Årets nyord: Fake news

Fake news spread on social media is one of the biggest political problems facing leaders around the world.  

Jim Messina, stabssjef for Barack Obama.

Media manipulation may contribute to decreased trust of mainstream media, increased misinformation, and further radicalization.

Alice Marwick og Rebecca Lewis

HarperCollins-eide Collins Dictionary rapporterer at bruken av “Fake news” har steget med 365 prosent siden 2016.

Dette fenomenet har virkelig blitt satt på dagsorden, også i Norge. I løpet av 2017 har det blitt skrevet 4450 artikler i norsk medier om “falske nyheter”, mot 661 artikler i fjor, ifølge mediearkivet Retriever. Donald Trump skapte overskrifter ved å spre falske informasjon, men også ved å beskylde amerikansk media for å lage “falske nyheter” i den amerikanske valgkampen i 2016.

Senere har dette begrepet blitt brukt som et karaktertrekk ved den digitale offentligheten. Rykter, løgner og konspirasjonsteorier har alltid påvirket historien, det nye ligger i måten falsk informasjon blir produsert, distribuert og konsumert på. Den amerikanske forskeren Alice Marwick har skrevet en rapport om media-manipulering og desinformasjon på nettet, hun kommer til Oslo for å holde Aulaforedraget fredag 17. november. Farene hun og medforfatter Rebecca Lewis beskriver, er høyst reelle. The Economist skriver i siste utgave at fabrikkert og manipulert innhold, massivt spredt via sosiale medier, kan være en skade for demokratiet.

Det er forventet at mediene ideelt sett skal tilby leserne og seerne balansert, nøytral og tillitsvekkende informasjon om verden

På tampen av året er det på tide å se på hva som kan gjøres for å håndtere denne informasjonsforurensningen. Jeg skal ta for meg tre tiltak som blir diskutert i forskningslitteraturen; språklig presisjon, utdanning og de teknologiske plattformene.

Men først, hva vet vi egentlig om desinformasjon, propaganda og “falske nyheter”?

Dette er viktig å forstå dersom man skal adressere problemet med spredning av falsk informasjon. Fordi begrepet “falske nyheter” har blitt fylt med og tømt for mening på så kort tid, fremstår begrepet som forvirrende. Det uttrykker noe som ikke er autentisk – men hva og hvorfor?

 

Språklig presisjon

Siden fenomenet “falske nyheter” eksploderte i den amerikanske offentlighet, og etterhvert i mange andre land, har ulike definisjoner blitt foreslått og diskutert. Felles for mange av disse definisjonene er at man differensierer mellom hensikten bak det å produsere og spre falsk informasjon. På engelsk skiller man mellom “disinformation” (intendert falsk informasjon) og “misinformasjon” (ikke-intendert falsk informasjon).

På norsk kan vi snakke om desinformasjon og feilinformasjon. Desinformasjon kan man forstå som systematisk og bevisst feilinformasjon. Hensikten kan være å spre visse holdninger og få mottakerne til å reagere på bestemte måter, som Store norske leksikon definerer det. Definisjonen for propaganda er nesten identisk: “Bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre”. Feilinformasjon er derimot mangelfull eller misvisende informasjon, men feilen er ikke gjort med hensikt. Hensikten bak har altså betydning.

Ved å forstå motivasjonen bak produksjonen og spredningen av desinformasjon, kan det være enklere å adressere problemet.

Et annet fellestrekk ved fenomenet “falske nyheter” er nettopp formatet – falsk informasjon som utgir seg for å være nyheter med den hensikt å skulle påvirke leserne eller brukerne. Collins Dictionary definerer “fake news” som “falsk, ofte sensasjonell informasjon distribuert fordekt som nyhetsaker“. Medietilsynet har definert falske nyheter slik: “Falske nyheter kan forklares som nyhetslignende saker som bevisst sprer usannheter, propaganda eller lignende. Hensikten kan blant annet være politisk motivert, å skape informasjonskaos, økonomisk vinning (clickbait) eller svindel. Falske nyheter ser ofte ut som vanlige nyhetssaker og kan være vanskelig å oppdage“.

For få år siden ble “fake news” brukt i forskningslitteraturen for å beskrive tv-underholdning som Jon Stewarts The Daily Show with og Stephen Colberts The Colbert Report. Kodene var kjent, hensikten var ikke å føre publikum bak lyset. Denne formen for “fake news” ble forstått som underholdning, i tillegg til å være politikk- og mediekritikk. Med fenomenet “fake news” har det blitt vanskelige “å gjenkjenne informasjon som et ting fremfor en annen”, for å bruke en formulering fra David Altheide.

