FOTO: Elijah O'Donnell/Unsplash

Et kampskrift for sannhet

Åsa Wikforss blir overfor et engelsktalende publikum markedsført som Sveriges kuleste filosof. Hun er mer enn det. Hun er en viktig sannhetssøker. Hennes bok om fake news er nødvendig pensum for den samfunnsbevisste borger.

Regnet det eller regnet det ikke da Trump ble innsatt som president 20. januar 2017? Who cares?

I alle fall ikke Donald Trump selv, som hevdet at sola skinte (mens fakta er at det begynte å regne). Litt lettere pynting på sannheten rundt været er kanskje uskyldig, tenker du. Men fake news er virkelig. Manipulering er virkelig. Vitenskapsskepsis er virkelig.

Den svenske filosofen Åsa Wikforss er såpass bekymret, og sint, at hun har skrevet en bok full av veldokumenterte fakta om fenomenet. Wikforss er professor i teoretisk filosofi ved Universitetet i Stockholm, og tok for ikke lenge siden over plassen etter Sara Danius i Svenska Akademien.

 

Sakelighetsnormer og sannhetssøken

Gjennom 6 kapitler er vi innom filosofi, språklære, logiske emner og psykologi. Wikforss diskuterer hva kunnskap er, hvorfor sannhet kan være vanskelig å fastslå, men at sannhet med stor forbokstav likevel eksisterer. Hun beskriver hvilke psykologiske mekanismer som gjør at vi noen ganger ikke tar inn tilgjengelig kunnskap.

Men Wikforss er like redd for vårt Europa, der antidemokratiske krefter er på fremmarsj, og også i Sverige.

Vi skjønner at det er forskjell på når det lyves med overlegg, kontra mer uskyldige former for slarv og usannheter. Desinformasjon og propaganda er egne kategorier. I et sluttkapittel kommer så forfatteren med noen gode råd på veien videre.

Dette er på et vis en aktualisert versjon av Arne Næss’ saklighetslære, med et klart moralsk og praktisk politisk perspektiv. Kunnskap og innsikt er noe av det mest dyrebare vi har. Det holder nesten bare å peke på den vaksinemotstanden vi opplevde mange steder i 2019. Det skyldes manglende kunnskap, og førte til titusener av syke barn og voksne og mange totalt unødvendige dødsfall.

 

Trump gir blaffen i sannheten

En god del av eksemplene i boka dreier seg om USA og Donald Trump, og det er lett å forstå. Han startet på mange vis «ballet», og symboliserer ergo post-sannhetens tid. Han bryr seg lite med sakkunnskap, driter i eksperter (han er jo selv ekspert på det meste, i tillegg til å være et geni), han har god kjemi med andre autoritære ledere (Putin, Orban), og beskriver etablerte medier som folkets fiender.

Samtidig underslår hun absolutt ikke utfordringer med innvandring.

Men Wikforss er like redd for vårt Europa, der antidemokratiske krefter er på fremmarsj, og også i Sverige.

Desinformasjonskampanjer fremstår som sannheter, og mange blir redde, og sprer usannhetene videre. Noe av det er relativt uskyldig, slik som her hjemme, når også rikspolitikere reagerer intuitivt og trykker på del-knappen, når det ropes opp om at jula et truet. Det er mørke krefter, blir vi fortalt, som ikke vil gå i kirka, synge julesanger eller spise svin. Og som regel stemmer det ikke i det hele tatt.

Kunnskap er viktig, ikke minst i et demokrati. Vi må vite hvordan virkeligheten ser ut. Gjør vi ikke det, blir vi lurt, også i et demokrati, hevder Wikforss. Under det amerikanske valget i 2016, visste ikke 35 prosent av de som stemte at den sykeforsikringen som kaltes Obamacare, er det samme som The Affordable Care Act.

Republikanerne hamret løs mot Obamacare. Mange fattige stemte for å avvikle Obamacare, og tapte derved sykeforsikring. Wikforss forklarer dette med at republikanerne hadde svartmalt denne loven, gitt den et økenavn og dermed lurt en kunnskapsløs velgermasse.

 

Vi er evidensresistente

Vi må holde på ideen om en objektiv sannhet, og ikke bare fakta som sosiale konstruksjoner. Når vi diskuterer kriminalitet og innvandring, må vi klare å skille mellom korrelasjoner og reelle årsakssammenhenger. Sosialpolitiske årsaker, som klassetilhørighet og mangel på arbeid, forklarer mer enn etnisitet når det gjelder kriminalitet, skriver Wikforss.

Samtidig underslår hun absolutt ikke utfordringer med innvandring. Sverige er uansett avhengig av innvandring, for å holde hjulene i gang. Wikforss er tydeligvis ikke fremmed for tanken om et eget innvandringsregnskap.

