Den nye grønne samfunnskontrakten

«Vi trenger en inkluderende nasjonalisme i Henrik Wergelands ånd.» Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum hyllet nylig nasjonalstaten som vårt viktigste politiske verktøy i Dagbladet. I en fersk bok om klimaendringer argumenteres det godt for samme syn.

Den britiske journalisten og professoren Anatol Lieven har i en årrekke kommentert og analysert både utenrikspolitiske spørsmål og amerikansk nasjonalisme. I boken Climate Change and the Nation State. The Realist Case er utgangspunktet at verden står overfor sin største kollektive utfordring noensinne; klimaendringer.

Hvem skulle ha trodd at den berømte britiske pragmatismen forsvant i fremmedfrykt?

Det betyr at vi har ekstremt dårlig tid på oss for å legge om til en fossilfri fremtid. Den eneste måten vi kan klare det, er ved å få «realistene» over på den «riktige siden». Realistene i denne sammenheng er først og fremst republikanerne i USA og populistene i Europa.

Hvordan skaper vi nasjonal konsensus?

Vesten står overfor mange potensielt ødeleggende farer i årene som kommer, skriver Lieven. En ting er klimaendringer, som er ødeleggende nok i seg selv. Men de vil komme samtidig med store endringer i arbeidslivet, gjennom automatisering og kunstig intelligens. Dette vil oppfattes som truende blant store deler av arbeidsstokken. Presset mot grensene våre vil tilta, både som konsekvens av klimaendringer og andre utfordringer i fattige land. Samtidig er såkalt hvit nasjonalisme på fremmarsj i våre egne samfunn.

Masseimmigrasjon truer oss derfor på mange plan, men mest fordi våre allerede delvis splittede samfunn blir enda mer delte i fiendtlige leire. På sikt kan det paralysere det politiske systemet vårt. Det ser vi i allerede i USA. Slike utviklingstrekk forklarer også langt på vei Brexit, hevder Lieven. Hvem skulle ha trodd at den berømte britiske pragmatismen forsvant i fremmedfrykt?

Med lav kronekurs vil prisen vi betaler for de nye F35 jagerflyene vi får fra USA i år komme på i underkant av 1 milliard kroner per fly. Jeg bare nevner det.

Lievens hovedtese er derfor at vestlige politikere må klare å skape en nasjonal konsensus som kan muliggjøre langsiktige omstillingsstrategier. Det må skapes det vi kan kalle en ny samfunnskontrakt, slik det ble gjort i USA på 1930-tallet, da president Franklin D. Roosevelt solgte inn ideen om «a New Deal». Dette innebar en sterk stat som stimulerte økonomien, i form av store nasjonale infrastrukturprosjekt, bedre vilkår for lavtlønte og gode utdannings- og helsetilbud.

«New Deal» reddet den amerikanske kapitalismen fra sine egne mer destruktive sider. Ikke bare det, denne transformasjonskraften bidro også i en avgjørende stund til å redde vestlig demokrati i den andre verdenskrig. Denne historien kan gjentas, skriver Lieven, men denne gangen i form av en mye sterkere grønn komponent, det vil si en «Green New Deal».

Realistenes tåkelegging

Foreløpig har realistene vært mest opptatte av å få oss til å tro at utfordringene vi står overfor er av militær art, skriver Lieven. Og fiendebildet har fått nye bein å gå på. Mange tror det de hører fra politisk hold om at vi trues av et aggressivt Russland og et ekspansivt Kina. Men er Krim-halvøya og noen småøyer i Sør-Kina havet så viktige, sett opp mot klimakrisen? Og hva har vi tjent på Vestens lange og kostbare kriger og intervensjoner i Midtøsten, i Nord-Afrika og i Afghanistan. Og er Iran en trussel mot oss?  Selvsagt, ikke. Dette er bare tull, ifølge Lieven.

Vi lar oss dupere av gammeldagse eliter fra i går, dinosaurer fra den kalde krigen. Vi lures til å kjøpe argumenter om at vi fortsatt må bruke vanvittig store summer på det militær-industrielle komplekset, langt mer enn vi bruker på klimaomstilling. Dette er ikke bare løse påstander; Lieven belegger det han skriver med kilder og statistikk. Og som et lite hjertesukk: Med lav kronekurs vil prisen vi betaler for de nye F35 jagerflyene vi får fra USA i år komme på i underkant av 1 milliard kroner per fly. Jeg bare nevner det.

