Demokratiet er dødt, lenge leve demokratiet

De begynte for alvor å dukke opp etter Brexit og valget av Trump – reportasjene og bøkene som varslet om demokratisk krise.

Noen av dem argumenterte for at vi burde la oss styre av de smarteste og mest skikkede i samfunnet for å løse problemene våre – i et såkalt epistokrati. Andre slo fast at vi må leve med demokratiske kriser og velgere som tar «dårlige valg». Velgerne tenker rett og slett for kort og med for stor gruppetilhørighet til å ta «riktige» valg.

Professor i statsvitenskap ved Yale University, Hélène Landemore, er til dels enig i ideen om at vi lever gjennom en demokratisk krise. Der hun derimot skiller vei med sine fagfeller er i hvordan hun vil løse problemet. Vi har i dag for lite demokrati, skriver Landemore. For å få bukt med krisene må vi realisere det demokratiske potensialet i styresettet vårt.

 

Ikke så demokratisk demokrati

Så å si alle demokratier i verden er representative demokratier. Innbyggerne av verdens demokratier går til valg med tre til fem års mellomrom og velger representanter som så styrer gjennom landenes parlamenter. Utenfor selve valgdagen har ikke den vanlige borger så mange måter å utøve demokratisk makt på.

I boken Open Democracy identifiserer Landemore det demokratiske problemet vårt: Demokratiene våre er ikke egentlig så veldig demokratiske. De er først og fremst basert på at vi gir vårt samtykke til at en liten elite styrer for oss, heller enn at vi faktisk deltar i aktiv utøvelse.

I boken Open Democracy identifiserer Landemore det demokratiske problemet vårt.

Som Landemore påpeker, så var heller aldri ideen bak det representative demokratiet at flest mulig skulle få delta demokratisk. Hun plasserer ideens opprinnelse på slutten av 1700-tallet etter den amerikanske revolusjonen. Tanken bak denne formen for demokrati, skriver hun, var nok snarere å sikre trygt styre av en liten elite.

 

Demokratisk ørkenvandring

Til tross for sine mangler, har imidlertid det representative demokratiet blitt dominerende, og det er i dag vanskelig å se for seg andre måter å være et demokrati på. Demokratiske representanter, de er demokratiet.

På samme tid har vanlige borgeres medvirkning i den demokratiske prosessen blitt mer og mer forringet. Landemore siterer teorien om at vi lever i et post-demokratisk samfunn. I et slikt samfunn består fortsatt alle de ytre tegnene på at vi lever i et demokrati, men den faktiske demokratiske medvirkningen vår er så å si ikke-eksisterende. Snarere er beslutningsorganene våre fanget av en liten politisk og økonomisk elite.

Landemore siterer teorien om at vi lever i et post-demokratisk samfunn.

Effekten av en slik avdemokratisering kan man se i at vanlige borgere forsvinner fra de få demokratiske kanalene de besitter. Slik Peter Mair beskriver i Ruling the Void, hvor han sporer den synkende valg- og partideltagelsen i vestlige land på 90- og 2000-tallet. Hvorfor delta om man likevel ikke har noe man skal ha sagt?

 

Lotto-politiker

Redningen på problemet finner Landemore i mer genuint demokratiske prosesser. Det finnes nemlig flere måter å utøve demokrati på enn det gode gamle representative demokratiet.

Særlig er det demokrati ved lotteri Landemore viser til. Her velges ikke demokratiske representanter ved at politikere stiller lister til valg, men snarere ved at samtlige, eller et representativt utvalg, av et gitt lands befolkning er i sirkulasjon til å velges som demokratisk representant gjennom et lotteri. Vi representeres fortsatt, men vi kan alle ende opp med å representere.

Denne formen for lotto-demokrati sporer Landemore tilbake til antikken og de første forsøkene på demokrati i Athen. I antikkens Athen styrte et råd på 500 som ble valgt tilfeldig fra et utvalg borgere. I tillegg kunne hvem som helst møte i bystatens folkeforsamling for å drøfte og fatte avgjørelser om politiske vedtak. Folkeforsamlingen kunne huse mange tusen borgere.

