Alt er deres feil: Gale mødre og deres små synder.

Det er flust av mødre i litteraturer, er det ikke?

De er jo der, selv når de ikke er der, disse  mødrene med sin konstante tilstedeværelse. En stemme i bakhodet. En samvittighet. De har satt oss til denne verden, elsket oss, eller prøvd etter beste evne. Noen prøvde kanskje ikke godt nok og noen forlot barna sine. Noen forlot dem frivillig og andre ble frarøvet livet sitt i sesongene før den lange vinteren.

Uansett hvordan en mor er, hvordan hun snakker, kler seg, oppfører seg, oppdrar og elsker sine barn, vil hun også som regel være skyld i det som går galt i sine barns liv. Det kan virke som det å måtte ta skylden for alt er en slags grunninnstilling hos mødre; hun er den perfekte syndebukk fordi vi tror hun er kodeskriveren bak alle våre små menneskelige algoritmer.

Rose lurer på hvorfor vårt sosiale forhold til mødre ofte er problematisk?

Når jeg tenker på mødre i litteraturen er det i form av fraværet av en mor i Henry James’ Portrait of a Lady og Bessie, moren til Franny og Zooey i Salingers lange novelle Franny and Zooey. Scenen hvor Bessie, ikledd et hårnett, kommer inn på badet for å sitte ved sin ganske voksne sønn der han ligger i badekaret, er både trist og komisk på samme tid, bare slik Salinger får til.

Og jeg har alltid lurt på om det ville endt annerledes for unge Isabel Archer hadde hun hatt et moderlig råd tilgjengelig.

Men igjen, sett bort ifra Mummi-mamma har mødre et ganske dårlig rykte på seg i litteraturen. Tenk på Philip Roths Sophie Portnoy, den irriterende freudianske stereotypen av en slitsomt overbeskyttende, jødisk mor som ødelegger livet til lille Portnoy når han må dra på butikken for å kjøpe bind til henne.

For ikke å snakke om Evripides’ Medea, som tar hevn på sin utro og forræderske mann Jason ved å drepe hans nye kone og sine egne to barn før hun reiser av gårde for å starte et nytt liv.

Morsrollen er visst en vanskelig kamp å vinne.

Moderlig fraværende

Men det mest påfallende er kanskje fraværet av mødre i litteraturen, karakterene lever sine liv hvor det virker som om båndene til opphavet har blitt kuttet og kastet og kan dermed ikke bøtes. Eller hvordan mødres feilaktige behandling av livet sett fra et barns perspektiv blir årsaken for alt som senere går galt i deres liv, selv langt inn i voksen alder.

Dette er utgangspunktet for den britiske feministen og litteraturkritikeren Jacqueline Roses siste utgivelse, langessayet Mothers, An essay on Love and Cruelty (2018). Kjærlighet og ondskap, to karakteristikker som lever i et mer intimt samboerskap enn man kanskje tror:

Fordi en av de mektigste ideologiene om morsrollen fremstiller seg som evigvarende og uforanderlig – from here to maternity – må spørsmålet da bli: har det alltid vært slik? Når alt kommer til alt, et av de første feministiske prinsippene er at om du vil utfordre en stereotype, spesielt en forkledd som natur, dyd eller essens, om ditt mål er å dra den ned fra sin pidestall eller dra den opp fra skitten hvor den gror, prøv å identifisere hvor alt startet. Eller bedre, se til en tid og et sted hvor – kanskje – den ikke engang var der.[i]

Mange av oss ser nok verden delvis gjennom våre mødres øyne, for der er hun som har lært oss å se

En av Roses viktigste argumentasjon er egentlig mer et spørsmål fordi dette gjelder oss alle og må derfor behandles generelt. Rose lurer på hvorfor vårt sosiale forhold til mødre ofte er problematisk?

