Dansk høyrekrise og fellesskapets forløsning

Christian Egander Skov er en dansk historiker med doktorgrad i mellomkrigskonservatisme. I sin ferske bok “Borgerlig krise – det ideologiske opbrud i blå blok” beskriver han godt hvilke utfordringer de borgerlige partiene i Danmark, og til dels deres norske versjoner, står overfor. Boka er sjeldent grundig og leservennlig.

Den gir en god historisk og ideologisk analyse av dansk politikk som bør leses av alle med meninger om hvordan politikken kan redde verden, og særlig høyresiden, fra det autoritære mørket. Men også fordi det trengs flere konkrete forslag til løsninger og et mer grunnleggende oppgjør med høyresidens idégrunnlag enn forfatteren selv lanserer for å lykkes.

Om to uker er det valg i Danmark. Mette Frederiksen har etter hardt press skrevet ut nyvalg. Statsministeren har høstet hard kritikk for hennes håndtering av mink-saken, men hennes popularitet har tross alt steget uventet hurtig. Skovs bok starter også med koronapolitikk med et Brutus-inspirert stikk mot hvordan høyresidens koronapopulisme i Danmark illustrerer den borgerlige krise.

Danske partier er en mangslungen og mer utvidet partimeny enn vi er vant til selv i Norge.

Høyrepartiene lykkes ikke å møte den alvorlige krisen som krevde resolutt handlekraft, uten å dempe sin hverdagslige iboende liberale refleks som fremfor fellesskap og livreddende tiltak, endte opp med å snakke om prinsipper om individets frihet. En god krisedyd synes å være som Machiavellis råd; Det holder ikke være en lur rev, noen ganger må selv prinsippfaste liberalister være en løve.

Koronabildet tjener godt som en introduksjon fordi det ifølge Skov er nettopp en teknokratisk liberalisme som de borgerlige er gjennomsyret av som fjerner dem fra både folk og livets realiteter. Også utenom pandemiers krisefargede prismer.

Danske partier er en mangslungen og mer utvidet partimeny enn vi er vant til selv i Norge. Dansk politikk er særpreget av uvanlig mange partiene og et høyt tempo for partidannelser og partikollaps. Dansk borgerlig blokk består i dag av Venstre, Konservative, Dansk Folkeparti, Nye Borgerlige og Liberal Alliance, og Danmarksdemokratene. Radikale Venstre er i et slags sentrum. Samtidig har man Moderaterne som et sentrumsparti det er usikkert om vil støtte Mette Frederiksen eller en av de to borgerlige statsministerkandidatene. Danmarksdemokratene er Inger Støjbergs nye nasjonalkonservative parti.

Det er allerede nå lett å beskylde forfatteren for å tilpasse problembeskrivelse og løsninger slik at de passer fint sammen, fremfor at de har noe med virkeligheten å gjøre.

Bokens hovedtese er at dansk høyreside, forstått som de liberale og konservative partiene, lider av å være gjennomsyret av en teknokratisk liberalisme, uten en folkelig forankring. Når vi nå går inn i et mer postliberalt tideverv, fjerner dette høyresiden fra folk. Reaksjonen mot dette elitevennlige teknokratiske merittsamfunnet fra «den tause majoritet», «distriktene» og «hvite menn», gir stort spillerom for Mette Fredriksen-sosialdemokrater og de nasjonalkonservative på ytre dansk høyreside som forstår og har svar på utfordringene disse menneskene opplever. Som ropet etter kjente og stabile strukturer, lokale og nasjonale fellesskap, og meningsfulle liv mellom oss som stadig mer individuelle individ og staten.

Det er allerede nå lett å beskylde forfatteren for å tilpasse problembeskrivelse og løsninger slik at de passer fint sammen, fremfor at de har noe med virkeligheten å gjøre. Men det ville vært en urettferdig kritikk alene. Kanskje er det mer en smakssak at boken lider av å ikke trekke mer på empirisk forskning og systematisk kunnskap som kan underbygge alle dens hypoteser og teorier. Men kvaliteten og styrken på de historiske analyser, ideologiske dissekeringer og vurderinger, gjør savnet kortvarig og løfter boka til uvanlig engasjerende høyder innrammet av litterære kvaliteter og originale referanser.

