Årets julegave til Donald Trump?

To uker før det amerikanske mellomvalget høsten 2018, publiserte Trump-administrasjonen en drøyt 70-sider lang rapport om det de kalte «ulempene ved sosialisme». I The Opportunity Costs of Socialism nevnes Venezuela, Kina under Mao Zedong og Sovjetunionen som land som alle har gått til hundene på grunn av feil valg av samfunnssystem.

Men rapporten nevner også Norge og Norden i samme slengen, og vi blir fremstilt som delvis mislykkede samfunn. 

Det er lett å dra på smilebåndet av slikt. Det gjorde nok mange også da de leste briten Michael Boots harselerende bok om Norden, fra 2014, The Almost Nearly Perfect People: The Truth About the Nordic Miracle. Forfatteren hadde nok å ta tak i mente han; uforløste følelser, alkohol, kjedsomhet og ensretting. Slikt er underholdende. Nå kommer en annen type bok på markedet, som nok ikke vil selge like mye, til det er språket for akademisk. Men den er desto viktigere.

Boken kaster et langt nysgjerrig og åpent blikk på den nordiske modellen. Den er publisert på et av verdens ledende akademiske forlag innen humaniora og samfunnsvitenskap, Routledge. Sustainable modernity. The Nordic Model and Beyond. (Red. Nina Witoszek og Atle Midttun) har helt andre perspektiv enn den amerikanske presidentens økonomiske rådgivere.

Mange innfallsvinkler

Redaktørene Witoszek/Midttuns har invitert inn (evolusjonære) biologer, historikere, antropologer, pedagoger, sosiologer, geografer og politiske økonomer, for å forsøke å få et samlet blikk på en kompleks modell. Boken er på engelsk for å nå et større publikum, og det er viktig i denne sammenhengen. I en tid med populisme, brudd med eksisterende internasjonale samarbeidsrutiner og institusjoner, og et allment råere debattklima, burde boken kunne inspirere til debatt også i andre land.

Witoszek/Midttun kaller de nordiske landene for «well-being societies», i stedet for «welfare societies».

Witoszek/Midttun kaller de nordiske landene for «well-being societies», i stedet for «welfare societies». Jeg liker denne språklige «nyvinningen», i alle fall med tanke på et mulig amerikansk publikum. Der i gården oppfattes raskt «welfare», som almisser og noe negativt.

I et innledende kapittel beskriver Witoszek/Midttun den nordiske moderniseringsprosessen og fremveksten av et velferdssamfunn som ble bygd opp gjennom tre ulike stadier. Disse er ikke ulikt andre moderne samfunn: Et første stadium med teknologisk og økonomisk modernisering, gjennom større industrielle satsinger. Neste moderniseringstrinn er fremveksten av et mer inkluderende samfunn, med velferdsordninger.

Siden 1970-tallet er vi nå inne i det Witoszek/Midttun selv har døpt «økomodernitet». I denne moderniseringsfasen tar samfunnet innover seg de miljø- og klimautfordringer vi står overfor. Den møter vi ved miljølovgivning, og ved å endre energimiksen vår. Her har også den nordiske modellen et stykke å gå, ikke minst i Norge, med vår avhengighet av olje- og gassnæringen. Det er med andre ord også store innebygde motsetninger i det vellykkede nordiske, noe forfatterne påpeker flere ganger.

Noen avgjørende kulturelle forutsetninger

Vi hadde noen sosiale og kulturelle fordeler i vår del av verden, med en svakere føydalstruktur enn på kontinentet, en sterk tradisjon med frie bønder og fiskere, tidlig lesekyndighet, og en moderniseringsbølge som ble drevet frem av både elitens og allmuens våpendragere.

I et meget leseverdig kapittel om nordisk humanisme som en viktig årsak til fremveksten av velferdssamfunnet, skriver Witoszek og historikeren Øystein Sørensen godt om den lange tradisjonen med diktere og tenkere som satte «solidaritet» i bred forstand på dagsorden. Norge hadde Wergeland og Bjørnson, Sverige Selma Lagerlöf.

Senere kom eventyrere/vitenskapsfolk/solidaritetsarbeidere, som Fritjof Nansen. Dette ga næring til en underliggende humanisme og aktivisme, lenge før «godhetsregimet» ble et begrep. Historikeren Terje Tvedt har forsøkt å tidfeste «godhetsregimet» til 1960-tallet, og forklarer det nærmest som et konspiratorisk fenomen, hvor noen organisasjoner og en liten politisk elite nærmest kupper solidaritet og bistand. Dette er perspektiv forfatterne avkler helt.