Mange amerikanere skjønner selvsagt at Trump har en tvilsom omgang med sannheten.

Aristoteles hadde (nesten) rett og vi er (temmelig) rasjonell dyr, noe som er særegent for mennesket. Men vi tror fortsatt på spøkelser (59% i USA og 16% i Sverige). Mindre enn 50% «over there» tror på evolusjonsteorien. 32 % av amerikanere tro ikke på menneskeskapte klimaendringer Likeledes tror en av fire amerikanere at solen går rundt jorden, mens 6 % av svenskene tror månelandingen skjedde i et studio. Rene middelalder.

Det merkelige er at jo mindre vi vet, jo sterkere er overbevisningen vår. Overraskende mange amerikanere vet ikke hvor Iran eller Ukraina ligger, men det er nettopp disse som ivrer mest for en invasjon av de samme landene, ifølge Wikforss.

 

Vårt sårbare selv ønsker bekreftelse

Vi lider alle av en bekreftelses-partiskhet (bias); vi søker kilder som bekrefter. I og med internettets inntogsmarsj, forblir vi lettere enn før i våre små ekkokamre. Dette leder til en faktapolarisering. Vi får samtidig merkelige koplinger mellom hele sett av oppfatninger som flettes sammen; skepsis mot fakta om klima, skepsis mot hpv-vaksine, anti våpenkontroll, etc.

Dette kobles så sammen med en sterkere partitilhørighet enn tidligere (i alle fall i topartisystem). Til slutt blir det til en helhetlig personlig identitet. Undersøkelser viser at det eksisterer svært få politisk «blandede» ekteskap i USA (kun 9% i 2009).

Det Trump gjør, skriver Wikforss, er å leke med folks fantasier.

Mange amerikanere skjønner selvsagt at Trump har en tvilsom omgang med sannheten, men han lyver tross alt «på deres vegne». Vi tolerer med andre ord løgn, så lenge fiendebildet vårt er sterkt nok. Det skremmende her er at den runddansen Trump inviterer til, tjener ham, og sannheten blir skadelidende.

Hvordan gjør han det? Først kommer Trump med en påstand, dernest rapporterer media om den, og eksperter avfeier påstanden som falsk. Trump angriper deretter media, og twitrer at mange mener at han har rett. Media beskriver så undersøkelser som viser at mange tror på påstandene (slik Trump sier), og det hele avsluttes med at Trumps påstander beskrives som noe som speiler den politiske polariseringen, snarere enn som en løgn.

 

Løgn og propaganda

Ifølge PolitiFact var 70% av Trumps påstander under valgkampen i 2016 falske. En liknende, pågående undersøkelse, utført av Washington Post, dokumenterer 16.241 uriktige eller villedende uttalelser på 1.095 dager, tilsvarer drøyt 22 hver eneste dag.

Men mye av det Trump kommer med, er noe annet, og ikke fake news, men mer eller mindre tull og tøys; prat. Nå i januar 2020 kunne NRKs korrespondent fortelle oss at Trump brukte en stor del av talen sin til egne tilhengere med å snakke om hvor ille livet var med sparedusjer og LED-lamper. Tidligere har han lagt ut om vindmøller og kreft.

Forfattaren sjølve, Åsa Wiksforss. Foto: Wikipedia.

Det Trump gjør, skriver Wikforss, er å leke med folks fantasier. Trump kommer med sannhetsliknende overdrivelser, og alt blir amazing. Når han så konfronteres med fakta, forsvarer Trump seg med det han kaller sine «gode instinkter». Han hevder han som regel har rett i det lange løp.

Vi «løser» nå verdensproblem på 30 sekunder.

Og Trump kan påstå at han får rett, slik som da han plutselig mente at alt går til helvete i Sverige på grunn av innvandring, og noen uker senere kjører en innvandrer inn i folkemengden i Stockholm. Og hvem vet; kanskje mordet på den iranske generalen Soleimani, fører til endringer i Iran? «What did I say?» Slik bygger han sin politikk

Og Trump selger. Ifølge Wikforss tjente CNN 100 millioner på sirkuset rundt Trump i 2016. Direktøren i CBS, Les Moonves, uttalte: «It may not be good for America, but it’s damn good for CBS.» Har du hørt den før, i forbindelse med latin-amerikanske diktatorer?

 

Eksperten mister prestisje

Internett har gjort hverdagen vår lettere. Og er du forsker, skriver Wikforss. er nettet fantastisk, på få minutter har du verden for dine føtter. Men den som kan lite, får lettere sine misoppfatninger bekreftet, hevder Wikforss. Eksperten har derfor mistet «makt» etter nettets fremvekst.