Hva betyr det egentlig å være konservativ?

Bokens sterkeste del er uten tvil dens historiske analyser av dansk samfunnsliv og politikk. Hvordan politikk endrer seg i et samspill mellom valgstrategier, samfunnet som sådan, hovedmotstandere og foredling av ideer. Det er i perioder som en historisk actionfilm som forteller rikt og dypt om hvordan ideologiske strømninger dannes, utvikles, avvikles og tilpasser seg tidene de lever i, informert av antakelser om hvordan menneskenaturen er, hvilke ideal partiene har for samfunnet der fremme, og erfaringene som man hele tiden gjør seg med det levde liv og historiske hendelser.

Hva betyr det egentlig å være konservativ?

Det er alltid mye enklere å forstå hva Skov mener med «det liberale» fremfor «det konservative». «Det liberale» er forenklet sagt frihet fra reguleringer og begrensninger, og autonomi til å leve frie liv hvor vi ivaretar vår egenart. Skov lykkes, i likhet med flere, ikke med å tilby en tilsvarende forklaring på hva konservatismen er.

«Ideologien» har ikke noe klart endemål og minner mer om en pragmatisk metode for å unngå kaotiske og for raske samfunnsendringer, og for å bevare noen grunntrekk og kulturfellesskap samfunnet har som mennesket trives med og i. Her er det lett å savne Skov sin ellers skarpe og systematiske penn.

I forenklede trekk gir Skov følgende historiske analyse. De konservative ble nedkjempet etter forfatningsstriden på slutten av 1800-tallet. Litt som i Norge. Venstre trakk velgere i mobiliseringen av en mer liberal og folkestyrt stat, men tapte terreng hurtig til en raskt fremvoksende arbeiderbevegelse.

Glistrup sammenlignet bl.a. skattesnytere med motstandsmenn.

Den konservative og liberale famlingen gjennom mellomkrigsårene og etter andre verdenskrig ble etter hvert erstattet av en populær kritikk mot det sterke sosialdemokratiets syn på samfunn og individ, som et «system- og sementsamfunn» uten rom for individets variasjon og personlige frihet. Det er på denne bølge av frihetlig kritikk, og kritikk av den lite individuelt tilpassede velferdsstat at de borgerlige smir fast sin moderne neoliberale grunnmur som tjente dem godt fra 70-tallet til rundt vår tid, men som de i dag heftes av.

Generasjonene fra 1989 supplerer også dette bildet med Berlinmurens fall. De autoritære krefters endelige og totale død, og det liberale frihetsprosjektets forgyllede fremtidshåp om en fri og grenseløse verden. Dette er saker det er forståelig at beruser og forfører borgerlige mot en prinsippfast liberalitet som de i dag blindes av.

Det er en ektefølt og høyst forståelig menneskelig reaksjon på avmakt og avkobling.

Samtidig spinnes det en ny tråd og retning fra jordskjelvvalget i 1973 hvor Dansk Folkeparti gjorde et brakvalg, igjen litt som i Norge. Dansk Folkepartis grunnlegger Mogens Glistrup, en slags dansk versjon av en legering av Anders Lange og Carl I Hagen, kritiserte både en konservativ og liberal orden i trøtte institusjoner, en moralistisk samfunnsorden som var misunnelig på de rike.

Glistrup sammenlignet bl.a. skattesnytere med motstandsmenn. Kristendemokratene, som også gjorde det skarpt i jordskjelvvalget, fikk ny vind i seilene med kritikk mot liberaliseringen av porno og alkohol. Elitekritikk mot det bestående og en folkelig forankret samfunnskritikk kan ha vært første bølge autoritær antisystem-kritikk.

