Demokratisk sosialisme i USA; tro eller overtro?

“Hei, statsvitere og historikere. Hva er nå egentlig #DemocraticSocialism?”

25. februar sendte førsteamanuensis og mye brukt ekspert på amerikansk politikk, Hilde Restad, ut denne twittermeldingen. Hun fortsatte: “Social democratic me had never heard of this until Bernie.” Restad er neppe alene i sin observasjon. Men det skjer ting «over there». Radikal «demokratisk sosialisme» er «hot», mye også på grunn av en svenske.

Hver time i våre liv teller, skriver Hägglund.

Litteraturviteren Martin Hägglund er blitt akademisk stjerne i USA. Boken This Life. Secular Faith and Spiritual Freedom, er blitt et fenomen. Den debatteres på store konferanser ved Harvard, Yale og ved New York University. En av USAs fremste litteraturkritikere, James Wood, hyller verket.

 

Fordel med litt litterær stamina

Dette er ikke en bok for den utålmodige. Du må sette av tid nok til å fordøye kompliserte resonnement og vanskelig tilgjengelig politisk filosofi. Men såpass mye skylder du denne forfatteren som leser, etter mitt skjønn. Han har brukt over seks år på prosjektet. Verket er verdt å pløye gjennom, ikke minst for å forstå fenomenet Bernie Sanders.

Forfatteren utbroderer og gjentar seg en del ganger over 400 sider. Men det gjør han fordi han er overbevist om at filosofer endrer verden (i motsetning til Marx, som mente at de bare tolker verden). Godt gjennomtenkte tanker endrer hvordan vi ser på verden, hevder Hägglund. Ergo er bøker av denne typen viktige bidrag til samfunnsdebatten.

Når vi skjønner at vi har dette ene livet, at det vil gå tapt, så vil livet bli så mye mer verdifullt for oss.

Hver time i våre liv teller, skriver Hägglund. Det som får livet ditt til å sitre av mening og verdi, er ikke drømmer om evig liv etter døden, men tvert imot, det er selve det endelige og avsluttende ved livet, det at vi skal dø. Og nettopp fordi livet her og nå er så viktig og det eneste vi har, trenger vi en annen radikal politisk visjon. Det betyr å stille kritiske spørsmål til vårt rådende økonomiske system. Hägglunds tese er at eksistensielle spørsmål henger tett sammen med økonomiske forhold. Det økonomiske systemet er et uttrykk for det vi kollektivt prioriterer.

 

To ulike bolker

Hägglund deler derfor boken i to hovedbolker, hvor han i den første delen diskuterer religion og det sekulære, mens han i andre halvdel vier seg mer til å diskutere og å forklare demokratisk sosialisme. På veien er han innom et vel av skjønnlitterære forfattere og filosofer. Vår egen Karl Ove Knausgård får en del plass, ettersom Hägglund ser på ham som en god eksponent for en som observerer og føler og beskriver det levde liv i detalj. Han er et eksempel på den sekulære tilstedeværelse.

Når vi skjønner at vi har dette ene livet, at det vil gå tapt, så vil livet bli så mye mer verdifullt for oss. Alt vil bety noe. Døyver vi eventuelt livssmerten med overbevisninger om det evige liv i himmelen, lever vi bare et halvt liv. Det er det Hägglund finner så besnærende med Min kamp. Det er kampen mot vanens makt. Og for ham er den leseropplevelsen ført til at han ser på sitt liv med et nytt blikk.

USA er i ferd med å gå gjennom en radikal metamorfose.

Hägglund har vokst opp i et religiøst hjem med kirkegang på søndager. Han forklarer religion som et svar på sosial urettferdighet, som har blitt del av vår kultur. Men nettopp fordi han er så opptatt av hva vi gjør med vår begrensede tid sammen her på jorden, er han opptatt av de sosiale og institusjonelle ordningene som kan hjelpe oss til å leve gode liv. Kirken, og mange av de religiøse, stiller de riktige spørsmålene, men kommer med feil svar.

 

Martin Luther King; sekulær kamp, religiøst språk

Egentlig ikke så originalt dette, men Hägglunds dypdykk er likevel interessante og opplysende. Særlig spennende er analysen av ikonet Martin Luther King, mannen som mer enn noen symboliserer de undertryktes kamp for et verdig liv. Det er også godt kjent som historie, men Hägglund gjør den til noe nytt, ved å hevde at Kings visjon er mye mer sekulær enn religiøs. Når presten King snakket om å omskape USA til noe bedre, så var det ikke en verden i himmelen han hadde i tankene, nei, det var absolutt her på jorden.

Og det er i Memphis, Tennessee, i sin siste tale før han blir skutt, at han sier at tilhørerne gjerne må prate om «melk og honning», men de må også tenke på de eksisterende slumområdene rundt dem. Ifølge Hägglund er Kings religiøse språk en ressurs i den sekulære kampen, og det var dette som var hans egentlige anliggende.