Lenge nektet Facebook-sjef Mark Zuckerberg for at desinformasjon og “falske nyheter” spredt på Facebook hadde noen betydning i den amerikanske valgkampen.

Vi har klare forventninger til hva nyheter er: Det er forventet at mediene ideelt sett skal tilby leserne og seerne balansert, nøytral og tillitsvekkende informasjon om verden. Når mediene selv gjør feil, og medienes autentisitet brister, oppstår det en “autentisitet-skandale” eller “autentisitet-gåte”, avhengig av bruddets alvorlighetsgraden, som Gunn Enli beskriver i boken Mediated Authenticity. Når noen låner medienes autentisitet, som produsentene av “falske nyheter” gjør, skaper det forvirring.

Jeg foreslår at vi bruker mer spesifikt språk når vi snakker om falsk informasjon, fremfor det diffuse og misledende begrepet “falske nyheter”. Dersom man kaller alt som er feil, ubalansert eller ukorrekt for “falske nyheter”, tømmes uttrykket for mening. Det kan også slå negativt tilbake på nyhetene i seg selv, og på lengre sikt påvirke tilliten til mediene. Ved å differensierer mellom ulike typer falsk informasjon, enten den er manipulert med hensikt eller ikke, kan man bruke mer konkrete uttrykk, slik som propaganda, konspirasjonsteorier, rykter, feil, slurv eller rett og slett løgn. Ved å bruke mer spesifikt språk, kan det bli enklere å adresserer det seriøse samfunnsproblemet spredningen av falsk informasjon er.

 

Utdanning

Det blir allerede undervist i kildekritikk i norske barne- og ungdomsskoler i dag. Men trolig må den undervisningen utvides og oppdateres for å holde tritt med utfordringene med manipulert og fabrikkert informasjon som sirkuleres i sosiale medier. Ja, det er viktig å være en kritisk leser av Wikipedia, men unge (og eldre) mediebrukere har bruk for flere ferdigheter og verktøy for å skille skitt fra kanel. Hvor kommer informasjonen fra? Hvem er kilden? Er kilden til å stole på? Finner du tegn til slurv eller juks? Dette er grunnleggende spørsmål i kildekritikk.

Kanskje unge i dag burde læres opp til å ha et kritisk blikk for statistikk og medienes bruk av tall, en dypere forståelse for algoritmer, kunstig intelligens og større emosjonell skepsis, som har blitt foreslått i rapporten “Information Disorder” av Claire Wardle og Hossein Derkhshan. Og ikke minst er det viktig å øve opp et kritisk blikk for bilder og videoer. Undersøkelser fra USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland viste hvor mye av desinformasjon som fantes i manipulerte bilder, videoer og i såkalte “memes” (bilder med humoristiske tekster) – ikke bare i tekst.

I en ny studie ble 10 PhD-studenter i historie og 25 bachelor-studenter, alle fra Stanford, samt 10 profesjonelle faktasjekkere, sammenlignet mens de søkte etter informasjon om ulike sosiale og politiske forhold. Forskerne fant ut at historikerne og studentene ofte ble lurt av manipulerte nettsteder med tilsynelatende offisielle logoer og domene-navn. De leste nettsiden vertikalt, altså innenfor nettstedet, mens faktasjekkerne leste sideveis, mellom ulike nettsteder for å sjekke troverdigheten til nettstedet. Sammenlignet med de andre gruppene, kom faktasjekkerne frem til mer solide konklusjoner på kortere tid enn Stanford-studentene. Rapporten “Information Disorder” foreslår at kildekritikk-undervisning for unge elever og studenter bør inneholde disse elementene:

• tradisjonell nyhetskritikk
• verifisering i sosiale medier
• informasjon om algoritmer i sosiale medier
• muligheter, men også etiske implikasjoner av kunstig intelligens
• teknikker for utvikle emosjonell skepsis (siden hjernen har en tendens til å være mindre kritisk til innhold som skaper en emosjonell reaksjon)
• statistisk tallforståelse

 

De teknologiske plattformene

Lenge nektet Facebook-sjef Mark Zuckerberg for at desinformasjon og “falske nyheter” spredt på Facebook hadde noen betydning i den amerikanske valgkampen. En stund etter måtte Zuckerberg innrømme at problemet var komplisert, både teknologisk og filosofisk. Siden har Facebook satt i gang flere tiltak (bl.a. merking av falskt innhold, fjernet annonser med falsk eller misledende innhold, internasjonalt faktasjekking-initiativ, fjerne automatiserte kontoer, etc) for å redusere spredningen av falsk informasjon på verdens mest populære sosiale nettverk.