Det er denne historiske utvikling av antisystempartier som nå har vunnet ny grunn. Skov beskriver denne bevegelsen som en «nasjonalkonservatisme», som lengter etter det kjente samfunnet med trygghet og gjenkjennelse. Nasjonalkonservative kan ikke blott kritiseres for å være råtne epler med rasistiske holdninger som bare ikke liker mangfold og nye ting.

Det er en ektefølt og høyst forståelig menneskelig reaksjon på avmakt og avkobling. Mennesker der ute i «elendigheten», har blitt tilsidesatt av den nye elitens vinnere som ikke bare arver sine posisjoner, men klatrer til topps fra skolegang via internship og inn i maktens sirkler.

Dette skapte et stort rom for høyresiden til å verdimessig angripe den sosialdemokratiske siden.

Sosialdemokratenes sterke hegemoni og nesten sammenhengende styring fra 1929 til 1982, resulterte i en forsterket folkelig forankret liberal kritikk mot statspartiet og velferdsstaten. Skov argumenterer godt for at denne folkelige kritikken fra borgerlig hold fikk gehør, men fremfor å erstatte velferdsstat med noe før-sosialdemokratisk konstruksjon av en mini-stat, ble velferdsreform svaret.

De liberale gjorde et slags kompromiss med sosialdemokratenes velferdsstat og omgjorde den til en mer individualistisk og økonomisk velferdsstat, som både unngikk å vokse seg for dyr og tynge fremtidens statsbudsjett, og utviklet seg til å ha rom for individuelle variasjoner i tjenestetilbudet.

Men hvorfor kom ikke denne illiberale kritikken til overflaten tidligere? Politiske diskusjoner om velferdspolitikken dominerte dansk politikk, men fikk også raskt følge av en stadig hardere og sterkere diskusjon om innvandringspolitikk ettersom nye innvandrere kom til Danmark. Dette skapte et stort rom for høyresiden til å verdimessig angripe den sosialdemokratiske siden.

Men etter at Mette Frederiksen overtok tøylene, opphørte innvandring som politisk stridstema fordi sosialdemokratene adopterte den strenge innvandringspolitikken. Dette, kombinert med en globalistisk orientert høyreside som holdt hardt på sin teknokratiske liberale velferdsstatspolitikk, skapte dette en distanse til folk – høyresiden stod uten et klart troverdig politisk prosjekt som ga svar på de utfordringer folk oppfattede at de og det danske samfunnet de kjente til hadde.

Vi er alle generelt, og på borgerlig side i Danmark spesielt, kraftig utfordret av det Skov kaller et nytt illiberalt tideverv.

Den nest beste delen av boken er den konkrete kritikken den liberale velferdsstat og reformene for økonomisk innsparing som en «teknokratisk liberalisme» ledet til, og dermed etterspørselen etter mer autoritære svar. Det bør røre flere enn de av oss som er vokst opp i sosialdemokratiet med historier fra en morfar med oppvekst som industribarn i en fattig bygård på Grønland i Oslo på 30-tallet:

“Reformpolitikken har det store imageproblem, at den i vidt omfang ikke har fungeret. Reformerne har aktivt bidraget til at suge livet ud af flere dele af Danmark. Har reformerne ikke opnået andet, har de dog sendt et klart signal til mange mennesker om, at det simpelthen ikke er umagen værd at opretholde lige præcis deres lokalsamfund; at deres livsform ikke er omkostningseffektiv nok til en moderne konkurrencestat.

(…) [Målet ser ut til å være at] den teknokratiske stat overskue og beherske samfundet og dets udvikling. Men deri ligger også en valuering. Det, teknokratiet ikke kan se, bliver usynligt. Og det usynlige er ikke vigtigt. Det er uden status. Der er indbygget en skævhed i den moderne teknokratiske stat. Det var denne skævhed, der lå bag det store „oprør fra Udkantsdanmark“, der manifesterede sig ved folketingsvalget i 2015 og gjorde Dansk Folkeparti til landets største borgerlige parti og som en følge heraf problematiserede magtforholdet internt i den borgerlige blok”.