Skal du overbevise klimaskeptikere, må du snakke et språk som resonnerer med deres verdier og følelser og som kan få dem til å endre atferd.

Militarisering er en av vår tids store gåter, hevder Lieven, og mener at fremtidige historikere vil riste på hodet av vår manglende evne til å prioritere og å forstå det egentlige fiendebildet der ute.

What to do?

Vi kan ikke vente på at fattige land i sør skal ta lederskap. Mange av disse statene er dessuten dysfunksjonelle og vil lett skli ut i kaos, slik som det tribalistiske Pakistan. Vi må derfor konsentrere oss om egen hjemmebane, og bygge en stat der vi deler verdier og har et felles syn på ansvar for fellesskapets og nasjonens beste. Det er dette venstresiden og de grønne ikke har forstått, skriver Lieven. De er rett og slett for internasjonale.

Jeg har problemer med å følge Lieven her. Personlig vil jeg si «ja takk, begge deler». Men jeg er helt enig i at staten må styrke seg mot penge- og våpenmakten. Alt som heter progressiv reform, som velferdsordninger og kvinnerettigheter, kan bare fungere der vi har en effektiv og legitim stat.

Jeg leser Lievens bok først og fremst som en appell til de av oss som befinner oss på venstresiden eller regner oss som såkalt grønne. Vi må klare å bruke et språk som inkluderer realistene blant oss, det vil si konservative briter og republikanske amerikanere, og fremskrittspartivelgere og franske og tyske nasjonalister.

Den nye grønne samfunnskontrakten Lieven etterspør vil innebære en kraftig begrensing av kapitalismen slik vi kjenner den.

Skal du overbevise klimaskeptikere, må du snakke et språk som resonnerer med deres verdier og følelser og som kan få dem til å endre atferd. Det nytter ikke i full offentlighet å kalle dem deplorables (tragiske, foraktelige typer), slik Hillary Clinton kalte Trumps velgermasse. Det slår kontra og bygger opp under «dem vs oss».

Her kan det være verdt å se et par episoder av den ferske HBO-serien «Mrs. America». Kate Blanchett spiller den konservative anti-feministen Phyllis Schlafly, som var en prominent motstander av et foreslått grunnlovstillegg om likestilling på 1970-tallet. Serien gir oss et fascinerende innblikk i hvordan den amerikanske psyken fungerer.  Det er krevende å nå inn dit. Men vil du ha resultater, må du ha et åpent sinn.

Hva betyr så en grønn, ny kontrakt?

Den nye grønne samfunnskontrakten Lieven etterspør vil innebære en kraftig begrensing av kapitalismen slik vi kjenner den. Lieven ser for seg noen av de virkemidlene Roosevelt og hans etterfølgere benyttet seg av fra 1930-tallet og utover, og det innbefattet både demokrater og republikanere.

Denne måten å styre samfunnet, fikk seg et skudd for baugen fra 1980-tallet til i dag, med Ronald Reagan og Margaret Thatcher som symbolske og reelle eksponenter for en nyliberal ideologi. Her hjemme kan vi dra frem Kåre Willoch som norsk variant. Denne ideologien fikk ture frem også etter høyresidens valgnederlag, ved at Tony Blair, Bill Clinton og Jens Stoltenberg fortsatte mye av privatiseringspolitikken.

Green New Deal må oppfattes som del av en nasjonal og patriotisk kamp for å styrke USA, skriver Lieven. Det må skapes entusiasme for dette prosjektet, akkurat som den gang USA i sin tid brettet opp ermene da Sovjetunionen sendte opp Sputnik, verdens første kunstige satellitt i bane rundt jorda i 1957.

Men vi skal ikke fremme masseimmigrasjon. Det vi bare virke splittende.

Dette var et sjokk for USA, men de bestemte seg der og da for å ta opp konkurransen og å vinne den. Det ble et spørsmål om nasjonal stolthet. Det var deres «Sputnik moment». Analogien er enkel; nå må det samme momentet skapes i forhold til klimaendringene. Her hjemme har vi hatt noe liknende, i form av en viss månelanding. Den har ikke helt ut lyktes enda.