Kan det ha med å gjøre at et barns forventning, eller samfunnets forventning, er at en mor skal være varme og kjærlighet inkarnert? Mulig, men ingen kan være bare varm og kjærlig til enhver tid, mødre er jo også mennesker.

Og mødre føler på alt som alle andre føler på, og kanskje de føler enda sterkere enn resten av oss fordi de ikke bare føler problemene for seg selv, men også for sine barn. Mødre er helter, og det er derfor er det også så lett å hate dem. Fallhøyden er alltid høyere for helter enn den er for oss andre dødelige.

En verden mindre

Det er ikke til å stikke under en stol at kvinner i lønnet arbeidsliv historisk sett er et forholdsvis nytt konsept og kombinert med kanskje verdens eldste yrke (nei, ikke prostitusjon), det å være mor, vil det ifølge Rose, oppstå friksjon. Dette belager seg på to filosofiske grunnsteiner:

Den ene er at mødre på ubehagelig vis er tett knyttet til døden, og døden er liv, altså grunnlaget for hvorfor vi er her. For mange kan det være problematisk, spesielt for menn, at den eneste grunnen til at de i det hele tatt er, kommer av en kvinnes biologiske evne til å bære dem frem.

Det eksistensielle baserer seg også på tanken om at mødre minner deg på at en gang var du ikke her, og at på et tidspunkt vil både du og din mor ikke lenger være her. Det vil være slik Orwell skrev, et sinn mindre, en verden mindre.

Det er en ting å tenke på at du skal frarøves ditt liv og verdenssyn, men det å miste en mors verdenssyn kan føles som å miste ditt eget på samme tid. Mange av oss ser nok verden delvis gjennom våre mødres øyne, for der er hun som har lært oss å se. Vi skylder altså våre liv til våre mødre.

Ekskludering av en kvinne er fortsatt historien om en kvinne. Selve utelatelsen er også hennes plass i historien.

Det andre poenget som er et angrep på patriarkalske holdninger og stammer fra Adrienne Richs bok Of Woman Born: Motherhood as Experience and Institution, er at alt liv på planeten er født av kvinner. Det er mye som tilsier at det mannlige tankesettet er hjemsøkt av kraften bak ideen om kvinnelig avhengighet for liv i seg selv.

Kvinnen og moren er dermed umiddelbart knyttet til livet og døden. For noen kan livet føles uutholdelig til tider og hvem bedre å skylde på enn det ene mennesket som ga oss livet? Deretter må vi møte vår begrensede eksistens i møte med hun som ga oss liv.

For noen vil en mor være en påminnelsen om å livet er begrenset. Tenk bare på hvordan foreldrene våre forandrer seg og eldes for hver gang vi reiser «hjem» for å besøke dem.

Vi tenker på dem som konstante og uforanderlig, helt til vi møter dem og må innse at fordi de eldes gjør også du det, og med det er nærmere et tap av et verdenssyn. Først deres og deretter ditt.

Virginia Woolf spurte kvinnen om hun visste at hun var det mest omdiskuterte dyret i verden. Og kanskje er det sånn at det spørsmålet ikke bare hviler på den klamme patriarkalske maktkampen, men også har et eksistensielt element til seg. Enigmaet kvinnen er også enigmaet «mor», og gjennom litteraturen kan man prøve å løse gåten om henne, og dermed om seg selv.

Vårt felles historiske narrativ har vært dominert av menn, og han kan også ekskludere hennes historie fra litteraturen. Ekskludering av en kvinne er fortsatt historien om en kvinne. Selve utelatelsen er også hennes plass i historien.

Eva og opphavet

En novellesamling av den britiske debutanten Chris Powers kom også ut i år med samme tittel, Mothers. Spesielt én karakter skiller seg ut i boka, en svensk kvinne ved navn, ironisk nok, Eva. Powers portretterer henne i tre ulike historier i tre faser av livet. Den første som ung jente i Stockholm i tiden like før moren hennes døde av kreft; som ungdom reisende rundt i Europa uten mål og mening.

