Best på å være dårligst

”Blir du ledsen om jag dör?” av Nicolas Lunabba kom ut i august, og har i løpet av høsten samlet hyllester fra den svenske kritikerstanden. Dette er boka om ungdommene som både høyrepopulister og mange andre bare ser som en ansiktsløs samfunnstrussel. Det er boka om barna som blir ofret når deres levde virkelighet reduseres til skremmebildet av “svenske tilstander”.

Det er en bok man ikke tar belastningen med å skrive – og ikke kan skrive – hvis man ikke står midt oppe i det selv, på flere nivåer. Og det er en bok veldig få kunne ha skrevet like sterkt, hardt og ømt som Nicolas Lunabba.

Det er en bok om nazister og politibrutalitet.

“I flera år har jag arbetat med unga i de områden som kallas utsatta. Barnen där söker sig till mig. Det är en begåvning jag har. Jag spelar basket med dem, förser dem med mat, vi pluggar och hänger. Ungarna trängtar efter min närhet och mitt beskydd. Jag omfamnar dem. Rufsar dem i håret. Tänker att de kan dö. Tjugotvå barn och unga i min närhet har mördats, mördat, eller dött i överdoser.”

Slik innledes det andre kapittelet i boka. Nicolas Lunabba er en etablert stemme i svensk samfunnsdebatt, han leder organisasjonen Helamalmö og har mottatt flere utmerkelser for sitt arbeid med ungdommer i utsatte områder. Hvis man skulle komme i skade for å oppfatte det siterte avsnittet som en form for selvskryt, er det imidlertid ikke dit forfatteren er på vei. Det er mer et oppspill til det ganske ubarmhjertige blikket Lunabba retter mot seg selv.

Fra de første sidene er boka rå, nesten hudløs. Den er skrevet som et brev til Elijah, det unge basketballtalentet med den alkoholiserte moren som Lunabba lar bo hos seg. Det første bildet man får av Elijah, er der han sover på sofaen til Lunabba med treningsklærne på. Det skal ikke mer til for å få en følelse av både håpløsheten og sårbarheten i fjortenåringens liv. Med en gang spør man seg hvorfor han trenger å overnatte her, hos en fremmed mann, en ungdomsarbeider.

Det er en bok om fattigdom, om utenforskap og om rasisme.

Boka handler om Elijah, men den handler også om hvorfor Lunabba har blitt den mannen som bruker livet sitt på disse fortapte guttene, og hvorfor han ikke lever opp til sine egne umenneskelige forventninger om hvor mye av livet han skal øse av for å redde alle som kanskje kan reddes. Mer enn seg selv er det likevel det svenske samfunnet han holder dommedag over.

Samme høst som Sverigedemokraterna kommer inn i maktposisjon som den nye svenske regjeringens støtteparti, får vi boka som forteller om det andre Sverige – ikke det litt andre Sverige, men det absolutt andre Sverige. Dette er historien om de gettofiserte og rasifiserte forstedene som for en del politikere bare er tapte områder. Dette er historien om ungdommer som samfunnsdebatten ofte ikke har andre alternativer for enn utkastelse fra landet eller en eller annen form for politimessig behandling.

Det er en bok som viser i hvor stor grad våre liv kan formes på de andres premisser.

Forfatterens beskrivelse av begravelsene knuser den umenneskeliggjørende populismen i løpet av bare noen få setninger:

“Barnens begravningar har jag svårare att komma ihåg. Jag får bara fatt i enstaka minnesskärvor. Den lilla kroppsanpassade kistan. Den slitna fotbollen i högen av blommor. Det inramade skolfotot. Den öronbedövande tystnaden. Vid unga människors begravningar är det ofta märkligt tyst. Det är som om de anhöriga håller andan. Tills tystnaden genomskärs av ett skrik från en förälder som tycks ha träffats av blixten. Ett skrik så förtvivlat, så hjärtskärande, att insikten om vad som gått förlorat, i ett isande ögonblick, tycks slå ner också i mig.”

Det er en bok om fattigdom, om utenforskap og om rasisme. Om å bli gitt opp, om å gi opp og, noen ganger, om å kjempe videre. Det er en bok som minner oss på alt det vi i det sosialdemokratiske Norge – som opplever at vi bekjempet fattigdom en gang for så lenge siden at det nå aller mest inngår i vårt samfunns opprinnelsesmyte – har glemt om fattigdom, alt vi har glemt om klassesamfunnets dehumaniserende prosesser og om hardheten i det blikket som ofte møter dem på bunnen.

Det er ikke en bok som skjønnmaler eller som skjuler noe som helst.