Vi «løser» nå verdensproblem på 30 sekunder. Vi bygger opp våre egne, falske misoppfatninger. Hvem glemmer vel «folkets røst», Per Sandberg? Som fiskeriminister ba han nærmest fiskeriekspertene i Norge om å holde kjeft med sine kritiske innspill. De skulle vær så god å støtte opp under norske eksportbestrebelser.

Det er langt fra fake news til statskupp, men vi ser at det går en mulig linje her.

Deling og antall klikk driver den kommersielle verden videre. Innholdet er ikke viktigst. For annonsørene er det delingen i seg selv som teller, og de filtrerer deler av virkeligheten for oss. Jo mer polarisert ting blir, jo flere klikk og jo høyere opp i feeden blir plasseringen. (Noen ganger, når jeg leser innlegg på NRK Ytring, tenker jeg at redaksjonen der tenker på akkurat samme måte. De fremelsker ofte en polarisert debatt som er klikk-motivert, fremfor reelle, gode diskusjoner). Og politiske miljø hiver seg på. En Buzzfeed analyse fra høsten 2016 viste at høyresiden i USA publiserte falskt eller misvisende 38% av tiden, mens venstresiden gjorde det 20% av tiden.

 

Facebook som sannhetskilde

2/3 av amerikanere har Facebook, og 60% av dem anvender seg av dette for sine politiske nyheter, og blant unge er andelen høyere. Det sier seg selv at nyhetsfeeden din da blir noe begrenset. Dette var en medvirkende årsak den 4. desember 2016, da 28 år gamle Edgar Maddison Welch kjørte seks timer i ens ærend til Comet Ping Pong Pizzeria i Washington. Han leste på nett at crooked Hillary (Trumps favorittbegrep) sto bak en liga som utnyttet barn seksuelt.

Nå var noen av barna fanget på pizzastedet. Welch hadde med seg automatvåpen, for å befri barneslavene. No joking.

Boka synser ikke, men holder seg til underbygde fakta.

Flørter vi for mye med løgnen, kan vi ende i det autoritære. Ifølge Wikforss er overlagt propaganda en strategi som får oss til å miste oversikten og troen på at vi kan skille rett fra galt. Trump, og andre autoritære ledere, elsker å beskrive påståtte trusler landet står overfor. De fremstiller seg som redningsmann, og angriper gjerne pressen og domstolene.

Den amerikanske pressen er til og med blitt folkets fiende, ifølge Trump. Den kjente akademikeren Timothy Snyder har skrevet at presidenten aktivt bryter ned folks virkelighetsforståelse. Professor William Lafferty fra Universitet i Oslo, har nevnt at et statskupp kan være innenfor Trumps tanker. Det er langt fra fake news til statskupp, men vi ser at det går en mulig linje her.

 

En nødvendig bok for norske politikere

Et eget kapittel er viet det svenske skoleverket, men jeg tror den har overføringsverdi også til norske og europeiske forhold. Wikforss slår et overbevisende slag for kunnskapsskolen. Hun er nådeløs mot det hun oppfatter som relativisering. Barn må lære seg forskjellen på riktige og falske påstander, og vi må ikke operere med ulike versjoner av sannheten, basert på kulturell sensitivitet, skriver hun.

Det er ellers i skrivende stund lettere sjokkstemning innen et gitt politisk miljø i Norge, over en IS-kvinne som får lov til å komme hjem igjen med sine to syke barn. Er hun en hardbarket terrorist? Eller dreier det seg om en kvinne som trosset sine konservative foreldre og så gjorde et skjebnesvangert dårlig valg av ektemann og utenlandsreise? Hva er sannheten?

Den er tro mot sitt credo om å være sannhetssøkende.

Det florerer av hatske meldinger på nett, mot «establishmentet», navngitte politikere og verden generelt. Det er viktig at våre folkevalgte bevarer fatningen og skjønner at ordvalg, argumentasjonsteknikk og søken etter sannhet, er avgjørende for det ordskiftet vi skal ha, i mange år fremover. I så måte burde Wikforss’ bok være obligatorisk lesning for alle våre folkevalgte.

Dette er en annerledes bok enn mye av det vi får av politiske analyser av populistisk politikk som skyller over både Europa og USA. Det er fordi den går så filosofisk grundig til verks. Den står på åndelige kjempers skuldre, for å omskrive Newton. Boka synser ikke, men holder seg til underbygde fakta. Den er tro mot sitt credo om å være sannhetssøkende.

Og i mellomtiden får vi bare håpe at Riksretten i USA også er sannhetssøkende nok.