Vi bestemmer – ikke regjeringseliten

I dag våknet jeg opp som vanlig, i ettromsleiligheten som jeg leier nederst på Grünerløkka i Oslo sentrum. Det begynner å bli kaldt i det kombinerte sove og -stuerommet nå, men det går egentlig greit for jeg fyrer med en oljeovn jeg har fått låne av pappa. Og så hjelper det at vi er to stykker i den 120 cm brede senga. Nesten tre, for til våren skal jeg få mitt første barn. Det er det flere som skal, innvandringsminister Sylvi Listhaug er også gravid.

Mer om det lenger ned i teksten.

Men først: det er så mange «eksperter» som skal fortelle oss vordende foreldre hva som er rett og galt. Også når det kommer til foreldrepermisjon, og hvordan den ikke skal fordeles. Spesielt ytterste høyre med Frp-eliten tror de har definisjonsmakt på hva som er best, og er fryktelig glad i å bestemme over oss. Det gjør de jo forsåvidt også, da de sitter i regjering og dermed legger reglene for sånne som meg og kjæresten min. Fire uker mindre enn det de hadde krav på for fire år siden får pappaene nå, heldigvis har kjæresten min en arbeidsgiver som liker barn.

Så til poenget: Sylvi Listhaug har startet blogg. På bloggen har hun skrevet om venstresiden og feminister, sånne som meg altså.  Hun adresserer oss som “feministeliten”.

Jeg visste allerede at hun og jeg er to ganske forskjellige personer, på mange måter, før jeg leste bloggen hennes. Men i dag morges, mens jeg scrollet nedover nyhetsfeeden i senga, i det kalde rommet på Grünerløkka, tok jeg meg selv i å lure på om det eneste vi egentlig har til felles er den tilstanden vi begge nå befinner oss i.

Vi har en ganske forskjellig bakgrunn Sylvi og jeg, to vordende mødre. Hun er odelsjenta fra Sunnmøre, mens jeg er datter av en håndverker og en servicemedarbeider fra Oslo Øst. Hun tjener en million i året som statsråd, mens jeg tjener godt under halvparten på å hoppe fra vikariat til vikariat. Hun bor i et flott hjem, på Oslos beste vestkant (jeg så bildene i Se og Hør), mens jeg leier en ettroms nederst på Løkka til blodpris. Hun går på jobb med en hel stab av rådgivere rundt seg, jeg går på jobb og må gjøre jobben min selv. Sylvi Listhaug kaller sånne som meg for elite, men jeg er ikke dum selv om jeg er vant til mindre enn henne; jeg forstår at hun farer med løgn.

Sylvi Listhaug sitter på en gullstol, mens hun peker finger til folket og ber dem om å ta seg en kake fordi de ønsker seg ting som en trygg pensjon.

Av erfaring: Det pleier å være sånn med eliten, de med både makt og penger, at de har ressurser til å svartmale alle under dem dersom det er nødvendig for å holde på makten. Sparke nedover, kaller noen det, og mener at man skal holde seg for god til sånt. Den tid er forbi, og dessuten så sparker jeg uansett oppover når jeg sparker tilbake: Sylvi Listhaug sitter på en gullstol, mens hun peker finger til folket og ber dem om å ta seg en kake fordi de ønsker seg ting som en trygg pensjon. 

Det er Listhaug som er eliten. Det må folket forstå. Jeg er lei av at eliten skal fortelle folk flest, folk som meg og min familie, hva som er riktig og galt.

Det som er riktig for dem, trenger ikke være riktig for oss. Det er mye som tyder på det i konsekvensene som tegner seg av en grådig politikk. Det er flere verdier i livet enn penger, gods og gull. Verdier som blant annet har gjort meg til feminist. Vi må dele på det vi har på en mest mulig rettferdig måte. Verdier som fellesskap og nestekjærlighet smuldrer vekk under ledelse av en kald, egoistisk politikk som tar fra de fattige og gir til de rike. Mindre skatt til de rikeste er nettopp det.

Jeg er lei av at eliten skal fortelle folk flest, folk som meg og min familie, hva som er riktig og galt.

Feminisme for meg er som varmeovnen på rommet mitt. Jeg har ikke satt den der bare for meg selv, jeg har også satt den der fordi det er flere enn meg som vil dra nytte av den varmen: Kjæresten min, naboene og det livet som vokser inni meg. Sylvi Listhaug, og politikken hennes, vil skru av hele varmeovnen og gi sånne som meg skylda for at resten fryser. Frekkhetens nådegave.

Høyresiden bruker ofte å beskylde venstresiden i politikken for å være opptatt av det materielle, ironisk nok. De beskylder oss for å være egoister fordi vi ikke bryr oss nok om de som har aller minst, de som ikke engang har en ettroms og en varmeovn nederst på Løkka. Så de kaller oss for “eliten”. Det er som oftest stikk motsatt, man ser flisen i andres øyne, men ikke bjelken i sine egne der man sitter god og mett i gullstolen sin, på Oslos beste vestkant, og utroper alle andre til blodsugere.

Og til dere som nå har lest hele innlegget og lurer på hva det blir: DET BLIR EN FEMINIST!