Byggesett for en ny regjering

Vi lever i en verden som favoriserer de som har mest fra før. Mens noen kan kjøpe billett til verdensrommet, står andre i suppekø.

Genetisk og geografisk flaks avgjør langt på vei våre sjanser i livet, også i Norge. Herr Hagen sender hvitskjortene sine til rens med privatfly til London. Fru Hansen har ikke råd til å gi barna sine en skjorte til skoleballet. Det er ikke tilfeldig at folk lever litt kortere øst for Akerselva i Oslo, sammenliknet med sine naboer vest. De puster litt dårligere luft, har mindre penger i banken, litt lenger vei til skoler og sykehus, og blir oftere utsatt for kriminalitet. Det er bare i monopol at alle starter likt.

Ulikhet er forfriskende rett på sak.

Ulikheten forsterker seg selv. Blokkleiligheter i utsatte deler av i Grorud stiger mindre i verdi enn hus på Grefsen. I banken vokser de fattiges formue tregere enn de rikes. Kapitalfond gir mer avkastning enn skarve sparekroner. Organisasjoner som IMF og OECD har beskrevet den voksende ulikheten i verden som en av vår tids største samfunnsproblemer.

Hva kan en gjøre med slikt? Det svarer Anthony Atkinson på i sin nye bok. Ulikhet er forfriskende rett på sak, i kontrast til mye av den svevende tenkningen på venstresiden. “En annen verden er mulig”, heter det gjerne. Hvilken verden da?

Atkinson presenterer femten forslag til hvordan å stagge det voksende gapet mellom de rikeste og de øvrige 99 prosent. Boka er skrevet i god britisk-akademisk stil, med definisjoner, empiri og analyse trinn for trinn. I formen likner den mer på en bruksanvisning fra IKEA enn politisk manifest. Få vil bli revet med av tre tettskrevne sider med overskriften “Husholdningsundersøkelsens begrensninger”. Men fortvil ikke: Blant de drøye 400 sidene skjuler det seg en saftig, radikal idé.

Atkinson er en av verdens ledende forskere på ulikhet, med 350 vitenskapelige artikler og over 20 bøker i CV-en. Blant hans studenter er Thomas Piketty den mest kjente. Når nestoren nå legger fram en plan for å begrense verdens ulikhet, vekker det derfor interesse.

Ulikhet er også et oppgjør med vante tankemåter.

Noen av bokens forslag er gammelt nytt i Norge. Atkinson tar til orde for at flere land bør etablere et statlig finansieringsfond for å sikre fremtidige generasjoner. Han vil beskytte fagbevegelsen juridisk, og øke målet for utviklingshjelp til én prosent.

For mange på venstresiden vil det være fristende å lese boken som belegg for ideer de alltid har støttet. Men Ulikhet er også et oppgjør med vante tankemåter.

Atkinson viser hvorfor vi trenger å oppdatere forestillingen om hva arbeid egentlig er. På Aps landsmøte bryter salen ut i applaus når Jonas Gahr Støre sier: “Arbeid til alle er fortsatt jobb nummer en!” Men hva betyr det egentlig?

Normen er deltidsarbeid.

Sysselsettingen er i endring. Den vanlige fulltidsjobben er i ferd med å bli erstattet av ustandardiserte arbeidsforhold. Det nytter ikke lenger å tenke om arbeid som noe man enten har eller ikke har. Normen er deltidsarbeid, korttidskontrakter – og arbeid uten lønn.

Med utgangspunkt i denne realiteten skisserer Atkinson et liberalt alternativ til arbeidslinja. Han mener vi bør omdefinere målet om full sysselsetting. Politikkens mål bør ikke være høyest mulig sysselsetting, men lavest mulig ufrivillig arbeidsledighet. Istedenfor at NAV skal insistere på at alle skal med, bør staten utstede en jobbgaranti med minstelønn til alle som vil jobbe i en offentlig institusjon.

Samtidig tar professoren til orde for en betinget borgerlønn, som skal gis til alle som deltar, bredt definert, i et samfunn. Han vil bli kvitt stigmaet som er knyttet til å motta trygd.

De fleste av Atkinsons forslag er langt fra rådende politikk. Der den borgerlige regjeringen fjerner eiendomsskatten, vil Atkinson opprette progressiv skatt på eiendom. (Hvorfor ikke, når det er et av de mest effektive tiltakene for å krympe ulikhet?) Der Aps skattereform vier lite plass til omfordeling, tar økonomen til orde for at redistribusjon skal være en del av alle politikkområder.

Han vil sikre alle en minstearv, øke toppskatten til 65 prosent og utarbeide en global formueskatt. Sammenliknet med Atkinsons femtenretters meny for å bekjempe ulikhet, framstår Aps skattereform som lunken grøt av gamle ideer.

Når Atkinson vil omfordele rikdom, er det ikke snakk om veldedighet.

Det finnes mange argumenter for hvorfor vi skal bry oss om å fordele verdens rikdom i favør av de 99 prosent. Det er god økonomisk politikk, til det beste for folk flest. Men når Atkinson vil omfordele rikdom, er det ikke snakk om veldedighet. Det handler heller ikke om å gi de rikes ressurser til flittige arbeidere som har fortjent det.

For Atkinson handler omfordeling først og fremst om å gi tilbake ressurser som folk rettmessig har krav på. Ressurser som er blitt akkumulert gjennom generasjoner, men som folk har blitt frarøvet på grunn av skjev fordeling av makt.

Den voksende ulikheten i verden er ikke et fenomen utenfor menneskelig kontroll. Det handler avgjørelser som har blitt fattet av enkeltmennesker og institusjoner, som har gjort at maktbalansen har blitt forskjøvet i favør av de som har mest fra før. I det ligger det også et håp som driver Atkinson – og som kan drive et nytt norsk regjeringsprosjekt.

I Olof Palmes ånd: Politikk er at vilja.