Høyre snakker så godt som aldri om sin desidert viktigste politiske sak: “Skattelette”.
I Stortingets spørretime 16. mars spurte Arbeiderpartiets partileder Jonas Gahr Støre statsminister og Høyre-leder Erna Solberg om hvor mange arbeidsplasser – sånn anslagsvis – vi hadde fått ut av de 50 millionene i skattekutt per dag som høyrepartiene har fått vedtatt.
Solberg hadde verken noe konkret tall eller noe anslag. Og ikke minst – hun svarte først uten å bruke ordet skattelettelser overhodet. Det illustrerer et forunderlig fenomen: Høyre snakker så godt som aldri om sin desidert viktigste politiske sak og satsing.
Det man faktisk har valgt å prioritere, og å bruke mest penger på, er helt fraværende.
Siden denne regjeringen tiltrådte har man gjennom skattekutt senket fellesskapets årlige inntekter med 18 milliarder kroner, det er den suverent største satsingen i budsjettene. Mens hver kvadratmeter asfalt feires med pauker og basuner, og det spises kake for hver eneste kommunesammenslåing, rulles de store pengene ut bakveien på Høyres Hus under “största möjliga tystnad”, som det heter på sirkus.
Da Høyre-lederen møtte pressen før regjeringens budsjettkonferanse, var dekningen fri for omtale av skattekutt. Dagbladet intervjuet partilederne 17. februar om deres sentrale tiltak mot jobbkrisa, heller ikke da valgte Solberg å løfte fram det som er, og har vært, Høyres hovedprioritering.
Da Solberg talte til Høyres sentralstyremøte 14. februar, var talen på 3193 ord – 1 av dem var “skattelettelser”. En liten titt på Høyres hjemmeside bekrefter inntrykket – der er Samferdsel, Trygge Arbeidsplasser, Skole og forskning og Helse og Omsorg presentert som partiets fire hjertesaker. Det man faktisk har valgt å prioritere, og å bruke mest penger på, er helt fraværende.
Det er nemlig ikke noe rop i befolkningen etter skattekutt.
Siden nyttår har ivrige informasjonsmedarbeidere i Høyre lagt ut over 50 nyhetssaker på partiets hjemmeside. Den eneste saken som nevner “skattelettelser”, er en henvisning til Solbergs før omtalte tale til sitt sentralstyre. Høyrelederens nyttårstale er behørig lagt ut – også den kjemisk fri for både skryt av skattelettelsene som er gjort og varsel om de nye man må anta vil komme.
Denne bemerkelsesverdige forskjellen mellom hva Høyre velger å snakke om, og det de faktisk prioriterer å gjøre, er ikke noe nytt. I forrige stortingsperiode løftet man fram Kunnskap og forskning, Samferdsel og Skatt som tre likeverdige satsingsområder. I virkeligheten var det langt fra noen likeverdighet i prioriteringene – ikke overraskende gikk over 70 prosent av de foreslåtte budsjettendringene fra Høyre (da de satt i opposisjon) til skattekutt.
Men på tross av denne klare prioriteringen gjennom hele perioden: I sin åpningstale til Høyres landsmøte kort tid før valget i 2013 nevnte ikke partilederen “skattelettelser” en eneste gang.
Når Høyre velger å gjøre det slik, er det etter en kynisk vurdering. Det er nemlig ikke noe rop i befolkningen etter skattekutt. Foran valget i 2013 nådde ikke skattekutt en gang opp blant de 10 viktigste sakene velgerne nevnte i en stor undersøkelse Norstat gjorde for NRK.
Det er som om skattekutt er Høyres svar på Voldemort fra Harry Potter-bøkene.
I perioden da skattekuttene til de rikeste ble bredt diskutert i offentligheten, sank også oppslutningen om regjeringspartiene dramatisk. Samtidig er ønsket om å flytte ressurser til de aller rikeste sterkt, både hos Høyre og Fremskrittspartiet. Norges tusen rikeste har fått i gjennomsnitt 768 800 kroner i skattekutt av den blåblå regjeringen. Løsningen blir derfor å snakke om noe, mens man gjør noe helt annet.
Når Høyre en sjelden gang på eget initiativ snakker om skattekutt, slik Torbjørn Røe Isaksen gjorde i Klassekampen 17. mars, handler det om hvor lite man skal kutte.
Man kan vanskelig tenke seg et annet parti opptre på denne måten. Alle andre løfter sine viktigste satsinger høyt, pusser dem blanke og profilerer dem utad der det overhodet er mulig. Det er som om skattekutt er Høyres svar på Voldemort fra Harry Potter-bøkene, det hvis-navn-ikke-skal-nevnes.
(Denne teksten sto først publisert i papirutgaven av Klassekampen 19. mars).
Kommentarer