En ubehagelig sannhet om økonomisk ulikhet

Var det noen som påsto at humanister sliter med å være samfunnsrelevante? At historikerne graver seg ned i detaljer om polykrome skulpturer fra senmiddelalderen? Walter Scheidel beviser at historiefaget kan servere samfunnsdebatten noen av de friskeste og mest ubehagelige bidragene for mer klarsyn i møtet med dagens utfordringer.

Perioder med stabilitet har historisk økt forskjellene mellom folk.

Akkurat som historikerkollegaen Yuval Noah Hararis bestselgende “Sapiens”, kjenner Scheidel ingen grenser i tid og rom for hva han undersøker i jakten på å forstå menneskesamfunnet. Men Scheidel er mer målrettet: Hans anliggende er mekanismene som reduserer økonomiske ulikheter. Scheidel er professor i historie ved University of Stanford og klarer å sette både Babylon og Sparta, Romerriket og USA så vel som det kinesiske keiserriket og indianske stillehavskulturer i sammenheng rundt det grunnleggende spørsmålet alle menneskesamfunn må svare på: Hvordan fordeler vi overskudd?

 

Vold og død

Mens Harari gir oss en fengende og ganske optimistisk fortelling om våre muligheter, har Scheidel mer til felles med økonomen Thomas Piketty, som har vært en tydelig inspirasjonskilde. “The Great Leveler” er et fotnotetungt verk i økonomisk historie, der grundighet til tider er prioritert over leservennlighet.

Bokas omslag viser Apokalypsens fire ryttere, et bilde som sammenfatter Scheidels budskap: Massemobilisering for krig, samfunnsomveltende revolusjon, statskollaps og pandemier er de fire “rytterne” som gjennom historien har utløst økonomisk utjevning som monner.

For å forenkle: Jo mer vold og død, desto større utjevning. Scheidel har ikke ment å skrive en bok om hva som skaper ulikheter, men det kommer tydelig fram at perioder med politisk stabilitet og befolkningsvekst historisk har økt forskjellene mellom folk.

Svartedauden var kanskje det beste som noensinne hadde skjedd for vanlige folk i Europa.

Mekanismene er i bunn og grunn ganske enkle og intuitive: I et samfunn der alle lever på eksistensminimum, kan det ikke bygges noe palass. Ulikhet krever altså et overskudd noen kan ta fra andre, enten det er gjennom frivillige transaksjoner eller obligatorisk skattlegging.

Det første er kanskje det mest tankevekkende: I nærmest alle jordbrukssamfunn der lover og regler tillater (og garanterer) kjøp og salg av land og arv fra foreldre til barn, har formuesfordelingen gjennom generasjonene blitt stadig skjevere. Den bonden som driver litt bedre eller er litt heldigere enn naboen, får et overskudd han kan låne ut med rente. Den uheldige eller udyktige naboen må dermed ikke bare brødfø sin egen familie, men også håndtere lånet – og en dag må han kanskje selge en jordlapp til kreditoren sin, eller søke arbeid hos andre. Kreditoren kan investere i en okse til å dra plogen, produktiviteten hans øker, mens det motsatte er tilfelle for den uheldige debitoren.

Ulikheten overføres til neste generasjon, og vil i gjennomsnitt føre til at den fattige familien blir fattigere, og den rike rikere – i alle fall i en situasjon der jordbruksland er begrenset, mens tilbudet på arbeidskraft vokser.

Gjennom det meste av vår historie er det derfor statskollaps og pandemier som har vært “reset”-knappene for ulikhet. Når det ikke lenger finnes myndigheter som håndhever lover og regler og sikrer fred, kollapser handelen, sjølberging blir regelen og kapital mister verdi. Da er det naturlig nok de rikeste som først og fremst får lide.

Med pandemier er det annerledes: Ved å redusere tilbudet av arbeidskraft, mens kapital (det vil si i all hovedsak jord) forblir konstant, øker lønningene. Alle har lest om Svartedauden og hvordan den utraderte den norske eliten og bidro til “400-årsnatten”. Vi har også fått med oss hvordan den skapte desperate og lovløse tilstander. Men hvor mange er klar over at Svartedauden kanskje var det beste som noensinne hadde skjedd for vanlige folk i Europa – vel å merke for de som overlevde? Scheidel beretter fascinerende om hvordan eliten rev seg i håret over lønnskrav som skjøt i været etter pesten. I land etter land forbød kongene lønnsøkninger. Men det brydde folk seg lite om. Markedskreftene presset lønningene til værs.