Dette er helt konkrete erfaringer fra folks liv om å være oversett, glemt, ikke være inkludert i de politiske kalkyler til hovedstad og storsamfunnet, som skaper potensialet for nasjonalkonservatismens oppslutning. Skov skriver deretter godt og presist om hva det populistiske er, og referer rikt til amerikansk forskning og debatt som i høy grad opplever dette mer enn noen annen med MAGA og Trump. Han gir en god analyse av de ulike bestanddeler av ytre høyre og lykkes særlig godt med å gjennomgå ideologiene fri for fordommer og antakelser om at det bare handler om rasister som må skjerpe holdningene sine.

Vi er alle generelt, og på borgerlig side i Danmark spesielt, kraftig utfordret av det Skov kaller et nytt illiberalt tideverv. En ny tid som vil kreve andre og nye svar fra politiske partier. Hver tid er et eget rom med en ny tidsånd. Her går boken over i det mer litterære, men likevel solide spor videre i å understreke alvoret i hvilken fundamental utfordring liberalismens tilbakegang tross alt er.

Makt til slike bevegelser kan forsterke etterspørselen etter en enda mer radikal antiliberal bevegelse.

Skovs hovedpoenget og klareste råd til borgerlige er å forstå denne nye tidsånden, og gi fremmedgjorte mennesker svar. Integrer folkelighet igjen i det liberale og konservative prosjekt, og ta så mye plass i velgeroppslutning at det vil minimere rommet for et ytre høyreparti. Tidens politiske feberklima er et symptom, ikke en kur, skriver Skov. Populistiske antiliberale bevegelser har ofte selv ikke svarene på utfordringene de får stemmer for å ville svare på, ofte er det tvert imot. Makt til slike bevegelser kan forsterke etterspørselen etter en enda mer radikal antiliberal bevegelse.

Et av de viktigste bildene Skov maler opp som visjon for ny borgerlig politikk, er å kaste den teknokratiske neoliberalisme til sides, og erstatte den med forståelsen av at det må skapes fellesskap lokalt og nasjonalt hvor folk finner mening i livene sine. Sivile samfunnsstrukturer og institusjoner hvor folk opplever menneskelig kontakt med hverandre og mening utover å være et individ ved siden av en stat. Det er ganske progressiv lesning og minner om tankegodset som også Skov referer til i boken av Phillip Blond om «Red Tory», som gir lignende råd til britiske partier, som de Skov selv anbefaler.

Det er altfor fristende for en sosialdemokrat å sitere The Hives svette klassiker fra 2000 «Hate to say I told you so». Det er vanskelig å trekke et skarpt skille mellom den retning Skov ønsker å ta borgerlige partier fra den retning Mette Frederiksens sosialdemokrati – eller Jonas Gahr Støres prosjekt «vanlige folks tur».

Det er et godt sitat, men det er svært vanskelig å forstå sin tid.

Det er klare referanser og elementer i de politiske prosjektene som allerede søker å skape de fellesskapene som Skov etterlyser, også som strategi for å redusere etterspørselen etter mer illiberal høyrepolitikk. Det lovende svaret på dette er uansett et godt og realistisk ett. Høyresiden og venstresiden trenger stridstemaer å konkurrere om for å gjøre hverandre til hovedmotstandere som velgerne kan velge mellom. Temaene det skal sloss om må ikke forsterke fortvilelsen og krangel om eksistensielle temaer i politikken.