Den nordiske kristne opplysningstiden ga inspirasjon til å tenke fremover, i stedet for å være tilbakeskuende.

I tillegg kommer en helt særpreget nordisk kristen opplysningstanke, basert på den danske presten N.F.S. Grundtvig og hans enorme kulturelle påvirkning. Her hjemme hadde vi Hans Nielsen Hauge og andre innenfor de lavkirkelige bevegelser.

Den nordiske kristendommen bygget videre på eksisterende måter å tenke både nøysomhet, pragmatisk rasjonalitet (Grundtvigs «menneske først, så kristen»), men også en implisitt økologisk tankegang, om å etterlate gården din i bedre stand enn hva den var da du selv overtok. Kooperative løsninger ble utprøvd. Den nordiske kristne opplysningstiden ga inspirasjon til å tenke fremover, i stedet for å være tilbakeskuende. (Et problem den europeiske romantikken slet med, med tung nasjonalisme som resultat).

Forfatterne peker også på hvordan Sverige, og ikke minst svenske feminister, var involvert i å skape metaforen om Sverige som et omsorgsfullt hjem, det som i 1928 ble til begrepet ‘folkhemmet’. Det sto i skarp kontrast til hvordan utenverden den gang konstruerte mer aggressive nasjonale myter. Det sto også i motsetning til tidligere tiders mer heroisk svensk historieskriving, med utgangspunkt i kongene Gustav Adolf den store og Karl XII.

Evolusjon og samarbeid

I 2011 ble boken Ulikhetens Pris (Kate Picket og Richard Wilkinson, Res Publica) lansert. Gjennom empiri tallfestet forfatterne hvordan de nordiske land skåret høyest på de mange av de viktigste variablene, og det blir forklart gjennom den nordiske modellens evne til å skape mindre grad av ulikhet enn andre modeller. Av det følger at land med mindre økonomiske forskjeller gjør det bedre når det gjelder f.eks helse og kriminalitet, enn land med større forskjeller. Boka skapte stor debatt. Civita var skeptisk til funnene, mens For Velferdsstaten trykket dem varmt til sitt bryst.

Via maur, til større sosiale dyregrupper og til historisk homo sapiens, ser forskere at samarbeid belønnes, også på gruppenivå.

Sustainable Modernity bringer denne debatten et skritt videre, når de spør om ikke vi i Norden har brakt en fordelaktig evolusjonær utvikling videre inn på samfunnsnivå. Biologene Davis Sloan Wilson og Dag O. Hessen vier et eget kapittel til et slikt evolusjonært perspektiv. Via maur, til større sosiale dyregrupper og til historisk homo sapiens, ser forskere at samarbeid belønnes, også på gruppenivå.

Det norske arbeidslivet og politikken

Den nordiske modellen forstås gjerne i utlandet som en middelvei mellom kapitalisme og sosialisme.  Sustainable Modernity forklarer det mer som en som en kombinasjon av samarbeidende og konkurrerende elementer. Vi har en konkurranse- og markedsøkonomi, men den fremmer samarbeid, både på mikro, meso og makronivå. Dette skiller seg fra den nyliberale modellen, hvor det er konkurranse på alle trinn, Det same gjelder for den utdaterte planøkonomien, som har koordinering på alle plan.

Universitetslektor Nik Brandal og førsteamanuensis Dag Einar Thorsen har skrevet et kapittel om hvordan de nordiske «gjør» politikk. Ved at alle parter er representert rundt bordet der viktige avgjørelser fattes, blir vi alle delaktige. Vi eier resultatene sammen, selv om vi kan være rykende uenige. Det gjelder både i arbeidslivet og i politikken. Det er ikke tilfeldig at også høyresiden forsvarer velferdsstaten. De har vært med å ta eierskap og har fremmet en god del av vår nåværende sosiallovgivning. Vi får ergo et system basert på gjensidig tillit og respekt.

Konflikt og reform

I 1920- og 30-årene var de nordiske samfunnene ganske polariserte. Arbeidsledighet, fascistisk tankegods og kommunistiske ideologier var del av en urolig politisk hverdag. Men krisetiden endte med et «klassekompromiss». I 1935 inngikk LO og NAF (det vi i dag kjenner som NHO) en hovedavtale for å regulere kampene i arbeidslivet. Samme år inngikk Bondepartiet et «kriseforlik» med Arbeiderpartiet. Ap ble regjeringsparti, og de økonomiske krisene i jordbruket ble tatt tak i.

Det unike er hvordan arbeidsgiver og arbeidstager er med i alle av samfunnets beslutningsarenaer.

