FOTO: NeONBRAND/Unsplash

Sterkt om segregering i svensk skole

Forskjellene i den svenske skolen blir stadig større og skolene blir i større og større grad segregerte. Boken I en annan klass kaster lys over to svært forskjellige opplevelser av å gå skole i et av verdens rikeste land.

I en Brennpunkt-dokumentar fra 2013 om friskole-debatten i Norge brukes det svenske skolesystemet som skrekkeksempel. Etter at fritt skolevalg ble innført i Sverige og friskoler fikk slippe til, forklarer fortellerstemmen i dokumentaren, har man sett en økt tendens til segregering i den svenske skolen.

Verre er det at pengene lenge har fulgt elevene i den svenske skolen.

Ressurssterke elever pendler til attraktive skoler, mens andre fordømmes til å gå på «taperskoler». Rektor ved en av disse såkalte taperskolene, som i større og større grad blir befolket av innvandrere og deres barn, gir i et sårt øyeblikk innblikk i en av grunnene til at hvite svensker ofte flykter fra enkelte skoler.

«Jeg blir opprørt når elevene min spør meg hvorfor andre ikke vil gå på skolen deres», sier rektoren. «Det er på grunn av deg. De vil ikke gå i klasse med deg.»

Siden har utviklingen bare gått feil vei. I den ferske boken I en annan klass sporer journalist Emma Leijnse hvordan utviklingen har påvirket den svenske skolen.

 

Forskjellige verdener

For å illustrere utviklingen til den svenske skolen de siste 20 årene har Leijsen fulgt to skoleklasser ved to forskjellige skoler over tre år. Den ene klassen går ved en ettertraktet skole i Lund og den andre ved en svakere stilt skole i Malmö. Den første er preget av at den ligger i et forsted for det meste befolket av rike, hvite svensker med høy utdannelse. Den andre ligger i en bydel med mange nyankomne innvandrere hvor fattigdom rår og få har høy utdannelse.

Emma Leijnse
Emma Leijnse, journalist og forfatter. Foto: Forlaget.

Ved skolen i Lund råder fred og fordragelighet. Lærerne blir i jobbene sine i mange år, og elevene de underviser får som følge av dette en høy grad av stabilitet i hverdagen. Det er ikke dårlig råd ved skolen og ressurssterke foreldre står klare til å hjelpe barnet sitt og skolen. Entusiastiske foreldre er kanskje skolens eneste nedside. Som en tidligere lærer ved skolen forklarer, så er disse eksepsjonelt kravstore og trekker på nettverk og titler for å få det som de vil.

Med ressurssterke foreldre hjemme og stabile omgivelser trenger disse elevene lite fra skolen for å lykkes.

Ved skolen i Malmö er situasjonen en helt annen. Klassene er preget av høy utskiftning av både elever og lærere. Skyteepisoder og vold rett utenfor skolens vegger er vanlig og elvenes foreldre har som regel verken tid eller ressurser til å hjelpe sine barn. Noen har to jobber for å holde hodet over vann, mens andre ikke kan svensk selv.

 

En todelt skole

Som Leijsen påpeker, er ikke situasjonen ved de to skolene særegen, men snarere illustrativ for skoleverket i Sverige generelt. Hun siterer blant annet OECD på at forskjellene i resultater mellom svenske skoler har økt de siste 20 årene i motsetning til trenden i organisasjonens medlemsland generelt, som går mot høyere utlikning.

Videre viser hun at viktige indikatorer for utdannelse i Sverige går helt gal vei. Der andelen 18-24 åringer i EU som kun har grunnskoleutdanning fra 2009 til 2018 falt fra 14 til 10,6 prosent, så steg den i Sverige fra 7 til 9,6 prosent – og er fortsatt stigende.

De sterkeste elevene er tross alt de som trenger ressursene aller minst.

Årsakene til dagens situasjon er tredelt, ifølge Leijsen: Svensker bor mer segregerte enn før og det gjenspeiles i landets skoler. Dernest har åpning for private skoler gjort at ressurssterke elever kan «flykte» fra skoler som anses som dårlige. Til sist har fritt skolevalg forsterket trenden med at de dyktigste velger seg bort fra nærskolen sin.

 

Den sterkestes rett

Verre er det at pengene lenge har fulgt elevene i den svenske skolen, forklarer Leijsen. Dette betyr at mest penger og ressurser flommer til de mest populære skolene. Mens disse ender opp med en overflod, sliter de såkalte taperskolene med å få regnestykket til å gå opp. Vikarlærere velger seg også til gode skoler, noe som forsterker personalmangel og bruk av ufaglærte i de minst populære skolene.

Ny bok om den svenske skolen – på svensk.

Som Leijsen forklarer er dette helt motsatt av hvordan situasjonen burde være. De sterkeste elevene er tross alt de som trenger ressursene aller minst. Med ressurssterke foreldre hjemme og stabile omgivelser trenger disse elevene lite fra skolen for å lykkes. Dyktige lærere og godt opplegg gjør selvsagt en forskjell, men de svake elevene trenger dette mer.

En god nasjonal skole kan fungere utlignende, men det kommer ikke av seg selv.

Resultatet er at man oppnår et todelt svensk skolesystem. I den ene delen presterer elevene godt, og stadig bedre. I den andre synker resultatene og viktige ferdigheter som leseforståelse er på tilbakegang. Som faren til en elev ved skolen i Malmö fortviler seg over: barna hans undervises av noen lærere som knapt kan svensk selv.

 

En kjent fortelling

Leijsen skriver i I en annan klass interessant om et alvorlig problem. Særlig dyktig er hun på å flette sammen illustrerende fakta om det overordnede bildet i svensk skole med situasjonsbeskrivelser fra klassene hun følger. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at en av klassene er langt mer interessant å følge enn den andre.

Den vellykkede skolen i Lund må selvfølgelig med for å illustrere hva eleven i Malmö mister, men de evinnelige skildringene av hvor alminnelig og bra alt er i Lund, blir fort repeterende og kjedelig. Den motstående skolen i Malmö er rett og slett langt mer interessant å følge og gir innblikk i daglige problemer som for mange av leserne vil være nye.

Vi bør trakte etter noe bedre enn et samfunn hvor de med minst ressurser forvises til et vaklevorent skolesystem hvor det skorter på alt.

Det er også en kjensgjerning at historien Leijsen forteller føles veldig kjent. Debatten om følger av skolevalg, segregering og friskoler er gammel – som illustrert ved Brennpunkt-dokumentaren over. Det betyr selvfølgelig ikke at man bør slutte å skrive om den. Problemet forsvinner vitterlig ikke selv om det er velkjent.

Leijsen kunne imidlertid med fordel ha belyst hva som har skjedd de siste ti årene: Hvorfor er situasjonen fortsatt som den er og hvorfor blir den stadig verre? Boken er effektiv i å overtale om at situasjonen er uholdbar, men det er likevel bare en gjentakelse av et kjent problem uten at den tilfører noe nytt.

 

Vi kan bedre

Leijsens bok er likevel en viktig bok å få med seg, særlig om man ikke har lest om problemstillingen før. Det hun beskriver finner gjenklang i den løpende debatten rundt fritt skolevalg og segregering i Oslo, og det er viktig at vi lærer av hva som skjer rett over vår grense.

Vi bør trakte etter noe bedre enn et samfunn hvor de med minst ressurser forvises til et vaklevorent skolesystem hvor det skorter på alt. En god nasjonal skole kan fungere utlignende, men det kommer ikke av seg selv.