Trygve Bratteli, Arbeiderpartiets leder og statsminister fra 1971-1972 og 1973-1976, er kjent for å ha sagt «Vi forsto tida vi levde i og ga svar folket trodde på» for å forklare Arbeiderpartiets suksess. Det er et godt sitat, men det er svært vanskelig å forstå sin tid. Skov er enig i dette og viser at denne undringen og innsikten ikke er ny, men overraskende kjent selv fra 100 år siden. Samfunnet svinger fra individ til gruppe og tilhørighet. Skov siterer Arnold Fraenkel, som i mellomkrigstiden lanserte en interessant historieteori om disse vekslinger mellom krefter som drar utover og innover:

«Den ene når aldrig til absolut herredømme over den anden, men den ene afløser stadigt den anden i den førende stilling. I tider, der er præget af individualisme, skabes der meget. Noget af det duer, andet ikke. Jo længer perioden varer, desto værre raser individualismen, indtil ethvert livsmål falder sammen i jeg’et. Intet hensyn gælder overfor andre uden deres betydning for en selv. Stat, endsige samfund, bliver abstraktioner under kampen af alle mod alle, indtil endelig reaktionen indtræder.”

Det finnes gode argumenter og holdepunkter for at både Rawls og Burke argumenterte for mer egalitære samfunn enn slik de er forstått av mainstream høyreside.

Boka kunne vært mer tydelig på hvilke løsninger borgerlig side burde omfavne og hvordan vi skal bedre forstå vår tid. Skal vi sette i gang med loddtrekning av grunnlovsforsamlinger, skal vi blåse nytt liv i de politiske partiene osv. Men for å tolke Skov vel, er det ikke vanskelig å være uenig i det som kan bli en konsekvens av hans avsluttende hovedpoeng.

Dersom en borgerlig og sosialdemokratisk side nå skal konkurrere om å tekkes velgerne vi har misset, som opplever seg avkoblet og avmektige, så kan den konflikten være dynamoen som kan endre dynamikken vi har manøvrert oss selv inn i som bare øker rekrutteringspotensialet til illiberale radikalere. Den konkurransen tjener alle på.

Det er noe rart og gjenkjennelig med samvittighetsfulle konservative som insisterer på at økende forskjeller skaper avmakt og avstand som kan utfordre selve demokratiet. Det er ikke vanskelig å støtte dette synet, men utover iveren på borgerlig side om å oppdatere strategier og politisk handling til å håndtere den postliberale utfordring, avslører det også en svakhet og blindflekker i et ideologisk grunnlag som må ta et større idemessig oppgjør med høyresidens ideologiske fundament.

Dette gjør ikke Skovs bok mindre verdifull. Heller tvert imot, som et utgangspunkt for en essensiell og livsnødvendig debatt.

Det finnes gode argumenter og holdepunkter for at både Rawls og Burke argumenterte for mer egalitære samfunn enn slik de er forstått av mainstream høyreside. Samtidig, kanskje på grunn av min fattige forståelse av konservatismen, er det på høy tid i vår korte demokratiske historie å også være mer villig til å endre og oppdatere vår ideologiske oppfatninger og antakelser om hvordan mennesket handler, interagerer og responderer i moderne samfunn.

Konsepter som valgfrihet, den frie vilje og menneskets grunnleggende behov for å være inkludert i både små og store fellesskap, virker som mer rammende innvendinger mot ikke bare den danske borgerlige side i 2022, men til selve fundamentet som konservative og liberale partier i Europa er grunnlagt på.

Hvem har valgfrihet når man velger skoler etter karakter? Er ikke ufriheten av å vokse opp i sosioøkonomiske kår med arbeidsledige foreldre vel så viktig å frigjøre noen fra som ufriheten en formuesbeskatning gir?

Hvis borgerlig politikk skal innlemme frustrerte avkoblede mennesker i seg, må det tas tøffe politiske prioriteringer som tar livet av både kjepphester og hellige kyr. Dette er en innvending som også i høyeste grad gjelder venstresiden og kanskje spesielt wokebevegelser og boomerkritikk som ikke anerkjenner menneskers erfaringer og opplevelser, men avfeier menneskene som både umoralske og utdaterte.

Dette gjør ikke Skovs bok mindre verdifull. Heller tvert imot, som et utgangspunkt for en essensiell og livsnødvendig debatt.