 

Det nye jordiske Jerusalem

USA er i ferd med å gå gjennom en radikal metamorfose. Det vil kanskje ikke manifestere seg i en ny radikal president. Men det politiske klimaet er uansett endret fra for fire år siden. Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez samler nå tusener på tusener av tilhørere når de holder taler landet over. Hva snakker de om? Jo, at USA trenger en sosialistisk revolusjon. Hägglund forsøker å forklare hva det betyr.

Hägglunds demokratiske sosialisme er langt mer radikal enn Aps sosialdemokrati eller SVs demokratiske sosialisme, den nærmer seg sannsynligvis heller Rødt.

Den venstreradikale organisasjonen Democratic Socialists of America trykker Hägglund til sitt bryst. De liker hans snakk om en frihet som du alltid må kjempe for å opprettholde. Denne kampen er dynamikken som gjør at vi lever og ånder og føler at vi gjør det, ifølge Hägglund. Det finnes ingen garanti eller kausal historisk kraft som kan garantere oss friheten.

Hägglund jakter derfor på en radikal visjon om en ny samfunnsorden. Ettersom tiden er alt vi eier, må den ses i lys av de frihetsgrader vi har. Og det er her kapitalismen blir som fanden selv, for å bruke et religiøst begrep. Våre liv tas fra oss gjennom kapitalismen, fordi den stjeler av vår tid. Vi er slaver som selger oss til arbeidet, og merverdien tynes ut av oss.

 

Originalt og nyskapende

Hägglunds bok er en enormt ambisiøs syntese av filosofi, åndelighet og politikk. Jeg kan ikke huske å ha lest et liknende verk som tar utgangspunkt i døden som fenomen for så å ende opp med demokratisk sosialisme som svaret.

Det blir likevel litt enkelt om vi hevder at troende mennesker ikke lever «ekte» liv. De finner også mening i sine liv, og de bryr seg også om planetens ve og vel. Se bare på den norske Kirke som institusjon og deres klare miljøengasjement (som provoserer menige medlemmer som Sylvi Listhaug og en del andre). Hägglund anerkjenner dette, men påstår da samtidig at det gjør de på grunn av en sekulær overbevisning. Er de religiøse egentlig ikke så religiøse? Litt pussig, men det er kanskje en del forskjeller på Norge og på USA akkurat her?

 

Fri tid trumfer alt

Et samfunn som maksimerer friheten vår slik at vi kan bruke tiden som vi ønsker, er Hägglunds mål. Og det er det bare en demokratisk sosialisme som kan gi oss. Vi blir godt kjent med flere av Marx’ tanker og Hägglunds fortolkning av dem.

Teknologiske nyvinninger gir økt effektivitet. Kapitalismen bruker det og den ekstra tiden vi har til rådighet til å generere enda mer vekst. Og selv om kapitalismen belønner deg med rikdom, så er den også slik laget at den ansporer deg til å ønske deg enda mer. Det er derfor vi er i dagens natur- og miljøkrise.

Hägglunds demokratiske sosialisme er langt mer radikal enn Aps sosialdemokrati eller SVs demokratiske sosialisme, den nærmer seg sannsynligvis heller Rødt. Det er arbeiderstyrte bedrifter som teller, og en mye større grad av direkte folkelig engasjement. Og prinsippet om at enhver skal yte etter evne, og få etter behov, står sentralt.

Uansett kan Hägglund også stimulere europeiske sosialister til å tenke gjennom på nytt hva demokratisk sosialisme kan være på det gamle, radikale kontinentet?

Hverken Thomas Piketty eller borgerlønn er svaret, ifølge Hägglund. Førstnevnte fordi han egentlig bare er opptatt av å skattlegge slik at en deler mer av overskuddet som skapes, i stedet for å sette spørsmålstegn ved selve vekstfilosofien. Sistnevnte fordi en borgerlønn ikke fører til varige endringer til det bedre. De holder oss begge i en form for ufrihet.

Personlig er jeg uenig med Hägglund i akkurat det spørsmålet. Jeg tror en borgerlønn ville ha gitt mange en anledning til i en periode å dyrke en alternativ livsførsel, med roligere tempo og mer bærekraftig forbruk. Det kan føre til mentale endringer, akkurat som filosofens tanker, og det vil kunne avleses på samfunnsnivå.

 

Bernies drøm

Hilde Restad visste ikke så mye om demokratisk sosialisme i en amerikansk setting, skrev hun på twitter. Om Bernie Sanders er fullt ut en demokratisk sosialist i Hägglunds bilde, vet jeg ikke. Men et USA under Sanders kunne lede USA mot et reelt sosialdemokratisk regime. Men motkreftene er kanskje for sterke?

Uansett kan Hägglund også stimulere europeiske sosialister til å tenke gjennom på nytt hva demokratisk sosialisme kan være på det gamle, radikale kontinentet? Hägglund hevder at den eneste måten for oss å maksimere det han kaller åndelig frihet (spiritual freedom), er å ha muligheten til å bruke så mye av vår tilgjengelige tid til det som er viktig for oss. Den friheten ønsker jeg meg også. Uavhengig av om jeg bor i USA eller i Norge.