På veien får vi også en mulig forklaring på den “muslimske gullalderen” på fra 700-til 1200-tallet: Fra 600-tallet desimerte den justinianske pesten og etterfølgende pestbølger befolkningen rundt Middelhavet, antakelig i samme proporsjoner som Svartedauden. Den gjorde kort sagt at levestandarden for de overlevende kunne øke betraktelig. Kalifatet kom så å si til dekket bord, bidro med politisk stabilitet og skapte en god sirkel.

 

Hånd i hånd med ulikhet

De to andre “reset”-knappene er stort sett av nyere karakter: Massemobiliserende krigføring var en sjeldenhet i jordbrukssamfunn, i alle fall av et omfang og varighet som likner 1900-tallets verdenskriger. Det fantes rett og slett ikke et stort nok produksjonsoverskudd til å ta en vesentlig del av den yrkesaktive befolkningen ut av arbeid over lengre tid. Scheidel viser med grundighet hvordan verdenskrigene skapte aksept for større sosial rettferdighet gjennom massemobilisering, kuttet elitens rikdom gjennom kapitalødeleggelse og økte skattetrykket formidabelt for å finansiere militærutgiftene – som deretter skapte rom for velferdsstater. Han viser at den absolutt raskeste utjevningen foregikk under 2. verdenskrig – ikke i etterkrigstiden.

Revolusjoners utjevnende effekt er proporsjonal med viljen til å utøve vold.

Oppbyggingen av velferdsstaten fortsatte utjevningen fram til en gang mellom 1970 og 1990 i vestlige land, men den var da mye langsommere. Det er ikke overraskende, gitt den voldsomme veksten i befolkning, handel og politisk stabilitet gjennom den kalde krigen. Det er trender som historisk har gått hånd i hånd med økt ulikhet. At velferdsstaten har klart å holde dem i tømmene, er ingen liten bragd.

Hva så med Sverige eller Sveits? Disse nøytrale landene viser at krigføringen i seg selv ikke var avgjørende. Det avgjørende var tilstrekkelig nærkontakt med krigen for å utløse en kostbar mobilisering med alle de økonomiske og politiske følger det fikk. I motsetning til Sveits, opplevde Sverige 2. verdenskrig som å “leve foran munningen på en ladet kanon”. Militærutgiftene ble åttedoblet, 400 000 svensker tjente i forsvaret og rasjonering ble innført. Krigen var mye mindre traumatiserende for Sveits.

 

 

Resultatet ble at den rikeste ene prosentens andel i nasjonalinntekten sank mindre i Sveits enn i noe annet vesteuropeisk land under 2. verdenskrig, mens de rikeste svenskene opplevde en betydelig større nedgang i sin andel – faktisk større enn hva som skjedde i Danmark (de største endringene i Norden skjedde i Finland, med Norge på annenplass, helt i tråd med Scheidels tese om at utjevningen er proporsjonal med krigens innvirkning på samfunnet).

Scheidel peker på én historisk presedens for noe liknende: Athen på 500-300-tallet før Kristus. Tidlig på 500-tallet var Athen preget av store ulikheter. Mange fattige endte opp som gjeldsslaver – bokstavelig talt. Så skjedde en radikal samfunnsomveltning i en av Athens lokale rivaler, byen Megara. Kreditorer måtte tilbakebetale renter til debitorene sine. Det skapte en folkelig begeistring som ga seg utslag i militær mobilisering og seire over Athen. Kort tid deretter innførte Athen regler som slettet gjeld, forbød gjeldsslaveri og på andre måter fremmet borgerrettigheter. Da snudde lykken for Athen, som opplevde sin storhetstid i de neste 100-200 årene. Det mer gjenkjennelige for oss ved Athen er at demokratiet ikke bare snudde den militære lykken, men innførte skatter som hadde en vesentlig utjevnende effekt. Skatt utgjorde etter hvert en ganske stor andel av Athens økonomi (i størrelsesorden 15 % av BNP), og mer enn halvparten gikk til ikke-militære utgifter – som i stor grad folk flest (i alle fall frie menn) nøt godt av.

Rykende fersk

Dynamikken mellom Athen og Megara peker mot den siste “reset”-knappen: Samfunnsomveltende revolusjon. Scheidel viser hvordan revolusjoners utjevnende effekt oftest er proporsjonal med deres vilje til å utøve vold. Selve voldsutøvelsen er mindre viktig enn viljens troverdighet. Inntektsulikheten var omtrent like lav på Cuba som i Sovjetunionen eller Kina på 1980-tallet, men Castros prosess for å komme dit framstår som en harmonisk dans på roser sammenliknet med Lenins, Stalins og Maos grusomheter.