Franklin D. Roosevelts New Deal avskaffet ikke arbeidsledigheten, den var på godt over 25 prosent da han drev valgkamp. Men hva slags musikk valgte han for sine arrangement? “Happy days are here again”. En ny grønn avtale må handle om å «Make Amerika great again!»  Det er ennå ikke for sent.

Om å svelge kameler

Lieven latterliggjør De grønne i Tyskland, som har bidratt til at kjernekraft ikke lenger er «innafor». Fukushima-ulykken i Japan i 2011 førte til at Tyskland vedtok å avskaffe egen kjernekraftenergi. Lieven viser gjennom statistikk hvor få ulykker det har vært, og hvor store økte klimagassutslipp Tyskland har påført seg og verden etter dette vedtaket.

Følger vi Lievens tankegang må «vi», venstresiden og de grønne, svelge slike kameler og noen dromedarer med. Lieven drar frem et sitat fra de franske grønne fra europaparlamentsvalget i 2019, og det han mener er håpløse utsagn på immigrasjonsområdet. Det fremmedgjør bare velgermassen, hevder Lieven. Alle land skal ta imot immigranter og forfulgte, i henhold til gjeldende internasjonale avtaler.

Men vi skal ikke fremme masseimmigrasjon. Det vi bare virke splittende. Og i Europa risikerer vi amerikanske tilstander, der klimaaktivisme ses på som del av et større kulturelt skisma, der liberalere ødelegger amerikansk kultur og påfører skam.

Jo, jeg tror nok at Senterpartiets Wergelands-flørtende Vedum vil like denne boka.

Lieven vil heller at klimasaken skal forene USAs fattige hvite og svarte, ettersom de alle har interesse av bedre helsetilbud, bedre skoler og høyere inntekt. Demokratene må bare skjerpe språkbruken sin. De må kutte ut alt pratet om «white privilege», «Anglo supremacy», «heteronormative families» osv. Klimasaken er for viktig til at alskens andre «gode» saker skal klistres til den.

I tillegg skal vi slutte å selge inn vestlig demokrati til resten av verden. Vi har uansett «køddet det til». Folk må slutte å late som om vi har mer ansvar for det som skjer i Burundi enn i Birmingham, skriver Lieven, og siterer en viktig britisk samfunnstopp som sa nettopp det. Lieven er likevel for EU, men det er de Gaulles EU av suverene nasjonalstater.

Nasjonalstaten først

Det er mye prat om internasjonalt ansvar på klimaområdet. Det er derfor lite skjer, hevder Lieven. Ergo må vi styre kampen mot klimaendringer i nasjonalistisk retning; det hele må bli til et forsvar av nasjonalstaten, dens interesser og dens fremtidige overlevelse.

Dette nasjonalistprogrammet er fellesskapsbasert, ikke sjåvinistisk. Det krever streng immigrasjonskontroll. Det bygger nasjonal solidaritet, og fremmer økonomisk fordeling. Vi må internt styrke våre egne demokratier. Da kan andre land som ønsker det, følge etter, men ikke fordi de blir påtvunget det.

Boka bør leses av mange, også av de som reagerer instinktivt negativt og ideologisk.

Jo, jeg tror nok at Senterpartiets Wergelands-flørtende Vedum vil like denne boka. Den er i grunnen midt i blinken. For meg blir det sterke «kjøret» mot de grønne og venstresidens påståtte immigrasjonskåthet overdrevet og noen av sitatene virker litt tilfeldige og opportunistiske.

Det er som om Lieven har behov for å støtte seg på noen oppkonstruerte stråmenn for å styrke konklusjonene sine. Det trengs ikke, etter mitt skjønn, fordi argumentene for det grønne skiftet og en «Green New Deal» står sterkt nok på egne ben.

På den annen side: Mette Fredriksen og Sosialdemokratene i Danmark har spilt på begge disse to hestene, restriktiv immigrasjonspolitikk og radikal klimapolitikk. Resultatet ble et regjeringsskifte i 2019 og et Danmark som leder an i klimakampen.

Lieven kjenner USA godt. Det er i vår alles interesse at det landet kommer på rett kjøl igjen. Kanskje Lievens bok på ca 160 sider kan bidra til det. Den er provoserende, til ettertanke og godt skrevet. Jeg er utfordret som politisk menneske. Boka bør leses av mange, også av de som reagerer instinktivt negativt og ideologisk.