Eva finner seg ikke til rette og har problemer med å forholde seg til menn og avviser ofte deres selskap. Og sist, da er Eva gift, har fått et barn, blitt schizofren for så å ha forlatt både mann og barn. Eva gjenopptar kontakten med familien gjennom ved å sende dem små postkort hvor hun forteller at hun har det bra.

I novellen «Summer 1976» skriver Powers om tiden etter at Eva har mistet moren sin:

Hun levde i to år til, men jeg så aldri det ansiktsuttrykket igjen. Det kommer tilbake til meg fortsatt, om nettene når jeg ikke får sove. Hvem var hun egentlig, denne kvinnen? Hun var min mor selvsagt, men det var bare en del, og jeg vil kjenne alle delene.[ii]

Det kan virke som om den største synden en mor kan begå er å forlate barnet sitt

Mødre er en gåte. Vi kjenner bare versjonen de lar oss bli kjent med. For oss er de sjelden sitt navn, de er «mamma» eller «mor». Med oss barn får de et nytt navn, et nytt liv.

Vi kan ikke kjenne dem som den de var før, vi kan bare kjenne dem gjennom historiene de forteller om seg selv, og som oss andre redigerer de historien om sitt liv. De er også private vesen. Så spørsmålet vil alltid være, hvem er disse kvinnene vi kaller for mor eller mamma?

Mødre synder de også. Eva går fra å være en jente til kvinne, til mor, og som sin mor forlater hun sitt barn. Det kan virke som om den største synden en mor kan begå er å forlate barnet sitt. Hun er dømt til å begå den samme feilen som sin mor; hun døde ung og Eva blir også syk og dør i ung alder. Eva ble til slutt sin mor. Uansett hvor lenge man rømmer slipper man ikke unna sitt opphav. Bare i det å være født er man allerede dømt til å feile i livet.

Hadde det vært far som forlot Eva og barnet hadde historien vært en annen. «Hva vil skje med kvinnen når hun ikke har en mann som kan bidra med sin lønnsinntekt?», ville vi nok tenkt. Vi tenker aldri på lønn når vi leser om mødre som forlater hjem og familie. Da tenker man ofte «hvordan i all verden kan hun finne på å gjøre det mot mann og barn»?

– Vi kan kalle det Nora-syndromet. Dette fremmer tanken om at det eksisterer et annet forhold mellom en mor og et barn enn det gjør mellom far og barn. Det er kanskje ikke rettferdig mot far, men slik er det nå uansett. Og det er kanskje derfor det ofte er mor som får skyld når ting går galt (det finnes unntak til dette), fordi det er hennes jobb å sørge for at barna lever opp til å bli gode samfunnsborgere, som om det er gitt at kvinner alltid er gode, eller bedre samfunnsborgere enn menn.

Og hvis hun ikke er tilstede eller begår feil, som Sophie Portnoy og sender sønnen sin på butikken for å kjøpe bind til en blødende mor, vel, da er alle feil som blir begått etter det tidspunktet berettiget fordi «mamma» ikke oppdro barnet riktig.

Ved å nekte å få barn har kvinner makt til å bringe verden til sitt endelikt

Kanskje det var å gjøre Powers noveller en bjørnetjeneste ved å lese dem etter Roses essay, men det endrer ikke det faktum at Powers har skrevet seg inn i en lang rekke av menn som skriver om kvinner og mødre, og jenter som vokser opp til å bli mødre, som synes det er for vanskelig å leve livet slik det er forventet at det skal leves.

Michael Cunnighams Laura Brown fra romanen Timene beveger seg i bakgrunnen her. En husmor på 50-tallet fanget i tidens konformitet, lesbisk og en dårlig husmor, hun kan ikke engang bake en kake. En dag forlater hun barnet, som senere viser seg å være homofil, har fått aids og begår selvmord ved å hive seg ut av et vindu.

