lønningene. Da øker de også i offentlig sektor. Og velferdsstaten blir dyrere.

Baumol fant ut dette i studier av kultursektoren. En Beethoven-symfoni krever akkurat samme arbeidsinnsats i dag som på 1900-tallet. Men musikere tjener (heldigvis) likevel ganske mye mer enn de gjorde for to hundre år siden.

Man kan bare håpe at den heller ikke blir altfor viktig.

Det er mange slike symfoniorkestre i velferdsstaten. Vi kan ikke passe barn eller undervise fortere. En fødsel tar like mye tid som før. Men vi blir nødt til å gjøre mer med færre folk, der det er mulig. Kanskje kan flere bo hjemme lengre og klare mer selv. Da trenger vi smart og brukervennlig teknologi. Kanskje kan vanskelige medisinberegninger og flere tunge løft overlates til roboter som aldri har en dårlig dag og ingen risiko for muskel-og skjelettplager. Hvis vi skal ha like mange helse- og omsorgsarbeidere per omsorgstrengende, må én av tre jobbe i helse og omsorg i 2060. Det går jo ikke. Spør ikke hva teknologien vil gjøre med oss, men hva vi vil bruke teknologien til, sier Stefan Fölster i sin siste bok Robotrevolutionen.

Hvis vi skal ha råd til framtidas velferd må vi lykkes med å få flere i jobb av dem som nå står utenfor. Da trenger vi også en sterk velferdsstat – som får enda mer ut av mindre. Så enkelt og så vanskelig.

Hvordan vi skal gjøre det, er antakelig ikke spørsmål produktivitetskommisjonen kan svare på.

Det er ingen enkel oppgave produktivitetskommisjonen har fått. Man kan bare håpe at den heller ikke blir altfor viktig. Ellers kan produktivitet fort havne på Språkrådets fyord-liste neste år.