Slike kompromiss gjør at den nordiske modellen fremmer produktivitet og konkurransefordeler. Samtidig sørger den for fordelingsrettferdighet og arbeiderens velferd. Det unike er hvordan arbeidsgiver og arbeidstager er med i alle av samfunnets beslutningsarenaer. De fleste av oss som har sittet i råd og utvalg, vet det.

Frontfagsmodellen er et eksempel som dras frem i boken. Dette er et samarbeid mellom fagforeningene og industrien, fra 1966, som sørger for at lønnsveksten i Norge må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan tåle. Da er vi tilpasset den internasjonale konkurransesituasjonen, og vi får et tak på lønnsdannelsen i nasjonal sektor. Dette er tilpasning på høyt nivå.

Nordiske selskap er konkurransedyktige, vi har entreprenører og etableringsmuligheter, og samtidig har vi finansiell sikkerhet for arbeidsledige, arbeidsmarkedstrening osv.

Olje og ressursforvaltning

Boken peker på hvordan Norge har administrert det norske oljeeventyret på en forbilledlig måte. Vi bygget opp nasjonal kompetanse, vi ble konkurransedyktige på verdensmarkedet, vi sørget for å bygge opp egen leverandørindustri, et skatteregime som tjente fellesskapet og siden et forvaltningsregime for fremtidens generasjoner.

Men samtidig er også klima- og miljøutfordringene vi nå står overfor, det feltet hvor et land som Norge sliter mest. Redaktørene Witoszek og Midttun er optimister, og tror på en økomodernisering, og at grønn vekst i fremtiden vil vri industriproduksjon av alle typer mot grønne løsninger. Norge har alle muligheter for nok en gang å kunne posisjonere seg i tet, ifølge et eget miljøkapittel, som viser til hvor langt både Sverige, Danmark og Finland har kommet i ulike miljøsektorer.

Likestilling og utdanning

Et kapittel ser på den nordiske modellen gjennom likestillingsbriller. Likeledes gjennomgås de nordiske landenes utdanningssystemer og det norske NAV-systemet. De fleste kapitlene gjennomgår umiddelbare utfordringsbilder, og underslår selvsagt ikke områder der en har kommet til kort, eller at det er underliggende konfliktlinjer.

Innvandring er en utfordring i våre tillitsbaserte samfunn, likeledes økt digitalisering, direktiver fra EU, og voksende interne forskjeller.

Innvandring er en utfordring i våre tillitsbaserte samfunn, likeledes økt digitalisering, direktiver fra EU, og voksende interne forskjeller. I tillegg kommer et endret mediebilde med sosiale medier som endrer den politiske debatten.

I et kort postskript ser den amerikanske tenketankaktivisten og akademikeren Jerome Liebermand og sosiologen Pamela Izvanariu med amerikanske briller på hva USA kan lære av den nordiske modellen. Her siteres Benny Sanders, som er en stor fan av modellen. Forfatterne mener derfor at USA må utsettes for mer informasjon og direkte kontakt med Norden.

All grunn til modelleksport

Jeg deler det synet. Det må gjerne gjøres med direkte møter mellom fagforeningsfolk, akademikere og representanter for næringslivet. Og gjerne med en utgave av den omtalte boka. (Men som alle Routledge-utgivelser, er den svært dyr, og koster over 900 kroner!).

Det amerikanske samfunnet er polarisert. Det er nesten som en sykdom ‘over there’ som gjør at amerikanere ikke tror det er mulig å forene likhet med frihet. USA er selvsagt stort og mangfoldig. Det Norden likevel har vist verden er at det er mulig å skape likhet, frihet og økonomisk trygghet i en markedsøkonomi.

Når jeg tenker meg om, så kan denne boken også med fordel leses av stortingspolitikerne våre.

Den steinrike amerikaneren Warren Buffet, hevder at det er de rikeste som har vunnet klassekampen i USA. Med den voldsomme polariseringen vi nå ser der borte, er kanskje det beste vi kan håpe på at en ny krise á la 1929 er det som skal til for at et nytt system vokser frem? Det var det som skjedde med F.D. Roosevelts New Deal-politikk på 1930-tallet

Lett blir det ikke. Men amerikanere kan begynne med å lese deler av Sustainable Modernity. Den nordiske modellen peker fortsatt fremover, selv om også den er under press. Et faretruende eksempel kan være tog-anbud som vinnes av utenlandske selskap som skårer dårlig på alle parametere, bortsett fra prisdumping.

Når jeg tenker meg om, så kan denne boken også med fordel leses av stortingspolitikerne våre. Vi har en modell det fortsatt må kjempes for.