FOTO: Netflix

Overgått av virkeligheten

Det har blitt en klisjé å si at virkeligheten overgår House of Cards. Men… den gjør jo det.

Terningkast 4: House of Cards er grei underholdning, men ikke så bra som det en gang var.
Terningkast 4: House of Cards er grei underholdning, men ikke så bra som det en gang var.

Sesong 5 av den populære amerikanske Netflix-serien House of Cards begynner der den forrige sesongen sluttet: Frank og Claire Underwood er låst i en stadig mer skitten og bitter kamp mot den unge guvernøren av New York, Will Conway, og hans general-venn Ted Brockhart.

Underwood-ekteparet er nå lei av å vinne velgernes hjerter. I sesong 5 er det frykt som står i sentrum. I traileren til sesongen hører vi en belærende Frank som snakker om velgere som små barn som ikke vet sitt eget beste, og som trenger opplæring: «Underwood 2016, 2020, 2024, 2028, 2032, 2036. One Nation Underwood».

Her leverer den nyeste sesongen av den en gang så banebrytende serien. Vi får kaos, frykt og intriger servert på løpende bånd.

Og ganske riktig: Her leverer den nyeste sesongen av den en gang så banebrytende serien. Vi får kaos, frykt og intriger servert på løpende bånd. Og det hele er slett ikke alltid  iscenesatt av «skurkene» i serien, men heller folk mye nærmere Det ovale kontor.

Frank og Claire er heller ikke lette å få has på i sesong 5 av den populære Netflix-serien House of Cards. Foto: David Giesbrecht / Netflix.
Frank og Claire er heller ikke lette å få has på i sesong 5 av den populære Netflix-serien House of Cards. Foto: David Giesbrecht / Netflix.

Serien speiler virkeligheten med innslag av hacking, etterforskninger, krisen i Syria, og både et byråkrati og et parti som ikke helt vet hva de skal gjøre med sin egen leder.

For kjedelig for virkeligheten?

Etter å ha sett den nye sesongen, sitter jeg likevel igjen med en følelse av at House of Cards har blitt offer for en nærmest surrealistisk virkelighet som serieskaperne vanskelig kunne forutse og som på mange vis overgår fiksjonen. Det var jo evnen til å sjokkere som gjorde House of Cards så spesiell da serien i sin tid ble lansert. I en Trump-verden skal det litt mer til å få til samme effekt, om det i det hele tatt er mulig. Og her leverer ikke denne sesongen.

I møte med sesong 5 undrer jeg på om serien speiler fortida eller framtida. Uansett kan vi lære noe av den.

Det er nytt at vi denne gangen blir bedre kjent med Frank og Claire – de viser mer sårbare og mindre kalkulerende sider, ja til og med følelser (!). Det er på tide, kan man mene, at vi endelig blir litt kjent med dem. Men samtidig: Nå har det gått så lang tid at det nesten blir rart å se dette alfaparet i svake øyeblikk. Vi får dessuten mer «alenetid» med Frank, noe som blir i overkant mye etter min smak, men som andre trolig vil ønske velkommen. Til tider viser både Frank og andre hovedrolleinnehavere tegn på at de er i ferd med å miste grepet. Dette kan være et forsøk fra serieskapernes side på å trekke paralleller til den virkelige verden, der Donald Trump jo ikke akkurat framstår som stabiliteten selv. Grepet fungerer også ganske bra, men kanskje ikke på måten man først tenker seg det: Det er i møte med president-parets unge utfordrer i valget, at serien kaster de meste interessante skyggene over den politiske virkeligheten.

En spådom for 2020

I møte med sesong 5 undrer jeg nemlig på om serien speiler fortida eller framtida. Det lett å lese sesongen som en karikatur på fortida. George W. Bush fikk mye kritikk for å spille på frykt i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001 og i opptakten til Irak-krigen halvannet år senere.

Patricia Clarkson (til høyre) er en mystisk og spennende figur som Jane Davis i sesong 5, men holder det? Foto: David Giesbrecht / Netflix
Patricia Clarkson (til høyre) er en mystisk og spennende figur som Jane Davis i sesong 5, men holder det? Foto: David Giesbrecht / Netflix

Men kanskje er det mer interessant å se House of Cards som en mulig spådom om framtida? Will Conway, den unge og virile guvernøren som selvsikkert går i strupen på Underwood kan fort tegne et bilde av en demokratisk kandidat i det neste amerikanske presidentvalget. Det er ikke vanskelig å se for seg en presset Trump, som da kanskje har mer erfaring i det politiske spillet, som bruker både frykt og andre knep for å holde utfordreren på armlengdes avstand. Resultatet blir det samme som i serien: republikken synker sakte, men sikkert nedover i en autokratisk hengemyr.

Kunsten å melke et plott ihjel

Har du elsket alle sesongen av House of Cards så langt vil du også like denne, men forventer du mer kan du fort risikere å bli skuffet. Suksesser som True Detective (Sesong 1) og The Honorable Woman er knallgode nettopp fordi plottet avsluttes etter én sesong. I disse seriene får vi akkurat nok til å beholde nysgjerrigheten, og må dermed leve med evig lengsel etter mer. Det kunne House of Cards klart hvis den ga seg på topp. Kanskje ikke etter én sesong, men med toppen tre kapitler på nivå med debutåret.

Da sesong 2 ble lansert, hadde jeg premierekalas i en leilighet full av venner. I år husket jeg knapt at den nye serien skulle komme nå.

Andre serier, som Game of Thrones, har løst dette ved å ta livet av bortimot alle rollefigurene. Til en viss grad gjør House of Cards dette, men likevel lever enkelte rollefigurer irriterende lenge etter egen død, også i sesong 5. Og det er litt av problemet: det er lite nytt her. Riktignok gjør Campbell Scott (som Frank Usher) og Patricia Clarkson (som Jane Davis) solide innhopp og står for litt fornyelse. Selv satt jeg likevel igjen med en følelese av at historien fra forrige sesong fortsetter for lenge. Jeg skulle ønske meg mer av noe nytt.

Etter sesong 1 av denne serien telte jeg ned dagene til neste. Da sesong 2 ble lansert, hadde jeg premierekalas i en leilighet full av venner. I år husket jeg knapt at den nye serien skulle komme nå. Misforstå meg rett, sesong 5 er helt grei, men House of Cards burde vært mer enn det.

Se traileren her: 

 

nyhetsbrevet