Det er en bok som viser i hvor stor grad våre liv kan formes på de andres premisser, spesielt hvis man begynner det livet nederst i samfunnet, som fattig, som problemdefinert, som mørk i huden og fra et av de mest belastede områdene i landet. Det er en bok om nazister og politibrutalitet. Om å gå på en av de lavest rangerte skolene i landet og ikke kunne smykke seg med annet enn at man er “bäst på att vara sämst”. Om ødelagt selvfølelse, og om vanskeligheten med å finne veier ut, opp, videre. Om et desperat ønske om å leve, og overleve. Det er, kanskje mer enn noe annet, en bok om forbannet avmakt.

Det er en klisjé, men det er og forblir noe av det viktigste litteratur kan gjøre: Vise oss det som ligger bortenfor vår egen erfaringshorisont, bortenfor våre kategorier for hva som er velkjent, enkelt og trygt. Sannheten er likevel at nokså få bøker egentlig gjør akkurat det. Mange fagprosabøker løfter fram aspekter ved vår samtid som vi i utgangspunktet er godt kjent med så vi kan betrakte dem i større detalj, men få bøker endevender opplevelsen av dem.

Denne boka går så langt i å gjøre det som mulig. Boka opphever ikke den individuelle skylden til ungdom som begår livsødeleggende forbrytelser. Derimot framhever den en kollektiv skyld som, på et helt grunnleggende vis, enda viktigere.

Det er menneskeliggjørende litteratur, og det er, på et helt grunnleggende vis, sint litteratur.

Det er ikke en bok som skjønnmaler eller som skjuler noe som helst. Flere av ungdommene som er med i boka begår grusomme handlinger. Også Elijah er en ungdom noen gjør rett i å være redd for; forfatteren forteller blant annet om hvordan han pleide å plage de som var mindre enn seg. Hvis man ikke vet utfallet på forhånd, spør man seg hele tiden underveis i lesningen om når han eventuelt blir trukket inn i mer alvorlige handlinger.

Det er en bok om hvordan ung kriminalitet ødelegger liv på alle sider av en voldshandling – en bok om barn som dreper, og om barn som blir drept, og om vår felles forpliktelse til å få barn ut av det labyrintiske helvete av avmakt en oppvekst som dette kan være.

Det er i grunnen så enkelt som dette: Under andre omstendigheter hadde disse barna levd helt andre liv. Da er det samfunnets fordømte plikt, og en vesentlig del av politikkens mening, å forsøke å skape de omstendighetene.

Boka er dokumentarisk, men historien følger langt på vei en skjønnlitterær struktur. Mer enn man antar får etter hvert en større betydning innenfor helheten, og treffer deg i mellomgulvet fra en annen kant enn du venter (i alle fall hvis du ikke har lest for mye om boka først, eller hørt forfatteren fortelle om hendelsene).

Det er et sårt skrift, men det er også et kampskrift. Dette er vår tids “arbeiderlitteratur”, en litterær identitet som boka selv er bevisst på, med sine gjentatte referanser til og sitater fra svensk arbeiderlitteratur på sitt vondeste (som bokas sitat fra den svenske nobelprisvinneren Harry Martinson). Dette er vår tids litteratur om dem som er på bunnen, på utsiden, bortenfor det etablerte og aksepterte, det aktede og det ønskede. Det er menneskeliggjørende litteratur, og det er, på et helt grunnleggende vis, sint litteratur.

Det finnes ingen som ikke burde lese denne boka.

Situasjonen i flere områder i Sverige er mer ekstrem enn i Norge. Men også i Norge er det barn og unge som får livet formet og ødelagt av sosioøkonomisk utenforskap, med en oppvekst som preges av foreldre som sliter med sine egne problemer og av belastede oppvekstmiljø. Også her finnes ungdom som havner utenfor og begår handlinger de aldri kan få ugjort. Denne boka er en grunnleggende øvelse i empati.

Den gir ett bein innenfor i sårbare og krevende ungdomsliv – liv som de fleste av oss bare betrakter fra mediebildets ofte distanserende utside. Som Lunabba har sagt:

“Vi måste skapa en våg av positivitet, konstruktivitet och medmänsklighet i detta mörker”.

Det finnes ingen som ikke burde lese denne boka. Eller: Alle burde lese den. Dropp podkaster i et par dager – man vil få langt mer innsikt av denne boka enn av det meste annet, og trolig leser man den i løpet av et par økter uten å legge den ned mange ganger, tross sine 300 sider. Jeg er likevel nokså sikker på at noen av dem som trenger det mest, vil styre godt unna. Empati med “de andre” er en forbannelse for enhver form for populisme, og vi lever i en populistisk tid.

Det burde bare være et tidsspørsmål før det kommer en norsk oversettelse.