Særlig ser Landemore en rekke fordeler ved at vanlige borgere får påvirke demokratiet mer direkte.

Som Landemore påpeker, så var det mye ved det athenske styresettet som ikke var særlig demokratisk. Kvinner kunne ikke delta og ei heller slaver. Til sist kunne bare en brøkdel av bystatens befolkning faktisk være med. Til tross for dette finner Landemore kimen til et mer demokratisk system i eksempelet.

Særlig ser Landemore en rekke fordeler ved at vanlige borgere får påvirke demokratiet mer direkte. For det første gjør det det vanskeligere for eliter og særinteresser å ta kontroll over viktige prosesser. For det andre er ofte vanlige borgere villige til å vurdere vanskelige saker på nytt, selv om profesjonelle politikere skulle anse det som politisk umulig. For det tredje hevder Landemore at vedtak fattet av vanlige borgere ofte vil bli bedre enn de som er fattet av politikere. Det er tross alt mer og mer variert kunnskap, og erfaringsgrunnlag å trekke på blant folk flest enn hos yrkespolitikere.

 

Se til Island

Landemores foretrukne demokratiske løsning kaller hun åpent demokrati. Under denne teorien slår hun sammen aspekter fra flere innovative måter å utøve demokrati på. Et gyllent eksempel på de innovative demokratiske metodene Landemore ser for seg finner hun i Island.

Etter at landets økonomi kollapset under finanskrisen i 2008–2009, dannet det seg en konsensus om at noe måtte gjøres. Dette resulterte i en foreslått endring av grunnloven. Men snarere enn at professorer og politikere skrev utkastet til en ny statsforfatning, så skulle borgerne selv gjøre det.

Et nasjonalt forum av 950 tilfeldig valgte islendere ble valgt for å diskutere seg frem til grunnlaget for den nye grunnloven. Deretter ble en gruppe vanlige borgere valgt til å skrive selve utkastet. I deres arbeid ble crowdsourcing-teknikker benyttet for å sikre innspill av forumet og den bredere befolkningen.

Resultatet, skriver Landemore, var et godt, innovativt og svært liberalt forslag til en ny grunnlov. Den viste i praksis at vanlige borgere kunne stoles på med tunge oppgaver med konsekvenser for et helt land, samt at innovative demokratiske løsninger kan fungere.

På grunn av politisk uenighet ble aldri forslaget til ny grunnlov vedtatt, men for Landemore er det et eksempel til etterfølgelse.

 

For de spesielt interesserte

Open Democracy er godt skrevet, og Landemore er en god forskningsformidler. Det er likevel ikke til å legge skjul på at boken er svært akademisk, og rettet mot fagfeller og særlig interesserte.

Spesielt kommer dette frem i lengre passasjer hvor Landemore bruker store mengder ord på å definere begreper og trekke skillelinjer mot tilstøtende begreper. I den akademiske konteksten Landemore beveger seg, er en slik øvelse nødvendig for å sikre nøyaktighet. For en leser utenfor fagfeltet blir det fort tørr lesning.

Det er teorien rundt forskjellige demokratiske styreformer Landemore ønsker å nøste i, og da blir det liten plass til annet.

Boken er i det hele svært teoretisk, noe Landemore også anerkjenner. Det er teorien rundt forskjellige demokratiske styreformer Landemore ønsker å nøste i, og da blir det liten plass til annet. Den som ser til boken for nok en lettbeint analyse av de forskjellige demokratiske krisene som preger vår tid, gjør derfor best i å finne seg en annen bok. For den som er særlig interessert i de finere aspektene av styresettet vårt og alternativer til det, er det mye å finne i boken.

 

Et annet demokrati er mulig

Som Landemore påpeker i Open Democracy, så ville teorier som hennes og lignende som er blitt presentert de siste årene blitt ledd ut av rommet for noen tiår siden. At de nå tas alvorlig og prøves ut flere steder, viser behovet for dem.

Selv om det kan oppleves som radikalt, så kan det være på tide å stille spørsmål ved om det representative demokratiet er den mest hensiktsmessige måten å styre komplekse samfunn på. Kanskje er det på tide at borgere flest tar sine skjebner i egne hender.