Det engasjementet som skaper mest synlighet, er ofte basert på sterke emosjoner.

Google har fjernet annonser som har vært god butikk for “falske nyhet”-sider, og Google samarbeider med bl.a. med organisasjonen First Draft for å bekjempe falske informasjon som spres på nett. Men disse plattformene må gjøre mye mer for å anerkjenne ansvaret de har som verdens mest effektive distribusjonskanaler. I rapporten “Information Disorder” blir plattformene oppfordret til å koble seg nærmere det sivile samfunnet, utdanning og forskning, ikke bare innenfor fag som informatikk og programmering, men også humaniora og samfunnsfag.

Det eksisterer flere tiår med forskning på desinformasjon, hvordan folk leser og forstår informasjon og hva som svekker spredningen av rykter, slik forskning bør være en del av beslutningsgrunnlaget når Silicon Valley-selskapene skal forbedre deres infrastruktur.

Et forslag jeg skulle ønske store teknologiske plattformer som Facebook, Google og Twitter vil vurdere, er å endre algoritmene. I dag belønnes engasjement med synlighet av Facebooks algoritmer. Det engasjementet som skaper mest synlighet, er ofte basert på sterke emosjoner – særlig inspirasjon eller provokasjon. Målet er flest mulig følgere, liker, kommentarer og delinger. En slik tankegang blir gjerne beskrevet som sosial media logikk – altså mekanismene, funksjonene, formatet og normene i de teknologiske plattformene.

Flere undersøkelser viser at ytterliggående subkulturer på internett har vært blant dem som har utnyttet den emosjonelle sosial media-logikken mest effektivt. I rapporten “Media Manipulation and Disinformation Online” av Alice Marwick og Rebecca Lewis kan vi lese hvordan høyreradikale grupperinger på nettet har fått økt synlighet for deres ideer ved å utnytte sosiale medier strategisk, særlig gjennom bruken av memes og bots – automatisert Twitter-kontoer. Alice Marvick kommer til Oslo for å snakke om dette temaet, og forfatterne forklarer hvordan media-manipulering og spredningen av desinformasjon på nett kan føre til ytterligere radikalisering.

De må seriøst vurdere hvordan algoritmene deres utfordrer og muligens svekker liberale demokratier.

De digitale kjempene, særlig Facebook, Twitter og Google, må innse ansvaret de har som effektive distributørene av desinformasjon og propaganda. Når engasjement og sterke følelser setter premissene for hva som blir synlig, risikerer man manipulasjon. For øyeblikket er russerne desidert best til å produsere og spre desinformasjon som har skapt mye kaos, ikke bare i USA. De digital kjempene må gjøre mer enn å merke og fjerne “falske nyheter” og gjøre det vanskelig å tjene annonsekroner på løgnhistorier.

De må seriøst vurdere hvordan algoritmene deres utfordrer og muligens svekker liberale demokratier. De må lytte til andre enn programmerer, statistikere og ingeniører, her må også humanister, samfunnsvitere og filosofer komme på banen, for ikke å si det sivile samfunnet. Og de må gjøre dataene sine tilgjengelig for forskning, ikke bare for Facebook-ansatte. Først da kan man bedre undersøke hvordan desinformasjon påvirker den digitale offentligheten.  

Emily Bell har på forbilledlig vis beskrevet utfordringene i den digitale offentligheten og plattformenes vanskelige valg – de valgene og prioriteringene som nyhetsmediene har tatt i flere hundre år:

“Arbeidet med å publisere og tjene penger på informasjon er aldri nøytralt; det er alltid høyst politisk. Det påvirker meninger og marked, forsterker fordommer, skaper forståelse og sprer forvirring. Facebook har sagt flere ganger at de vil ikke være en dommer over sannheten, men de vil heller ikke være en leverandør av løgner. Journalister har visst i lang tid noe teknologiselskaper nettopp har funnet ut: Det du ikke publiserer er like definerende for merkevaren som det du publiserer.”