Forskning på økonomisk ulikhet før de statistiske sentralbyråenes tid er naturligvis ingen enkel affære, og Scheidel skriver selv at mye av forskningen han legger til grunn, er rykende fersk. Dette er en bok som ikke kunne ha blitt skrevet for ti år siden. Det befriende med historiefaget er dets altetende forhold til kilder og fakta og motstand mot teori. I tillegg gjør Scheidels sammenliknende metode og veksling mellom sitater, tall og grafer at man virkelig kan forestille seg folks levekår i det antikke Athen, Nanjing eller Teotihuacan. Av og til roter han seg litt bort i detaljene når han beveger seg utenfor det han kjenner best (som når han hevder at Svartedauden rammet Island og Grønland), men jeg tilgir ham slikt med et så stort lerret å dekke og så mange hundre fotnoter.

De fire rytterne har steget ned fra sine hingster.

Hvilke utsikter gir dette bildet oss? Scheidel argumenterer godt for at “de fire rytterne har steget ned fra sine hingster”: Massemobilisering er blitt militært meningsløs. Det finnes ingen egalitær, revolusjonær ideologi som kan sammenliknes med kraften til kommunismen. Våre samfunn skaper så store overskudd og er blitt så komplekse at virkelig statskollaps er utenkelig i den rike verden. Vår evne til å møte nye pandemier gjør det vanskelig å forestille seg noe som kan likne omfanget til Svartedauden. Scheidel peker på at når ingen av disse “rytterne” truer oss, har det historisk alltid vært en slags tyngdekraft som driver ulikheten mot betydelig høyere nivåer enn hva vi har i dag.

Eller er historien annerledes denne gangen, slik at 1900-tallets “store sammentrykking” av de økonomiske ulikhetene kan bli permanent? Scheidel er nøye med å understreke at alt koker ned til politikk og institusjoner. Økonomisk vekst gir økt ulikhet noen steder, lavere ulikhet andre. Regjeringers politiske farge har heller ikke noen tydelig sammenheng med utviklingen i ulikhet. Mer ubehagelig er det å lese at ikke en gang demokrati har noen klar sammenheng med små ulikheter. Derimot er det en klar sammenheng mellom høy fagorganisering og små ulikheter. Det at en stadig større del av kapitalen sitter mellom ørene på folk, ikke i jord eller maskiner, peker også mot muligheter for større likhet.

 

Stadig skjørere

Men Scheidel har nok av advarsler, ikke minst til europeiske velferdsstater som foreløpig (som Norge) klarer å holde ulikhetene i nettoinntekt ganske stabile: Bruttoinntektene er blitt markant mer ulike også i slike land. Det er altså økte overføringer gjennom skatter og avgifter vi kan takke for å holde ulikhetene i sjakk. Men i flere av disse landene utgjør det offentlige nå mer enn halvparten av BNP. Hvor mye mer kan skattene vokse? Det er mer et politisk enn et økonomisk spørsmål. I tillegg kommer en innvandring og kulturell mangfoldiggjøring som er uten historisk sidestykke for disse landene. Det er lite som taler for at slikt mangfold vil øke de bedrestiltes vilje til å betale mer i skatt, i alle fall dersom kulturelle skillelinjer sammenfaller med økonomiske interesser.

Vi nyter ulikheter som i et historisk perspektiv er unormalt små.

For å lese mellom linjene og trekke et budskap inn i norsk politikk fra “The Great Leveler”: For å bekjempe ulikhet på en strategisk måte er det viktigere å sette alle kluter til for å organisere alle arbeidstakere, få folk med innvandrerbakgrunn i arbeid, betrakte arbeidslivskriminalitet som en eksistensiell trussel, øke sosial mobilitet gjennom utdanning eller gjenreise en varsom proteksjonisme, enn det er å skru en skatt noen prosent opp eller ned.

Vi nyter ulikheter som i et historisk perspektiv er unormalt små. Aldri tidligere har dette blitt kombinert med så mye fred og velstandsvekst. Men oppskriften som har gitt oss denne lykksalige kombinasjonen, blir stadig skjørere. En historisk tyngdekraft er i ferd med å dra samfunnet tilbake mot større ulikheter. Bare politikken kan overvinne den kraften. “The Great Leveler” viser at det ikke nødvendigvis handler om venstrepolitikk mot høyrepolitikk. Dersom vi ikke erkjenner at vi må tenke nytt, er det bare ulikhetene som vinner.