Det er vanskelig å vite hvilken ende man psykologisk sett skal starte med slike scenarioer. Men det er alt for lett å gi Laura Brown skylden for alt som senere gikk galt i sønnens liv.

Morsmål

I Medea, en stund før Medea tar livet av sine to sønner, kunngjør koret i en tale at de kvinnene som ikke får barn lever lykkeligere liv. Det er ingen andre å ta vare på, ingen bekymring om du har født et godt eller ondt barn, eller den endeløse frykten om at døden vil kunne ta barnet ditt.

Rose påpeker at dette er nok den uhyggelig siden av det å være mor og som feminister har påpekt, ved å nekte å få barn har kvinner makt til å bringe verden til sitt endelikt. Ikke rart at tjenerinnen i The Handmaid’s Tale blir spesielt tatt vare på. Uten dem er det ikke liv eller et samfunn for menn å regjere over.

Enten blir man ødelagt i fraværet av å bli mor fordi man ikke kan gjøre det kroppen er laget for, eller så blir man gal fordi man som mor er dømt til å feile

Men barnløsheten bringer nok ikke lykke og en følelse av makt hos alle. Miss Havisham i Dickens Great Expectations skulle få alt. Hun skulle gifte seg, hun hadde penger og skulle få lov til å bli det samfunnet forventet av henne, en kone og senere, en mor. Men hun blir forlatt like før bryllupet, så livet hennes stoppet.

Klokkene stoppet i det hun ikke lenger kunne fylle rollen hun var født for. Hun forblir dermed en evig ung, brud og som Eva blir hun gal. Kanskje dette er mannens straff over kvinner, en total sosial maktutøvelse, en berøvelse.  Fordi, slik Rose og Rich hevder, når mannen er avhengig av kvinnen for liv, må hun straffes for å forstå at på alle andre plan i livet er mannen i kontroll og han kan sørge for at hun ikke får oppfylle sin rolle i livet ved å forlate henne. Det finnes ingen vei ut av galskapen.

Enten blir man ødelagt i fraværet av å bli mor fordi man ikke kan gjøre det kroppen er laget for, eller så blir man gal fordi man som mor er dømt til å feile. For hvordan skal man kunne oppdra barn til å bli gode borgere, når man selv ikke alltid vet hva det er? Som Holden Caufield så pent sa det: «Alle mødre er litt gale».

Grunnen til at jeg tenker på karakteren Isabel Archer er nok fordi jeg også tror at om hun hadde hatt moderlige råd tilgjengelig kunne hennes skjebne vært annerledes. Kanskje hun ikke hadde måttet velge, kanskje hun ikke ville havnet i et ulykkelig ekteskap? Men faktum er at det er ingenting som tilsier at et moderlig råd ville hjulpet, jeg bare innbiller meg at det vil være slik fordi jeg også ser på min mor som noe annet enn bare menneskelig.

Jeg ser på henne som noe som sitter med svarene, som kan fortelle meg hvorfor mennesker og verden oppfører seg slik den gjør.

Jeg vet at min mamma ikke er et orakel, men hun besitter fortsatt evnen til å sette ord på svarene til spørsmålene jeg nok allerede vet svarene på fra før av. Men fordi det er hun som har lært meg å se, å tenke, å være, er det også ofte lettere å få henne til å fortelle meg om verden.

En mor er jo ofte en hel verden. Og da er det ikke rart de får skyld i alt som går galt. For det vil jo si at vi har tatt til oss deres lærdom feil, eller forvaltet den feil, og det er alltid enklere å skylde på noen som aldri vil stoppe å elske oss, enn det er å skylde på oss selv og leve med det.

[i] Jacqueline Rose, Mothers, an Essay on Love and Cruelty (London, Faber and Faber, 2018), s. 37-8. Oversatt av Eirin Andresen Betten

[ii] Chris Powers, Mothers (London, Faber and Faber, 2018), 24. Oversatt av Eirin Andresen Betten